Ideer

Fornuft og krenkelse

Hverken krenkelsene eller de krenkbare muslimene kommer til å forsvinne med det første. Vi må utfordre demokratiske ledere i Midtøsten til å håndtere situasjonene langt mer fornuftig.

Hverken krenkelsene eller de krenkbare muslimene kommer til å forsvinne med det første. Vi må utfordre demokratiske ledere i Midtøsten til å håndtere situasjonene langt mer fornuftig.

Volden fortsetter i Egypt i protest mot amatørfilmen The Innocence of Muslims, og protestene har spredt seg til Sudan, hvor de britiske og tyske ambassader (absurd nok) er angrepet. Så vidt vi vet idag – historien om ”filmskaperen” er full av bisarre dobbeltspill – er det den amerikanskbaserte kopteren Nakoula Basseley Nakolula som står bak filmen.

Kunstneriske, i den grad vi kan kalle det for det, fremstillinger av Muhammed har stått i sentrum for et antall problemer i internasjonal politikk siden Rushdie-affæren. Men hyppigheten har økt de siste årene. Mot et bakteppe av religiøs konflikt – både globalt og innad i mange majoritetsmuslimse land – i kjølvannet av terrorangrepene 11. september har internett og globalisering gitt nye muligheter for å spre filmer, karikaturer og skrifter, og nye muligheter for å organisere protester, lokalt og globalt.

De siste årene har vi hatt karikatursaken i Jyllandsposten, med påfølgende dødelige opptøyer i Midtøsten, nedbrenning av den norske ambassaden i Syria, og trusler og angrep mot tegneren Kurt Westergaard; vi har hatt Lars Vilks tegninger i Sverige, som har ført til at også han må leve med politibeskyttelse; vi har sett den britiske læreren Gillian Gibbons bli arrestert i Sudan fordi hun kalte en teddybjørn for Muhammed. Ifjor ble oberstløytnant Siri Skare drept i Afghanistan i opptøyer som fulgte i kjølvannet av en koranbrenning i USA. Dette kommer på toppen av det økende antallet blasfemisaker internt spesielt i Pakistan.

Også denne gangen har resultatet vært tragisk. Drapet på den amerikanske ambassadøren Chris Stevens og tre av hans medarbeidere i Benghazi later rett nok til å ha vært planlagt uavhengig av protestene; men protestene bidro til å gi dem anledningen til å gjennomføre angrepet.

Protestene har innebåret reelle utenrikspolitiske problemstillinger. De har truet vestlig, og norsk, personell i muslimske land, og til dels i Vesten; de har skapt diplomatiske problemer; og de bidro til å vanskeliggjøre situasjonen for NATO i Afghanistan. Hvordan skal vi håndtere dette fremover?

Reaksjonene i Vesten er delte. På den ene side opplever mange et behov for å ta avstand fra filmen og filmskaperen. Den amerikanske ambassaden i Kairo sendte ut en pressemelding i forkant av demonstrasjonene hvor de de gjorde nettopp dette, noe Mitt Romney siden kritiserte. På den annen side er de fleste av oss både fortvilte og opprørte over de voldelige reaksjonene.

Det er lettere å forstå behovet for å distansere seg fra denne filmen enn det har vært i tidligere runder. Mens Jyllandspostens karikaturer var relativt harmløse (og én av dem endog litt morsom), er det lett å forstå at denne filmen, hvis man skal bedømme fra traileren på Youtube, oppleves som krenkende. Filmen synes drevet av et mye mer intenst hat mot islam enn både Kurt Westergaards tegning eller Salman Rushdies bok.

Det kan være klokt å kommunisere at man ikke deler sentimentet filmen formidler. Og det kan være klokt å ta inn over seg at for mange muslimer, ikke minst i Midtøsten, har slike ytringer ofte forsterket en følelse av å være avmektig og under angrep, religiøst og kulturelt.

Men det er grenser for hvor langt vi kan trekke denne strategien. I sin ytterste konsekvens gir den en gal ansvarsfordeling. Selv om det er slik at man ofte bør ta inn over seg mulige konsekvenser av de handlinger man gjør, kan det komme et punkt hvor prinsippene involvert – ytringsfrihet – er av en slik art at skylden for vold ikke tåler å fordeles på andre enn dem som gjennomfører den. Selvsagt: Om noen velger å provosere med det eksplisitte mål å skape en voldelig reaksjon, er det ikke bare ufornuftig, men moralsk problematisk, og selvsagt må vi kunne fordømme også det. Og det kan ofte være klokt å avstå fra unødvendige provokasjoner. Men det kan heller ikke bli slik at definisjonsmakten over hva som er en provokasjon overlates til dem som lar seg provosere. Derfor vil vi i møte med vold og trusler ofte ikke ha annet valg enn å forsvare den som har brukt ytringsfriheten.

Videre er det slik at det ikke nødvendigvis er umulig å forstå ”provokatørene”. Dersom det er rett at det er et koptisk miljø i USA som står bak filmen, kan man se hatet i lys av den koptiske erfaringen med islam i Egypt. Koptere er de siste årene i økende grad blitt undertrykket av det muslimske flertallet i landet, og blant annet Human Rights Watch melder om økende religiøs intoleranse fra det muslimske storsamfunnet. Det er nettopp slik mange i Vesten ofte kontekstualiserer arabisk antisemittisme, med alle de ofte krenkende karikaturer og TV-programmer den jevnlig resulterer i. Det er langt fra alltid at historiene passer inn i et skjema der Vesten er sterk og den muslimske verden er et svakt offer. Dessuten betyr den arabiske våren at fremstillingen av den arabiske befolkningen som avmektig i møte med et aggressivt Vesten ikke uten videre kan opprettholdes.

Viktigst er det imidlertid at fordømmelsesstrategien ikke er noen strategi for å unngå at problemet oppstår igjen. Idag er det slik at det i stor grad er mennesker som faktisk avskyr islam, som produserer denne type karikaturer og filmer. Og det kan vi ikke hindre, uten å bryte grunnleggende med ytringsfriheten: De som står bak krenkelsene er de som i minst grad vil ta til seg oppfordringer om å la det være. Dertil er det slik at disse filmene, i vårt normale ytringsfrihetsunivers, ikke utgjør noen spesielt alvorlige krenkelser overhodet. Problemet oppstår først når de møter et helt annet ytringsunivers, som vi hverken kan eller bør ta hensyn til i vår lovgivning. Det kan komme fra en humorist, fra en som hater islam, hva enten det er på bakgrunn av personlige erfaringer eller ideologi, fra en uheldig skolelærer, fra en psykisk forstyrret person, eller fra en ytringsfrihetsforkjempende intellektuell: Men ”provokasjonene” vil komme igjen. Hva gjør vi da?

Hvis det er begrenset hva vi kan gjøre med eksistensen av krenkelser, må vi tenke mer over hva vi kan gjøre med den andre siden av problemet: Reaksjonene.

Jan Arild Snoen har tidligere i Minerva sitert Lars Vilks, som har tatt til orde for at vi må krenke til de som lar seg krenke er ”ferdig krenket”. Jeg har en viss tro på at vi ser en slik prosess i Norge. Reaksjonene på disse hendelsene har gradvis avtatt de siste årene, etter hvert som flere har sett dels at slike uttrykk faktisk er en alminnelig del av norsk ytringskultur, og dels at protester ikke fører noe sted, annet enn risikoen for å fremsette et dårlig bilde av muslimer, slik vi så med Mohyldeen Mohammads famøse tale på Universitetsplassen.

Men jeg tror ikke vi lett klarer å ”ferdigkrenke” muslimer i Egypt, Sudan, Libya eller Afghanistan bare gjennom å levere stadig nye krenkelser. Befolkningene der lever ikke i en daglig interaksjon med vestlig ytringskultur, og de vil ikke lett koble utfordringene de møter i sine samfunn med manglende ytringsfrihet på religionskritikkens område (skjønt i noen land, som Pakistan, må man nok kunne si at flere burde gjøre den koblingen). Det finnes rett nok enkelte positive reaksjoner – det som har varmet mest i denne runden er kanskje de pro-amerikanske demonstrasjonene i Libya, med plakater som ”Chris Stevens was a friend to all Libyans”.

