Politikk

Forsiktig privatisering

Regjeringens eierskapsmelding er ganske svak, og kunne gått lenger i å krympe statens rolle som norsk næringslivs største eier og maktfaktor.

Regjeringens eierskapsmelding er ganske svak, og kunne gått lenger i å krympe statens rolle som norsk næringslivs største eier og maktfaktor.

Næringsminister Monica Mæland la i slutten av juni frem Høyre-Frp-regjeringens eierskapsmelding. Den skal styre regjerningens eierskapspolitikk for statens heleide og delvis eide selskaper. Til sammen har staten eierinteresser i 55 selskaper (inkludert helseforetakene), hvor man opererer med fire forskjellige retningslinjer for selve eierskapet. Kort fortalt har tre av retningslinjene forretningsmessig mål, altså at staten selv er en aktør i markedsøkonomien med formål om å tjene penger. Den siste retningslinjen er definert som sektorpolitiske mål, hvor eierskapet har rene poliske og samfunnsstrategisk mål.

Mæland understreker at hovedregelen i norsk næringslivet skal være privat eierskap. Hun peker nemlig på noen særskilte utfordringer med statlig eierskap:

  • Konflikt mellom eierskap i selskaper og statens øvrige roller.
  • Fare for maktkonsentrasjon som svekker privat sektor.
  • Begrensninger i industriell kompetanse.

Disse konfliktene er det vanskelig å være uenig i, og den rødgrønne regjeringens eierskapspolitikk er gode påminnelser omhvorfor disse utfordringene er særdeles aktuelle. Eksempler er striden mellom Røkke og staten ved oppkjøpet i Aker Solutions, budkrig mellom staten og Fredriksen i det halvstatlige fiskeoppdrettsselskapet Cermaq og Giskes mange styrekonflikter og kritikkverdige styreoppnevninger.

Russiske oligarker og kinesiske statsselskaper
Kritikken fra opposisjonen til regjeringens eierskapsmelding ble av både det humoristiske og forutsigbare slaget. Arbeiderpartiets finanspolitiske talskvinne, Marianne Marthinsen er redd for at skumle russiske oligarker og kinesiske statsselskaper skal kjøpe seg opp i selskapene dersom staten selger seg ut. Mens Arbeiderpartiets næringspolitiske talskvinne Else-May Botten kaller meldingen «et ideologisk dokument», og argumenterer med at en evt. maktspredingen kun vil gå til «Wall Street».

Her skal riktignok Arbeiderpartiet ha litt rett. Det er stor sannsynlighet for at noen av aksjene vil ende opp hos forskjellige banker og fond på «Wall Street». Det er også sannsynlig at noen større industrielle aktører kjøper opp større andeler i de aktuelle selskapene. De kan godt komme fra Kina, Russland, Europa og USA. Men er dette nødvendigvis problematisk?

Det er jo ikke ansett som særlig problematisk at forsikringsfond, pensjonskasser og spekulanter fra Wall Street kjøper aksjer i Telenor og andre statlige selskaper. For det gjør de nemlig allerede. Utlendinger eier 37% av markedsverdien på Oslo Børs i 2013, og mange større internasjonale selskaper har betydelig aktivitet i Norge.

Så hva med disse skumle russerne og kineserne?

Dobbeltmoralen er godt rotfestet når Arbeiderpartiet ikke vil at utenlandske aktører skal kjøpe seg opp i norske selskaper. Ikke bare er de selv en del av en bred politisk enighet om at en av verdens største kapitalister, staten Norge gjennom oljefondet, kjøper aksjer i andre lands nasjonale selskaper. De har også selv gjennom sin forvaltning av eierskapet til norske statsselskaper som Telenor, Statoil og Norsk Hydro bidratt til at disse kjøper opp selskaper i andre land. Eller mener virkelig Arbeiderpartiet at den norske statlige kapitalen er «snillere» og bedre enn annen statlig og privat kapital?

Et kinesisk statlig kjemikalieselskap kjøpte Elkem fra Orkla i 2008, mens en russisk og en ukrainsk «oligark»  nylig kjøpte opp flere oljefelt og skipsverft i Norge. Selskaper som opererer i Norge skal følge norsk lov, uavhengig om de er eid av private, statlige, utenlandske eller norske kapitalister. Kapitalister er stort sett opptatt av å tjene penger, og overskudd fra norske (også utenlandskeide selskaper) skaper både skatteinntekter og arbeidsplasser for Norge.

Norske politikere og myndigheter bør selvfølgelig være skeptisk til at utenlandske nasjoner bruker sine egne lands selskaper til øvrige storpolitiske mål og strategier. Men dette bør ikke diskvalifisere potensielle kjøpere, basert på et spesifikt utenlandsk eierskap alene. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det bør også gjelde for selskaper og eierne bak.

Det er derfor etter min mening liten grunn til å frykte hverken russere, kinesere eller investorer fra Wall-Street. Dette er en naturlig konsekvens for et land med en åpen økonomi i en stadig mer globalisert verden. Utenlandskeide selskaper skal følge norsk lov som alle andre og bidrar positivt til den norske økonomien.

Broiler-ideologi
Med overskriften «Jappenostalgi» satte Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Fredric Holen Bjørdal virkelig et ”verdig” punktum for en latterlig argumentasjonsrekke mot meldingen. Her advarer og kritiserer stortingsrepresentanten regjeringen med sitater som «det er reinspikka broilerideologi frå Unge Høyre sine studiesirklar», «thatcherisme på norsk» og «tilbake til museumshylla».

Selv er Fredric Holen Bjørdal medlem av et parti som stod for tidenes privatisering av Statoil og Telenor under Stoltenberg I-regjeringen. Og sist jeg sjekket vil ikke Arbeiderpartiet hverken nasjonalisere tidligere privatiserte statlige bedrifter, eller tilbake til tiden med det gjennomregulerte næringslivet som man hadde i Norge før «jappetiden» på 1980-tallet.

Eierskapsmeldingen til regjeringen er nemlig langt unna en ideologisk melding. Det er tydelig at det er den konservative delen av det liberalkonservative partiet som er inspirasjonskilden til Monica Mæland. Regjeringen går forsiktig frem, og understreker at man ikke har hastverk.

Forretningsmessige formål
La oss starte med selskapene som har rene forretningsmessige formål, som SAS, Entra, Cermaq og Mesta. Her er det regjeringens mål over tid å selge seg ut. I disse selskapene er det maksimering av verdier som er det overordende prinsipp, og dette styrer tempoet i nedsalget. Alle disse stod også på den rødgrønne regjeringens salgsliste.

Mæland legger til Baneservice AS, Ambita AS (tidligere Norsk Eiendomsinformasjon AS), Veterinærmedisinsk Oppdragssenter AS og Flytoget. Her vil særlig Flytoget være en viktig prøvestein for en mulig fremtidig privatisering av NSB. Selv skulle jeg gjerne sett denne listen utvidet, men har likevel forståelse for at man må bruke litt tid for å selge ganske mange selskaper. Det er også viktig at statens verdier ikke går på «billig salg».

Likevel får man inderlige håpe at betydningen av «å selge seg ut over tid» ikke betyr altfor lang tid. Salgsprosessen for Mesta er allerede i gang, så det virker som en god start for regjerningen som så ofte understreker viktigheten av å være «handlekraftig».

Oslo Børs er nå på rekordhøye nivåer, oppkjøpsfondene sitter med mye ledig kapital . Risikovilligheten blant investorer er høy, da markedsrentene er lave og så vidt gir avkasting etter inflasjon. Er det et godt tidspunkt å selge, burde det være nå.

Blokkerende eierandeler
Eierskapsmeldingen inneholder både gode prinsipielle og praktiske argumenter for hvorfor staten ikke skal være en stor eier i norsk næringsliv. Hva så med argumentene for hvorfor staten skal være eier?

Den største og mest omtalte nyheten i meldingen er at regjeringen ønsker å redusere statens eierandel i Telenor og Kongsberg Gruppen fra dagens ca. 50 prosent til 34 prosent. Begrunnelsen er todelt:

  • Å styrke det private og redusere det statlige eierskapet over tid.
  • Å styrke selskapene blant annet gjennom at de får større handlefrihet til å kunne gjøre strategiske valg

Disse selskapene har også forretningsmessige mål, men forskjellen fra de som er nevnt over er at staten ønsker å beholde en blokkerende -andel for å sikre hovedkontorfunksjon og nøkkelkompetanse i Norge. Fra før av er selskaper som Yara, DNB, Statoil, Norsk Hydro og Aker Kværner Holding definert med samme formål

Statoil

Skulle man fulgt prinsippet om å beholde en eierandel på 1/3 for å blokkere en evt. flytting av hovedkontorfunksjon, så burde man også solgt seg tilsvarende ned i Statoil. Regjeringen begrunner en vedvarende majoritetsandel med særskilte hensyn. Men trenger vi egentlig 67 prosent eierskap i Statoil for å sikre statens interesser i denne sektoren?

Vi har en petroleumsbeskatning på 78 prosent, for nettopp å sikre det norske folk sin andel av grunnrenten ved utvinning av naturressurser. Ikke minst har staten selv direkte eierandeler i ca. 35 olje- og gass felt i produksjon og 180 lete-lisenser på sokkelen forvaltet gjennom selskapet Petoro (som ikke er til salgs). Dette tilsvarer en tredel av Norges nåværende petroleums reserver. Det er gjennom disse engasjementene statens virkelig store andel av petroleumsinntektene kommer fra. Ikke gjennom utbyttet fra Statoil.

Statoil er børsnotert og da er Statoil og indirekte statens verdier pr. definisjon til enhver tid riktig priset i markedet. Et nedslag til 1/3 andel av Statoil burde derfor etter min mening vært prinsipielt sidestilt med regjeringens forslag om statlig nedslag i Telenor og Kongsberg Gruppen.

Uklar argumentasjon
Næringsministeren har en rekke argumenter for et fortsatt betydelig og aktivt statlig eierskap. Ett av disse er å sørge for «nasjonal forankring av viktige selskaper og nøkkelkompetanse». Dette skal gjøres ved at staten, som en langsiktig og norsk eier skal være en garntist for at hovedkontorfunksjoner i noen av de store norske industrikonsernene, beholdes i Norge.

Man bør spørre seg om man virkelig ønsker en aktiv politikk for å tvinge selskaper til å ha hovedkontor på spesifikke steder i Norge. Selskaper skal jo helst velge hovedkontor og tilhørende aktiviteter der,  det til enhver tid er mest hensiktsmessig og hvor man får tak i riktig og kompetente arbeidstakere.

Når man også sier at staten både skal være en langsiktig og aktiv eier av norsk næringsliv, så vil regjeringen møte på en rekke ulike problemstillinger.

Staten som langsiktig eier står jo i veien for en utvikling hvor man gradvis oppnår maktspredning til en større andel privat eierskap i norsk næringsliv.

Regjeringen peker på en stor sannsynlighet for at de eneste store eiermiljøene som kan overta statens eierskap vil være utenlandske. Dette kan for eksempel løses ved at staten selger deler av aksjebeholdingen direkte til de ansatte, som man gjorde da britene privatiserte «Royal Mail». Det er også mulighet for å dele ut aksjer direkte til innbyggerne. I-tillegg kunne staten om mulig opprettet stiftelser som eiere av aksjeandeler. Gode norske eksempler på selveiende og allmennyttige stiftelser er DNV, Sparebankstiftelsen, Kavli med flere.

Det er også uklart når regjeringen understreker at staten skal være en aktiv eier. Spesielt når dette kombineres med langsiktig eierskap i store norske industrikonsern. Aktiv kan like gjerne bety oppkjøp som nedsalg, og er det da historiske tilfeldigheter eller en aktiv politikk som avgjør hvilke store industrikonsern staten skal eie?

Det er mange stemmer som ønsker at staten skal kjøpe aktuelle norske selskaper. Regjeringen burde derfor gjort det klart at det endelige målet er å redusere det statlige eierskapet til et absolutt minimum, for å nettopp understreke behovet for maktspredning og privat eierskap som hovedregel.

Rolleblanding og internasjonalisering
Norske myndigheter løper også hele tiden en risiko for å blande sammen sine roller i sitt internasjonalt arbeid, når man er en indirekte og strategisk eier i norske selskaper som har aktivitet i andre nasjoner.

Nylig skrev jeg her i Minerva, om statens løpende «diplomatiske» risiko og slette eierskapspolitikk i Telenor. Der er kort og godt min konklusjon å splitte Telenor i en nasjonal og en internasjonal del. Den internasjonale delen bør staten selge seg helt ut av, mens staten godt kan beholde en strategisk blokkerende eierandel i den nasjonale.

Likheten mellom de øvrige nevnte multinasjonale selskaper med staten som største og strategiske eier og Telenor er opplagt. Man kan derfor argumentere på samme måte  for en lignende splittelse i Statoil med flere.

Staten har  en minoritetsandel på 30 prosent i et holdingselskap som igjen eier 40 prosent av Aker Solutions. Holdingselskapet har også et 50 prosent eierskap i ammunisjonsselskapet Nammo, hvor de resterende aksjene eies av Patria, et finsk halvstatlig selskap. Her foreligger det langsiktige aksjonæravtaler som (dessverre) blokkerer et evt. nedsalg.

At staten eier en andel sammen med en av Norges største kapitalister i en sterkt konkurransepreget leverandørindustri til petroleumsnæringen, er både lite prinsippfast og svært konkurransevridende. Røkke har også i ettertid gitt utrykk for at det ikke er optimalt å eie sammen med staten. Et salg av eierandelen i Aker Solutions Holding anbefales derfor sterkt når aksjonæravtalen går ut.

Rolleblanding i DNB
Statens eierskap i DNB er problematisk av flere grunner. I vinter skrev jeg i Minerva om hvor farlig statens eierskap i DNB kan tolkes av markedet. Man kan lett argumentere for at statens eierandel i Norges største bank, med en markedsandel på om lag 40 prosent vil gi DNB en implisitt statsgaranti mot en evt. konkurs. Med sin størrelse er DNB allerede systemkritisk i det norske bankmarkedet, og vil da alltid kunne oppnå bedre og lavere betingelser på sine innlån i det internasjonale gjeldsmarkedet enn konkurrerende banker i Norge.

At regjeringen da begrunner sitt eierskap i DNB for å sikre hovedkontoret i Norge, må sitte langt inne for en regjering som nettopp lister opp maktspredning og konflikt mellom staten som eier og statens øvrige roller som særskilte utfordringer ved statens eierskap.

Ingen broiler-melding
Eierskapsmeldingen er langt unna noe broilerideologi fra Unge Høyres studiesirkler. Det er god konservativ tankegang som ligger bak beslutningen om å selge seg helt ut av en del mindre selskaper, og selge seg forsiktig ned over tid i et par større. Når Arbeiderpartiet beskylder regjeringen for et ideologisk dokument, så er det totalt skivebom.

Regjeringens melding er nemlig svak på sammenhengen mellom det prinsipielle bak eierskapspolitikken og konklusjonene som den faktiske politikken fører med seg. Alt i alt er meldingen et lite skritt i riktig retning for å krympe statens rolle som norsk næringslivs største eier og maktfaktor.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden