Slik ble jeg en «kontroversiell debattant»

I Sverige betraktes Grand Prix-deltagere som større autoriteter på alt fra innenrikspolitikk til klimaspørsmål enn en forsker – forutsatt at de har riktige meninger.

Publisert   Sist oppdatert

Da jeg slet med min doktorgradsavhandling, tenkte jeg at dette kan ingen ta fra meg. Ingen kan ta fra meg min kunnskap. Ingen kan ta fra meg min tittel. Jeg disputerte ved Lunds universitet i mai 2005. Det var en av de stolteste dagene i mitt liv. I løpet av 13 år hadde jeg tatt de fagene der jeg manglet karakter i voksenopplæringen (matte og naturvitenskap), gjennomført et profesjonsstudium i teologi, en magistergrad i filosofi og en forskerutdannelse i etikk som resulterte i doktorgradsavhandling. Samtidig hadde jeg født tre barn, jobbet innen helse og omsorg, skrevet utallige tekster for diverse kultursider, undervist ved universitetet, skrevet en lærebok i seksualetikk, vært aktiv som kirkevert, konfirmantleder og søndagsskolelærer i den svenske kirken, og tatt hånd om hunder, sauer, høns og en stor hage.

Jeg var, kort sagt, trett. Men jeg var også stolt, glad og tilfreds med min prestasjon, med at alt mitt slit og alle våkne netter hadde båret frukt. Jeg kjente meg trygg: Det her kan ingen ta fra meg, tenkte jeg. Nå er jeg teologisk doktor i etikk.

Så feil kan man ta. I dag presenteres jeg som en «kontroversiell debattant» eller eventuelt «høyredebattant» oftere enn som doktor i etikk. Man kan si at mitt liv i den svenske offentligheten tok en uventet vending i forbindelse med de seksuelle overgrepene i Köln, nyttårsaften 2015/2016. I en debattartikkel redegjorde jeg nemlig for hva som stod i Köln-politiets rapport om hendelsen – at gjerningsmennene nesten utelukkende var asylsøkere.

Donald Duck-forsker

Slikt sier man ikke ustraffet i den svenske offentligheten. I den svenske offentligheten er titler som hederstegn – og den som presenterer ubekvemme argumenter, synspunkter eller fakta, avfeies som «kontroversiell». Mennesker som ikke liker mine argumenter og synspunkter, stiller ofte hånlige spørsmål ved min doktorgrad i etikk – «og hun påstår at hun har en doktorgrad i etikk!» – som om en doktorgrad deles ut som bevis på individets moralske karakter. Jeg er selvsagt ikke mer moralsk enn andre. Derimot vet jeg betydelig mer om moralfilosofi og etikk enn mennesker som ikke har viet bortimot hele sitt voksne til til disse spørsmålene.

Det er selvsagt ikke bare jeg som rammes av dette. Tino Sanandaji, med en doktorgrad i public policy fra University of Chicago, og ansatt på Handelshögskolan i Stockholm, presenteres som «innvandringskritisk debattant», «kontroversiell debattant», «provoserende». Germund Hesslow, dosent i filosofi og professor i nevrofysiologi, ble nylig kritisert av Lunds universitet for å ha uttalt at det finnes biologiske forskjeller mellom menn og kvinner. I faget «Arv og miljø» skulle Hesslow nemnlig visstnok ha sagt at biologiske forhold bidrar til at kvinner er mer forsiktige enn menn. En av studentene henvendte seg til universitetsledelsen, fordi hun mente forelesningens innhold ikke var forenlig med universitetets verdigrunnlag og likestillingsplan. Hesslow påsto jo faktisk at menn og kvinner er ulike! Dette fikk studenten til å mistenke at Hesslow har en «politisk agenda» og er «antifeministisk».

Da Jordan B. Peterson, professor i psykologi ved University of Toronto, besøkte Sverige høsten 2018, ble han avfeid av Anders Lindberg, lederskribent i en av Sveriges største aviser, Aftonbladet, som en «Donald Duck-forsker», mens Sveriges utenriksminister, Margot Wallström, oppfordret ham til å «krype tilbake under en sten».

Det finnes et mønster her: Forskere og akademikere hvis forskning eller oppfatning bryter med de synspunkter som dominerer en svensk offentlighet preget av venstreideologi, avfeies. I stedet løfter man frem femtenåringer med klimaangst, synsere med rett bakgrunn og kjendiser. I Sverige betraktes en tidligere Grand Prix-deltager, en dokusåpe-deltager eller en krimforfatter som større autoriteter på alt fra innenrikspolitikk til klimaspørsmål – forutsatt altså at de har riktige meninger.

Tenåringer uten konsekvensanalyse

At Greta Thunberg, den nå sekstenårige kjendisdatteren som skulker for klimaet, listes opp som en av årets viktigste stemmer i 2018 i svenske medier, er symptomatisk for det infantile debattklimaet i svensk offentlighet. Så mye av det som kjennetegner den svenske samtidens absurditeter faller sammen i hennes person: Behovet for helgener og profeter, svakheten for enkle svar på kompliserte spørsmål, ukritiskheten, kjendisfikseringen og den banale oppdelingen i onde og gode. De kunnskapsrike, nyanserte og komplekse analysene glimrer med sitt fravær. I en tid da virkeligheten blir stadig vanskeligere å gripe og stadig mer uoversiktlig, forfaller både journalister, opinionsdannere og politikere til banale og infantile resonnementer.

For noen uker siden publiserte Expressen en tekst signert av 87 influencere med den smått surrealistiske tittelen «Overkjør vårt folk, Löfven – klimaet må reddes». I korthet går teksten ut på at verden står på undergangens rand – «klimaet er vår tids store utfordring, som ikke kan skyves på til fremtiden, for da har vi ikke lenger noen fremtid. (...) Ingenting er viktigere enn dette», slås det fast, og de 87 influererne ber derfor Löfven om hjelp: «vi trenger en statlig hockey-takling». Tesen er nemlig at «vi kan åpenbart ikke håndtere friheten» siden «vi svensker er en nasjon av tenåringer uten konsekvensanalyse».

Den absurde teksten bekrefter sin egen tese. De 87 influenserne, ingen av dem eksperter på klimaøkonomi, anbefaler forbud mot jordbær i februar, mot ikke-økologisk potet og mot paprika innpakket i plast. Du finner neppe mange klimaforskere som mener dette er de prioriterte klimatiltakene. For øvrig bidrar plastinnpakning av grønnsaker til økt holdbarhet, mindre matsvinn, og derigjennom lavere CO2-utslipp – men det er kanskje ikke så interessant for tenåringer uten konsekvensanalyser.

Symbolhandlinger tillegges større vekt enn konkrete tiltak, ord blir viktigere enn virkelighet, ritualer erstatter fornuft, følelser trumfer vitenskap, og meninger tillegges større vekt enn argumenter. Jeg mener infantiliseringen av den offentlige samtalen i Sverige er en konsekvens av den slående kunnskapsforakten som preger den svenske kulturen.

Ingen kunnskapsnasjon

Sverige er ingen kunnskapsnasjon. Kunnskap og utdannelse står ikke høyt i kurs her. Det faktum at Sverige – til tross for at vi er midt på treet i andelen av befolkningen med høyere utdannelse – er det land i Europa der utdannelse lønner seg minst, er et uttrykk for dette. Det faktum at den svenske kulturdebatten føres av mennesker hvis fremste meritt er å ha rett meninger i kombinasjon med en eller flere gangbare essensielle egenskaper (rase, kjønn, seksuell legning eller religiøs tilhørighet) som til enhver tid er på moten, er et annet eksempel. Kultursidene har for lenge siden gitt opp ambisjonen om å anmelde litteratur, kunst, musikk og dramatikk på kunnskapsrikt og etterrettelig vis.

Kritikere med doktorgrad har i stor utstrekning blitt erstattet av unge synsere som i stor grad bruker tiden på å telle hvor mange henholdsvis hvite eller brune menn og kvinner som opptrer i verket, i stedet for å tilby leseren en fordypning i forståelse. Bare en svensk kulturredaktør har doktorgrad, nemlig Åsa Linderborg i Aftonbladet. Sydsvenskans nyutnevnte kulturredaktør, Ida Ölmedal er 29 år gammel, har ingen avsluttet universitetsutdannelse, og har ikke publisert noen lengre tekst enn kronikker i Expressen. Hva sier det om en kulturredaksjons ambisjoner at man gjør en 29-åring til kulturredaktør?

Utdannelsesnivået til landets partiledere og statsråder er også et bevis på at kunnskap og utdannelse er lavt vurdert i mitt land. Ikke en eneste av landets partiledere har doktorgrad – noe som er så selvsagt for oss at vi knapt tenker over det. I Tyskland har Angela Merkel sin doktorgrad i kvantekjemi, og Helmut Kohl hadde sin i historie. Gerhard Schröder var «bare» jurist, men hadde i hvert fall jobbet en stund ved universitetet. I Sverige ville dette vært nær utenkelig.

Derimot har alle vært politisk aktive siden tenårene. En tidlig karriere i et ungdomsparti er helt åpenbart en bedre forutsetning for å klatre i politikken enn en lang utdannelse. Ikke heller statsrådene imponerer med sine cv’er. To av Sveriges statsråder har ingen utdannelse etter videregående skole, distriktsminister Jennie Nilsson og utenriksminister Margot Wallström. At den nyutnevnte statsråden for høyere utdannelse og forskning, Matilda Ernkranns, ikke har noen akademisk eksamen, bare noen høyskolepoeng fra Högskolan i Örebro, er slik sett symptomatisk.

Hvorfor skal man egentlig bruke tid på høyere studier i Sverige når det betaler seg så dårlig? Jeg vet ikke. Derimot vet jeg at et land trenger intellektuelle, mennesker som tenker stort og fritt, som søker kunnskap og sannhet. Den intellektuelle samtalen og de forutsetningsløse diskusjonene er mangelvare i Sverige i dag. Å tenke rett går foran å tenke fritt – hver gang. Det er ynkelig.