Det som mangler for at befolkningene i disse landene skal bli ferdigkrenket, er altså, på mange måter paradoksalt nok, en form for dialog – paradoksalt fordi nettopp dialog er blitt et skjellsord i mange av de kretsene som er mest oppsatt på å ferdigkrenke. Men denne dialogen kan ikke vi i Vesten uten videre gjennomføre alene.

Derimot kan vi fokusere på den rollen politiske ledere i disse landene spiller. Her synes det som vi har gjort altfor lite foreløbig. Under koranbrenningskrisen i Afghanistan bidro Hamid Karzai selv til å øke oppmerksomheten rundt koranbrenningen, og han gjorde få forsøk på å mane til ro, eller til å forklare vestlig ytringsfrihet. I Egypt uttalte president Mohamed Morsy at ”vi aksepterer ikke, og vi regner som en fiende, enhver som angriper vår profet gjennom ord eller handling”. Kanskje kunne man forstå at en svak leder som Karzai ikke turte å utfordre sitt eget folk, selv om han burde gjort det, og i hvert fall ikke burde bidratt til å eskalere konflikten. Men at en demokratisk valgt leder som Morsy, som representerer mange islamister, brukte anledningen til å fremstille alle ”blasfemikere” som fiender, er uakseptabelt. Vi har da en situasjon der vestlige ledere prøver å tone ned, og å unnskylde, fremstillingene av Muhammed, mens ledere i muslimske land spiller på sinnet det utløser.

Vesten har en klar utenrikspolitisk interesse av å presse Morsy og andre muslimske ledere til å spille med oss, ikke mot oss, og til å gå i den dialogen med de krenkede som vi selv ikke klarer. En president som er den første demokratisk valgte i sitt land, må kunne forventes å være en fornuftens stemme i en slik situasjon, og forklare sitt folk at på samme måte som kritikk av Mubarak-regimet nå er blitt tillatt i Egypt, slik er kritikk av religion tillatt i Vesten, hva enten egyptere liker det eller ikke, og at ingen protester og ingen vold kan endre det. USA gir milliardbeløp i støtte til Egypt hvert år. De bør kunne forvente mer enn at egyptiske ledere nører opp under det som vil kunne fortsette å være et konfliktpunkt mellom Vesten og den muslimske verden i uoverskuelig fremtid.

Til sist er det åpenbare, dypereliggende teologiske problemstillinger knyttet til blasfemi. Muslimske reaksjoner på blasfemi står globalt i en særstilling. Vi har en stadig tydeligere utenrikspolitisk interesse av å fremme denne problemstillingen i vår dialog med de nye demokratiske arabiske landene. Man kan diskutere i hvorstor grad vi skal blande oss i disse landenes indre anliggender; men reaksjonene på blasfemi truer hele tiden med å bli utenrikspolitisk relevante. Vi bør ikke vente på neste tragedie med å ta opp problemstillingen.

Man hører stundom retoriske spørsmål fra arabiske muslimer om hvordan kristne ville reagere på fornærmelser av våre helligste symboler, hvor det underforståtte premisset er at det ville gi like sterke reaksjoner. Selvsagt bør Vesten være oppmerksom både på at reaksjoner på blasfemi finnes også i den kristne verden, og at vi ikke skal veldig langt tilbake i vår egen fortid før disse reaksjonene både var langt mer utbredte og langt sterkere. Men problemstillingen er idag grunnleggende falsk. Egyptiske muslimer brente idag bibler utenfor den amerikanske ambassaden, til stor applaus. Jeg tror ikke vi kommer til å se nevneverdige opptøyer i Vesten. Men ukens beste illustrasjon – bokstavelig talt – på dette kommer fra det amerikanske satiriske nettstedet The Onion, som viser et grovt blasfemisk bilde av Moses, Jesus, Ganesha og Buddha under overskriften ”Ingen drept på grunn av dette bildet”. Kanskje er å sirkulere dette bildet i den arabiske verden i grunnen den beste formen for krenkelse vi kan engasjere oss i, for det krenker i virkeligheten alle dem som reagerer med sinne og vold på bilder og ord.

Og det er dessuten ganske fornøyelig.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden