Politikk

Forsider til besvær

Documents kritikere overdriver. Men redaktør Hans Rustad gjør det heller ikke enkelt for seg selv.

Documents kritikere overdriver. Men redaktør Hans Rustad gjør det heller ikke enkelt for seg selv.
Denne artikkelen er skrevet med en god porsjon motvilje. Nettstedet Document har møtt en del kritikk, noe fortjent og mye ufortjent. Så da jeg ble bedt om å forfatte en omtale av forsiden til redaksjonens nye tidsskrift, var jeg i utgangspunktet ikke veldig motivert for oppgaven. Det er flere grunner til dette. For det første deler jeg Aftenposten-skribenten Bjørn Stærks oppfatning av at Document har en berettiget plass i det offentlige ordskiftet. Dette nettopp på grunn av at de fronter standpunkt og saker mange vil reagere på og la seg provosere av.

Samtidig, og som jeg skal komme tilbake til, gjør ikke Documents redaksjon det enkelt for seg selv. Det vil være ubehagelig å bli oppfattet som en «Document-venn», slik man ubønnhørlig blir om man tar redaksjonen i forsvar. Heri ligger kanskje også en god porsjon feighet fra min side, men også et ønske om å distansere meg fra en retorikk som synes å være for enkel og grovkornet.

Like ubehagelig vil det være å bli oppfattet som en del i et hylekor etter publiseringen av siste utgave av Documents tidsskrift. En omtale av forsiden til Document må altså bli noe mer enn bare et innlegg i debatten om forsiden, men også et forsøk på å drøfte nettstedets rolle i norsk offentlighet.

Ikke lenger paria
Nettstedet har de siste årene gått fra å være en paria i norsk debattflora til å bli bringe saker som andre medier i hvert fall i blant må forholde seg alvorlig til. Redaktør Hans Rustad sa i et intervju med Minerva ved årsskiftet at de harde kritikerne var blitt færre. Han viste også til at nettstedet nå flere ganger hadde blitt referert i mediene, uten et haleheng med negative karakteristikker.

Samtidig mottar Document ofte krass kritikk, som for eksempel for omslaget til den første utgaven av sitt nye tidsskrift. Først ute var SVs Snorre Valen, som mente Document-forsiden var rasistisk. Men deretter fulgte Bjørn Stærks varme anbefaling av Document i Aftenposten. Debatten om forsidetegningen døde også ut nokså fort, blant annet fordi tegningen lot seg forsvare: Det var en satirisk fremstilling av maktpersonene bak den arabiske våren, ikke en fremstilling av arabere som sådan.

I intervjuet med undertegnede i Minerva virket Document-redaktøren nesten betuttet over hvor lite motstand han møtte. «Hakk i plata», sa han. Savnet han den harde motstanden? Er bladets selvbilde blitt avhengig av den?

Faksimile av den siste utgaven av Documents tidsskrift.
Faksimile av den siste utgaven av Documents tidsskrift.

Det kan nesten virke slik. Omslagsbildet på den nyeste papirutgaven av Document er nemlig vanskeligere umiddelbart å ta i forsvar. Forsiden viser hvordan masseinnvandringen renner ned døra til Ola Nordmann. «RIP DET MODERNE NORGE» kan vi lese på en gravsten, mens grønnsakshandlere, sauegjetere og en mor med mange små babyer stormer inn døren. Det er vanskelig å ane noen nyanser, innvandringen representerer kun noe negativt for det norske samfunnet. Dette er ikke karikaturer av maktpersoner, men av alminnelige innvandrere.

Det betyr ikke at kritikken av Document er problemfri. Der Document-redaktøren går i en skyttergraposisjon og påtar seg offerrollen, skyter nettstedets kritikere med for tung ammunisjon. Document er ikke en naziblekke, slik Tor Bach i Vepsen antyder. Linda Alzaghari i Minotenk er også for anklagende i sin kritikk når hun hevder at Document nører opp under fordommer  og fremmedfrykt. Tegningen må forstås som et forsøk på å beskrive konsekvensene av den såkalte «masseinnvandringen», altså den høye takten av innvandring fra ik­­ke-vestlige land til Europa. At disse innvandrergruppene er satirisk fremstilt er ikke hovedproblemet og en kritikk av slike tegninger minner om en form for moralsk posisjonering, der man setter seg til doms over satire. At det i forsidetegningen kun fremheves negative aspekt ved innvandringen og at det er en unyansert fremstilling, er imidlertid riktig.  Tegneren bommer også når han fremstiller Ola Nordmann som forsvarsløs i møtet med ikke-europeisk innvandring.

Rustad forsvarer seg med at forsidetegningen er satire. Om VGs mangeårige satiretegner Roar Hagen laget noe liknende, ville det passert uten store reaksjoner. Det har kanskje Rustad rett i, men det er ikke irrelevant hvem avsenderen er. Uavhengig av hvordan illustrasjonen fra tegnerens side er ment å bli oppfattet, sender Rustad et svært uforsonlig signal ved å la den pryde omslaget til Documents nye tidsskrift.

Det  er på et vis overraskende: Document hadde vinteren 2014 en god sjanse til å skaffe seg flere venner. Etter et slags gjennombrudd i mainstream-offentligheten da nettstedet var først ute med å kritisere det som etter hvert ble kjent som romfolksaken på NRK i fjor, signaliserte utgivelsen av et papirtidsskrift en ny seriøsitet. Det samme gjorde utgivelsen av boken til Christopher Caldwell på norsk og påfølgende medieomtale.

Redaksjonen hadde altså en mulighet til å øke sin troverdigehet i den offentlige debatten. Men et av Documents problemer er at de må regne med en del motvilje blant enkelte lesere. Når mange av artiklene samtidig er svært korte, som notiser å regne, skaper det en del misforståelser.

Et godt eksempel er den anonyme, faste Document-skribenten «Hanne65». Hun har skrevet flere saker med det som må kunne karakteriseres som positiv omtale av den franske gruppen «Generation Identitaire». Gruppen er sterkt muslimfiendtlig og omtales som ekstremistisk av blant annet Anti Defamation League. Det er kanskje mulig å drøfte hvor radikal denne gruppen egentlig er og om det nødvendigvis er riktig å likestille fransk ungdom som er frustrert over økende innvandring med fascister og nynazister. Det som gjør det vanskelig er at «Hanne65» ikke gjør det; hun bare videreformidler bevegelsens budskap. Senere har imidlertid hun og Christian Skaug avklart at de ikke kan eller skal leses som noen støtte til bevegelsen.

Likevel kan det være et problem for Document at slike korte omtaler kan leses på forskjellig vis. I en artikkel om lederen Tommy Robinsons avgang kommenterer «Hanne65» EDL som en gruppe som representerer motstanden mot islamisme i Storbritannia.:

«Hva som er sikkert er at motstanden mot islamisme i Storbritannia er økende og nå står den største gruppen uten en leder som kontinuerlig har formanet til ro og ikke-voldelige demonstrasjoner.»

Igjen er det vanskelig å vite hva «Hanne65» egentlig mener. Men det faktum at EDL også under Tommy Robinsons tid som leder har vært en organisasjon som har stått bak en rekke markeringer som har endt i voldelige sammenstøt, utelates. Omtalen blir i beste fall upresis og fører til at redaksjonen må påregne å bli misforstått.

Disse eksemplene rammer selvsagt ikke alt som blir publisert av innhold på nettstedet, som også karakteriserer seg som en blogg og understreker at de enkelte bidragsytere selv er ansvarlige for hva de skriver. Samme «Hanne65» har for eksempel også bidratt til en interessant, om enn kanskje litt unyansert, artikkelserie sammen med Document-skribenten Christian Skaug om volds- og ranssaker i Oslo tingrett. Flere slike artikkelserier, der redaksjonen går i dybden og forsøker å drøfte de temaene man i notisform omtaler fra dag til dag, ville løftet nettstedet.

Men det er likevel flere tegn til at Document, akkurat i det de kunne blitt relevant for en større krets, velger å slippe muligheten til å gå i dialog med en bredere offentlighet akkurat i det mulighet syntes å være innen rekkevidde. Et annet tegn på at Document ikke akkurat er inne i en positiv utvikling er at deres journalist Nina Hjerpset-Østlie har sluttet, på grunn av redaksjonelle uenigheter. Hjerpset-Østlie var en nyansert bidragsyter til nettsiden som nøt respekt fra mange, også dem som var uenige med henne. Uten henne med på laget vil nettsiden nok fremstå mer uforsonlig.

Motstrøms
Forstått med en god porsjon velvilje ønsker Rustad først og fremst å stå opp for ytringsfriheten og mot krefter han mener truer den europeiske sivilisasjonen. Blant disse kreftene regner han islamismen, i både ekstreme og mer moderate former.

Samtidig er Rustad opptatt av å være motstrøms, kontrær og motstander av det etablerte. Kanskje er han også preget av sin egen bakgrunn fra venstresiden. Det er i utgangspunktet ikke problematisk å være kontrær, selv om det selvsagt ikke er noe mål å være kontrær for det kontræres skyld. Men det kan være et problem om denne motstanden mot etablissementet og «politisk korrekthet» fører til en tankegang der man tillegger meningsmotstanderne intensjoner de ikke har. Rustad omtaler Arbeiderpartiets politiske ledelse som en ny elite, og antyder samtidig at nettopp uenigheten om synet på Ap var noe av årsaken til at Nina Hjerpset-Østlie forlot tidsskriftet.

Problematisk blir det imidlertid først om denne motviljen mot Ap-eliten kobles til forestillinger om at den såkalte «masseinnvandringen» er en villet, styrt utvikling for å svekke norske verdier og norsk kultur.

Det er forskjell på å kritisere multikulturalisme som ideologi, altså en holdning til at alle kulturer ikke bare er like mye verdt, men at det er en fordel og ubetinget positivt for samfunnet at kulturer blandes, og å omtale innvandringen som en konspirasjon for å bryte ned norsk kultur.

Dette er en holdning man i klartekst finner hos Peder «Fjordman» Jensen. I hans øyne er multikulturalismen en anti-vestlig hatideologi, som sikter mot å utslette en hel kultur.

Det er ingen grunn til å tro at Rustad mener det samme. Det kunne vært fristende å bedt ham ta klarere avstand fra Fjordman og andre Eurabia-ideologer, altså personer som ser for seg at det eksisterer en konspirasjon mellom ledende politikere og muslimer om å ta over Europa, i multikulturalismens navn.

Jeg skal ikke gjøre det. Det ville være å bruke en stråmann, å tillegge Rustad en mening han ikke har.  Men det hadde vært en fordel både for Document og norsk samfunnsdebatt om Rustad ikke bare var opptatt av å forsvare ytringsfrihet og islamkritikk, men også i større grad bidro til å røyke ut slike konspirasjonsteorier.

Faktabasert debatt
Documents kurs er selvsagt en redaktørens suverene valg. Men for dem som ønsker en mer nyansert og faktabasert debatt om innvandring, er det synd om nettstedet velger å rendyrke den kontrære rollen.

Det er et ikke ubetydelig antall nordmenn der ute som både er sterkt kritiske til innvandring generelt og muslimske innvandrere spesielt. Dels dreier det seg om fordommer, men dels er også bekymringene berettiget. De siste dagers arrestasjoner av radikale islamister, illustrerer en type problemstilling som er kommet til landet med innvandring. Da Carl I. Hagen tidligere i vinter fastslo at uten innvandring til Norge hadde man ikke hatt radikale islamistgrupper her, hadde han selvsagt rett. Blant de mange med innvandrerbakgrunn i Norge er det selvsagt bare et lite mindretall som ender opp som ekstremister med et hatefullt forhold til Norge. Det betyr selvsagt ikke at man skal stenge dørene – det er hverken praktisk mulig eller moralsk forsvarlig. Det burde likevel ikke være kontroversielt å fastslå at dette at dette er et fenomen som henger sammen med innvandring fra muslimske land.

Det er også flere gode grunner til å være bekymret for både takten i innvandringen til Norge og hvor godt vi klarer å integrere dem som kommer hit. Særlig siden slutten av 90-tallet har det vært en sterk økning av antallet innvandrere i Norge. I løpet av 25 år har for eksempel somaliere gått fra å være en ørliten gruppe til å bli den største ikke-vestlige minoriteten. Den samme gruppen er den dårligst integrerte – en somalier som henter en ektefelle til landet koster i gjennomsnitt den norske staten ni millioner kroner. Dette er tall som bør bekymre oss.

Det er ikke urimelig å peke på uheldige konsekvenser av den høye migrasjonen til Norge. Finansavisen har det siste året publisert en rekke saker som i klartekst beskriver de uheldige konsekvensene dette fører til. Jon Hustad har også vist hvordan innvandringen slår bena under norske velferdsordninger i sin bok «Farvel, Norge!»

Bekymringsfullt
Mendet bør være mulig å diskutere dette uten å blande inn negative karakteristikker av disse folkegruppene. Hans Rustad og Document klarer det –  i varierende grad – ikke. Den mye omtalte forsiden er et godt eksempel på dette.

Det er nemlig også bekymringsfullt hvis reelle problemer blir sauset sammen med grove og urimelige fordommer og fremstillinger, eller med konspiratoriske antakelser om at muslimer opptrer som en femte kolonne med en hemmelig plan om å ta over Europa. Jeg vet ikke om Rustad eller noen i Document-redaksjonen mener dette, men det er åpenbart at det i nettstedets omland eksisterer slike synspunkt. Det er bare å ta en titt på kommentarfeltet til sakene.  Redaksjonen gjør alt for lite for å avklare dette, og trekke opp grenser mot det mer ytterligående. For ofte publiserer man saker der budskapet er egnet til å bli misforstått.

Det er synd, for offentligheten trenger et nettsted som Document. Det er langt bedre at slike meninger brytes i dagslys, enn at det forties. Blant dem som regner seg som islamkritikere, eksisterer det allerede en sterk oppfatning av ikke å slippe til i det offentlige ordskiftet. Men Document er en kanal, som også leses og diskuteres av andre som ikke nødvendigvis deler de samme oppfatningene. Opinionen ville vært fattigere uten. I verste fall ville vi også uten en slik kanal, som tross alt har bevart noen bånd til den bredere offentligheten, kunne se fremveksten av mer radikale og ekstreme grupper.

Men for at Document skal kunne tilføre den norske innvandringsdebatten noe, må redaktør Rustad iblant røkte debatten, og luke ut det konspiratoriske og det fordomsfulle, hos seg selv, hos bidragsytere, og på papirutgavens forsider. Akkurat nå ser nettstedet dessverre ut til å gå i motsatt retning.

Kanskje bør redaksjonen hente frem en artikkel de selv publiserte av Bjørn Stærk i 2012, der han sammenlikner Documents rolle med Ny Tid i etterkrigstiden. Motstrøms, tidvis provoserende, men nytenkende. Men i artikkelen som inneholder rosende omtale av Document, kommer Stærk også med en advarsel:

«Ideene blomstrer hos motstrømsmiljøene nettop fordi du blir sterkere av å gå mot enn med strømmen, og de visner når de lykkes med å erstatte den gamle ensrettingen med sin egen”

 

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden