Søndagssamtalen

– Første verdenskrig kunne vært unngått

Bilde: Pixabay

100 år er gått siden våpenhvilen i første verdenskrig. Minerva har møtt professor Hew Strachan for å høre mer om storkrigen som ofte havner i skyggen av sin etterfølger.

11. november i år er det gått ett hundre år siden våpenhvilen ble undertegnet mellom Tyskland og Ententemaktene i første verdenskrig. I forbindelse med hundreårsmarkeringen har Minerva satt seg ned med en av verdens ledende militærhistorikere og ekspert på krigen, professor Hew Strachan, for å høre hans perspektiver på hvorfor Europas stormakter røk sammen i en slik skala som de gjorde.

Ikke overraskende mener han vi kan trekke mange lærdommer fra første verdenskrig som er relevante for oss i dag:

«Første verdenskrig var ikke ‘uunngåelig’, og krigen startet ikke nødvendigvis på grunn av tyske ambisjoner. For meg har nøkkelen alltid vært Balkan, og forholdet, eller mangelen på et, mellom Østerrike-Ungarn og Serbia.»

Strachan understreker at selv om det ble en verdenskrig, startet krisen på mange måter som en begrenset, lokal krig:

«Og det var akkurat det Østerrike-Ungarn ønsket seg. Dette er instruktivt for oss også i dag, fordi det viser at kriser fort kan komme ut av kontroll og eskalere.»

Du kjøper altså ikke forklaringen om at Østerrike-Ungarn var en lat, selvtilfreds makt som ble trukket inn i krig av Tyskland, og at Keiser Wilhelm var ute etter en slåsskamp?

«Nei, Østerrike-Ungarn var i stand til å endre mening, og det hadde de kanskje gjort om krisen ikke hadde vært så kortvarig. Det gikk bare én uke fra Østerrike-Ungarn leverte sitt ultimatum til Serbia den 23. juli, til Europa var i krig.»

Professor Hew Strachan er en av verdens fremste militærhistorikerne og ekspert på første verdenskrig.

Strachan minner om at dette var i en æra hvor en ikke hadde sanntidskommunikasjon, hvor telegrammer måtte kodes og avkodes, og hvor hendelser ofte utspilte seg raskere enn individet hadde kapasitet til å håndtere dem. Han mener dette viser at Østerrike-Ungarn må ha tatt sine egne beslutninger i den perioden.

«Jeg tror vi blir for opptatt av bildet av slektningene til Dronning Victoria som samlet seg for Edward VIIs begravelse, og at de ville være i krig med hverandre fire år senere. Alle de involverte landene hadde representativt styre i tilstrekkelig grad til at vi kan si at det ikke var monarkene og keiserne som forårsaket krigen.»

– Stormakter trenger små makter for å heve sin egen status, men dette medfører et avhengighetsforhold som går begge veier.

Strachan fortsetter:

«Det var ikke lederne som var i krig, men deres folk.»

«Når det gjelder Tyskland, var dessuten nøkkelpersonen i juli 1914 Kansler Theobald von Bethmann Hollweg. Keiseren var der på starten av krisen, og på slutten av krisen, men i mellomtiden dro han til Baltikum og Norge på ferie.»

I kontrast til bildet som ofte males av første verdenskrig som et resultat av storstater i rustningskappløp mot hverandre, understreker Strachan hvor viktig det er å forstå at også små stater kan bidra til å starte en storkrig:

«En annen lærdom fra krigen er at andre land kan bli dratt inn i konflikt via deres allianseobligasjoner, selv om det er de mindre maktene som gjør drajobben. Selv om Tyskland gav den såkalte blankofullmakten, var det Wien som dro lasset i juli 1914. Om du leser loggen fra ministerrådene, de såkalte crown councils, er det ganske tydelig hva Wien gjorde og hva de planla å gjøre. Serbia så til Russland helt fra start, men det var hverken i Russlands eller Tysklands interesse å involvere seg i krigen.»

Kan en trekke paralleller her til moderne geopolitikk? 

«Dersom jeg ser på Stillehavet nå, og tenker på USAs allierte og deres evne til å trekke amerikanerne inn i en krig som USA ikke nødvendigvis ville startet selv, så finner jeg resonans og grunn til bekymring, ja. Stormakter trenger små makter for å heve sin egen status, men dette medfører et avhengighetsforhold som går begge veier» påpeker Strachan.

Han fortsetter:

«Jo mer USA snakker om å skape en oppdemningsstrategi i Stillehavet, desto mer skaper Amerika den graden av avhengighet som betyr at landet ikke kan forvalte sitt forhold til Kina på egenhånd. Det finnes ingen mening i krig mellom USA og Kina, men jo mer USA markerer sin posisjon gjennom sine allianser, desto mer setter Amerika seg i den posisjonen stormaktene fant seg selv i, i 1914».

Et spørsmål om skyld

I januar 1907 forfattet den britiske diplomaten Eyre Crowe, som selv var født og oppvokst i Tyskland, et memorandum addressert til Storbritannias utenriksminister Sir Edward Grey. Der gikk Crowe langt i å hevde at Tyskland ønsket å dominere over resten av Europa.

Dokumentet er ofte vist til som et slags forvarsel på hva som ville komme bare et par år senere, men Minerva spør om dette også kan tenkes å ha bidratt til at en disproposjonal del av skylden for å ha startet krigen er blitt tillagt Keiser Wilhelm og Tyskland, særlig i den britiske tradisjonen:

«Jeg tror at for regjeringen og Utenriksdepartementet hadde Crowe sitt memorandum en stor effekt. De fleste kontoristene i Utenriksdepartementet betraktet Østerrike-Ungarn som manipulert av Tyskland, og undervurderte dermed de øvrige aktørenes evne til å påvirke det som foregikk. Jeg tror dette var en gjengs oppfatning, særlig etter krigens start, fordi det var en måte å rasjonalisere det som hendte på. Likevel vil jeg være forsiktig så jeg ikke overdriver, for Utenriksdepartementet var ikke alle, og Crowe-dokumentet var ikke offentlig på den tiden» sier Strachan. 

– Det var likevel ikke før Tyskland invaderte Belgia at Storbritannia følte seg pliktig å delta i krigen.

Hvordan stiller du deg til argumentet om at Storbritannia aldri skulle deltatt i første verdenskrig?

«Det er selvsagt tidligere tidspunkt hvor en kunne valgt annerledes – det er det som er så fascinerende med historie, men når en kommer til juli 1914 tror jeg ikke Storbritannia kunne valgt annerledes. Landet var da avhengig av sine allierte for å vedlikeholde sin sikkerhet som imperium, og Storbritannias forståelse av sikkerhet var avhengig av maktbalansen i Europa.»

Europas sikkerhet og det britiske imperiets sikkerhet ble dermed udelelig, mener Strachan:

«Men det var likevel ikke før Tyskland invaderte Belgia at Storbritannia følte seg pliktig å delta i krigen. Det er et maktbalanseargument her fordi et sterkt Tyskland truet Storbritannias strategiske interesser, men det er også en moralsk, juridisk og etisk dimensjon fordi det gjaldt rettighetene til små stater.»

– Til syvende og sist har Norge mindre interesse i denne krigen.

Men er det ikke sant at dokumentet Storbritannia erklærte krig over var en arkaisk avtale med Belgia som en omtrent måtte børste støv av, og således at dokumentet mer fungerte som en unnskyldning for å gå til krig snarere enn en juridisk plikt?

«Jeg tror nok det er sant at 1839-avtalen som alle stormaktene hadde underskrevet, inkludert Prøysen som Tysklands forgjenger, ble konstruert som grunn nok til å handle. Innen en kommer til det punktet hadde dog både folket og pressen for lengst løpt fra regjeringen som endte opp med å være sist i å mene at dette var en krig som burde kjempes.»

Strachan har selv undervist ved institusjoner som for eksempel den norske Luftkrigsskolen og Sandhurst i Storbritannia. Ikke overraskende mener han det er en stor forskjell på hvordan vi snakker om og forstår første verdenskrig i Norge sammenliknet med i Storbritannia:

«Til syvende og sist har Norge mindre interesse i denne krigen. For Storbritannia er det fremdeles den definerende opplevelsen av moderne krig, delvis fordi Storbritannia mistet flere i første verdenskrig enn i den annen. Men også land som Tyskland, USA og Russland opplever annen verdenskrig som mer viktig.»

Han legger likevel til at en stor del av litteraturen en finner i norske bokhandlere som omhandler første og annen verdenskrig, er enten skrevet på eller oversatt fra engelsk:

«Konsekvensen er, faktisk, at på det nivået er det ikke alltid så stor forskjell i hvordan vi forstår krigen fordi man ender opp med å lese de samme bøkene i Norge som i Storbritannia og i USA.»

I skyggen av annen verdenskrig

Samtalen styrer over i forståelsen av første verdenskrig sett i lys av verdenskrigen som fulgte. Professor Strachan advarer mot det han kaller en forenklet forståelse av de to verdenskrigene:

«Vi har forenklet begge verdenskrigene, og annen verdenskrig har tjent på den prosessen. Den sees på som ‘den gode krigen’, selv om den var lengre, mer blodig og mye mer destruktiv ennførste verdenskrig. Ved å gjøre annen verdenskrig til en krig som måtte utkjempes, setter vi en standard som er ganske ekstraordinær og som ingen annen krig kan måle seg med.»

Strachan mener vi i dag strever med å forstå kriger som ikke baseres på like store ideer, og har like kraftfulle utfall som annen verdenskrig. Han hevder første verdenskrig er blitt en slags motsats i så måte – en krig som ‘aldri’ burde vært utkjempet:

«Men slik fremstod det jo ikke i 1914 for dem som var involvert. De som kjempet i første verdenskrig så på krigen som viktig nok til å utkjempes til siste slutt, selv om mange omkom i prosessen.»

– Vi vil at kriger skal være forståelige og enkle å forklare, men de fleste av dem er ikke det.

Ifølge ham er det mange lærdommer å hente fra første verdenskrig nettopp fordi forklaringene på hvorfor krigen inntraff er komplekse og fulle av motsetninger. Han hevder vi sitter igjen med et nærmest karrikert bilde av annen verdenskrig, som igjen former vår forståelse av moderne krig:

«Vi vil at kriger skal være forståelige og enkle å forklare, men de fleste av dem er ikke det» advarer han. 

Kan du gi et eksempel fra første verdenskrig på noe vi har forenklet i historien?

«Fredsprosessen, for eksempel, var rotete og trakk ut. Du, som mange andre, sier at krigen endte i november 1918, men de fleste historikere vil nå si at den faktisk ikke endte da. Den fortsatte til 1923, med slåssing i Baltikum, med en konfliktsone som strakk seg på langs av Sentral- og Øst-Europa ned til Balkan, og med krig i Sentralasia.»

Freden kom ikke før Lausannetraktaten, understreker han:

«Det kom kriger ut av krigen, og det er kanskje noe vi kan kjenne igjen i dag. Vi synes det er vanskelig å ende kriger, og mye lettere å starte dem. Det, i det store og det hele, gjaldt i årene 1914-1918 også.»

I boken ‘The First World War’ argumenterer militærhistorikeren Strachan, kanskje noe overraskende, for at vi burde se på retrospekt som et filter snarere enn noe som gir oss klarere syn. I forlengelse av dette argumentet påpeker han hvor viktig det er at vi husker på at det ikke finnes én forståelse av første verdenskrig:

«Noen så på krigen som nødvendig, men grusom, noen så på den som grusom og unødvendig, mens andre igjen så på opplevelsen som en av de mest interessante opplevelsene i sitt liv.»

– Det var en multinasjonal krig.

Dette kan du multiplisere dette på tvers av land, hevder Strachan:

«I Storbritannia er hundreårsmarkeringen en tid for å minnes, sørge, angre og ta inn over oss at freden feilet. For andre er det en markering for starten på staten deres. For Tsjekkia – Tsjekkoslovakia som det var da – for Polen og for folket i det tidligere Habsburgimperiet er dette selvsagt sant. Det er også et viktig øyeblikk for Tyrkia da republikken ble etablert i kjølvannet av krigen, og tap således gjort om til seier.»

«Det finnes mange forståelser av første verdenskrig, så problemet er ikke bare det retrospektive, men også det å se krigen gjennom én nasjon sitt filter. Det var en multinasjonal krig», avslutter han.

Du sier det var en multinasjonal krig, men var det faktisk en verdenskrig?

«Etter mitt syn var det en verdenskrig helt fra start, fordi det var en krig mellom globale makter. Storbritannia, Frankrike og Russland – for å ta bare en side – var alle imperier med interesser som strakk seg langt utenfor Europa. Når de gikk til krig, ble derfor resten av verden påvirket. Dette var særlig sant for Storbritannia fordi det eksisterte et globalt handelssystem i 1914. Da Storbritannia ble en del av krigen, ble nøytrale stater som for eksempel Norge også påvirket.»

– Selv om krigen ikke kom til Norge i form av kamphandlinger på norsk jord, mener professoren at den hadde en markant innvirkning på Norges egen tilnærming til krig.

Selv om Norge var en nøytral stat under første verdenskrig, mener du altså at krigen hadde en merkbar innvirkning på nasjonen?

«Nøytralitet, som stater slet med å definere også før 1914, ble for land som Norge et relativt konsept. Det gav landet enkelte juridiske rettigheter, men fanget mellom to krigførende land som Norge effektivt var, med Storbritannia på den ene siden og Tyskland på den annen, var landets posisjon som en fri og uavhengig maritim handelsstat kompromittert.»

Selv om krigen ikke kom til Norge i form av kamphandlinger på norsk jord, mener professoren at den hadde en markant innvirkning på Norges egen tilnærming til krig.

«Ett eksempel på dette var at krigen bragte frem en forståelse av at nøytralitet ikke kunne frita en fra effektene av krig. Den niende april 1940 ble selvsagt denne forestillingen om at en kunne holde seg på utsiden av krig brutt fullstendig.»

En ny storkrig kan bryte ut

Er det noen sannhet i uttrykket «Løver ledet av esler», eller har britiske generaler fra krigen et ufortjent dårlig rykte?

«Kommando var vanskelig i første verdenskrig fordi en hadde massehærer. Da Europas hærer mobiliserte i 1914 målte de om lag tre millioner, mens Napoleon for eksempel kun kommanderte 300 000-375 000 menn i Leipzig.»

Nå var selvsagt ikke en person alene ansvarlig for tre millioner soldater, påpeker professoren:

«Men en hadde heller ikke et kommando- og kontrollsystem som reflekterte størrelsen på hærene. Så den eneste måten en kunne kommandere effektivt på, var å delegere ansvar nedover i hierarkiet. Dette betyr ikke nødvendigvis at kommandørene hadde fantastiske intellekter som ble sviktet av teknologi – jeg tror ikke de var spesielt gode, men de var bedre enn sitt rykte.»

Strachan trekker frem franske Ferdinand Foch – de Alliertes Generalissimo fra 1918, som etter krigens slutt ble fremhevet som et eksempel på en god general.

«Det som er interessant med Foch er at han ikke hadde noen kamperfaring fra før 1914, og han var i 60-årene da han så sin første krig. Han tok seg tid til å studere krig i 40 år, hvilket gav ham et rammeverk for å tenke på hva han gjorde.»

– Vi har gått bort fra dialog mellom generaler og statsmenn til fordel for et system hvor generaler nå er forventet å gjøre som instruert av politikere.

Strachan mener det er lærdommer å hente fra å studere kommandostrukturen i første verdenskrig:

«En må ha konstant kommunikasjon gående begge veier. Jeg tror en av grunnene til at det gikk ganske godt for de allierte i 1918 var at de begynte å innse hvordan de best kunne koordinerte med hverandre. Dette brøt ned mot slutten av krigen da våpenhviler ble inngått på det militære nivå, mens en ventet med å diskutere politikk til etter kampene hadde stoppet. Sannheten er at en er avhengig av den politiske prosessen for å gå fra krig til fred.»

Han kritiserer den sterke innflytelsen han mener Samuel P. Huntington har hatt på vår forståelse av sivil-militære forhold i dag, og sier vi har gått bort fra dialog mellom generaler og statsmenn til fordel for et system hvor generaler nå er forventet å gjøre som instruert av politikere:

«Det er håpløst, for å være ærlig, all den tid vi ikke lenger kjemper eksistensielle kriger. Når en kjemper for nasjonens eksistens tror jeg det finnes en grad av likhet mellom militære intensjoner og intensjonene til myndighetene. Selv om det var friksjon mellom Storbritannias Statsminister Lloyd George og øverstkommanderende, Douglas Haig, ville begge vinne krigen. I kriger hvor mindre står på spill, for eksempel når en intervenerer langt borte fra sitt eget hjemland, er ikke dette like sant.»

Da oppstår det mer friksjon i den sivil-militære delelinjen, hevder han:

«Nettopp derfor er det så viktig at hver side uttrykker klart og fullstendig hvor de står, men samtidig anerkjenner hvor viktig det er å forstå hva den andre parten utsettes for. En politiker som sitter i Europa er unektelig under press fra folkeopinionen hjemme, men han eller hun må også være i stand til å forstå og håndtere det som faktisk foregår på bakken i Afghanistan, eller hvor enn kampen er.»

Helt på tampen, tror du en krig som første verdenskrig kan finne sted i dag?

«I en generell forstand, ja en stor krig kan utspille seg i dag – dessverre. Dersom vi blir selvtilfredse og tenker at det ikke er mulig, tror jeg det er desto mer sannsynlig. Det være sagt, ettersom jeg ikke tror første verdenskrig var uunngåelig, tror jeg heller ikke en ny storkrig er skjebnebestemt.»

Strachan pauser kort før han avslutter:

«Faren ved å forenkle første verdenskrig er at vi tenker at alt var så mye klarere da enn det er nå. Konsekvensen av det, er at en ikke ser hvor mange ting som var i bevegelse i 1914-1918, og likeledes som er i bevegelse den dag i dag.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden