Spaltist

Førstemann til ikke å være fra Oslo!

Bilde: Erik Fløan / Flickr [CC BY-SA 2.0]

Forut for høstens lokalvalg er konflikten mellom sentrum og distrikt mer betent enn noen gang. Det fører ikke til smart distriktspolitikk med omstilling for bygdene.

I norsk valgkamp kan det virke som om det er om å gjøre å være minst fra Oslo. “Der sitter dem, inne i Oslo, og bestemmer ting fjernt fra folk”, proklamerer Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet. Gjerne fra tastaturet på sitt eget kontor midt i Oslo-gryta. Han får drahjelp fra lokallag i flere av de norske partiene. Dette er retorikk som fungerer godt i Norge. Lokalvalg er paradegrenen til ordførerpartiet Sp, som ikke har ligget høyere på meningsmålingene siden EU-striden i 1994.

Sentrum-periferi

Det er kun de nordiske landene som har et sterkt “agrarparti” som representerer primærnæringene og periferien i den mye omtalte “sentrum-periferi-konfliktlinja” i det norske samfunnet. At de nordiske landene har en spesielt sterk konflikt mellom kultur og verdier i sentrale strøk, kontra perifere strøk, betyr derimot ikke at de har hatt en veldig vellykka distriktspolitikk. Det betyr bare at det er en sterk konflikt her. Det meste kan henges på distriktsknaggen. Selv den store krangelen om bompenger munner ut i at distriktspartiene Sp og FrP angriper trafikkregulerende bompenger i byen, mens bypartiene MDG, SV og V angriper motorveibyggende bompenger i distriktene.

Målet om et spredt bebodd land, med sterke næringer i både nord og sør, øst og vest, har støtte hos de fleste nordmenn, også hos oss mange tilflyttere til hovedstaden. Helga Pedersen sa det fint da hun beskrev et land med “lys i husan”. Dessverre er veien kort fra en sterk konflikt til populisme. Etter en debatt om distriktene i politisk kvarter la for eksempel Geir Pollestad fra Senterpartiet ut et bilde av Aker Brygge med teksten “vi kan ikke kun leve av dette”. Pollestad tar feil.

Mange land går veldig godt med “kun dette”, hvis man tenker på næringene i og rundt Aker Brygge og Oslo sentrum. Det kan godt hende at et land helst ikke bør leve av kun den typen næringer som fint kan drives fra et kontorbygg, men det er hevet over enhver tvil at man kan det. Synet på at kun det som gjøres ute i periferien er ekte arbeid og ekte verdiskaping står i veien for skiftet til en grønnere økonomi. Hvis flest mulig mennesker kan leve av å yte tjenester til hverandre er det langt bedre enn at vi binder oss til å beskatte naturens råvarer og ta ut naturressurser. 

Det er også en forflating av norsk økonomi som distriktene taper på, for også ute i distriktene er man avhengige av å gå over til en lavkarbon og tjenestebasert økonomi, rett og slett fordi det ikke finnes evige naturressurser.

Utflytting

En annen ting som kjennetegner en svært aktiv konfliktlinje er at den næres av kronisk misnøye. Når Senterpartiet messer om sentraliseringa av Norge er det verdt å huske på at partiet har vært en enorm premissleverandør for både landbrukspolitikk og distriktspolitikk i moderne tid. Det er kun små forskjeller mellom politikken som føres i dag og politikken som ble ført under Senterpartiet. Landbruket er fortsatt gjennomført planstyrt gjennom et komplekst system av gjensidig avhengige tilskuddsordninger, og distriktspolitikken handler fortsatt om å øse penger over utflytting av arbeidsplasser og regionale utviklingsmidler. Ingen av delene er særlig treffsikkert.

Ifølge tall fra SSB finner vi den laveste andelen sysselsatte i offentlig forvaltning i Oslo, mens den høyeste andelen finnes i de tre nordligste fylkene. Riktignok er andelen av disse som jobber i staten høyest i Oslo (knepent foran tidligere Sør-Trøndelag fylke), men dette er trolig overraskende tall for mange. Overraskende fordi man fort kan få inntrykk av at offentlig forvaltning er noe man kun driver med inne i hovedstaden, og at distriktene driver med “ekte verdiskaping”. 

Denne forståelsen er kanskje noe av grunnlaget til dyre tiltak som flyttingen av Fredskorpset (nå Norec). Et helt fagmiljø ble ødelagt og må bygges opp på nytt, den endelige prislappen ble på 60 millioner, for ikke å snakke om de mange familiene der mor eller far fikk beskjed om å finne nye, høyst spesialiserte arbeidsplasser. Ideen er at de 40 arbeidsplassene vil flytte andelen statlig sysselsatte fra Oslo og i favør av Sogn og Fjordane. Det merkes nok knapt noen av stedene.

Vi vet ikke om det Førde manglet var 8 mennesker med utdanning og en håndfull arbeidsplasser for folk med utviklingsstudier. Noen vil kanskje peke på at det Førde har mer prekært behov for er kompetanse på byutvikling og en litt svakere tro på at kjøpesentre er Guds gave til tettstedsutviklinga. Vi vet i hvert fall at klimaet ikke trenger at en etat som ofte drar til utlandet må mellomlande en ekstra gang på Gardermoen.

Vi har ikke råd til å holde på på denne måten i helsesektoren, med å pøse millioner av kroner på tiltak vi ikke har anelse om det er behov for eller om har effekt. Hvorfor skal vi godta det i distriktspolitikken?

Distriktspolitikken framover trenger en reform dersom vi skal klare å opprettholde bosettinga og næringene i distriktene. Ikke mer av det vi allerede har gjort, men noe annet. Framover står nemlig også lokalsamfunnene i Norge foran en enorm oppgave, i likhet med staten som helhet. De, og vi, skal omstille oss fra en i hovedsak fossilt basert økonomi til en grønn og bærekraftig økonomi. Erfaringene så langt der store byer som Oslo, Trondheim og Bergen lykkes i å kutte utslipp, viser hvor viktig lokalsamfunnene kan være. Så langt ligger mindre kommuner et stykke etter, men slik trenger det ikke å være.

Veivalg i distriktspolitikken

Her står norsk distriktspolitikk foran et valg. Man kan enten ta mer kontroll over distriktene og endre kriteriene for utbetaling av regionale utviklingsmidler og andre tilskudd slik at små kommuner ikke har andre valg enn å omstille seg, eller så kan man flytte mer makt nedover til kommunene. De kan for eksempel få ansvar for flere tjenester og beholde en større andel av skatteinntektene selv. Jeg tror denne siste løsningen er klart best for å samle det politiske Norge om en ny kurs for distriktspolitikken som rigger kommunene for den store jobben det grønne skiftet vil være.

Å gi kommunene mer makt har regjeringa forsøkt gjennom kommunesammenslåing. Det kan være en god reform til tross for noe klønete gjennomføring, men også en reform som paradoksalt nok kan ende med å frata kommunene makt om den skjer gjennom tvang. Hvis kommunene har lyst til å fortsette inn i fremtiden med interkommunale samarbeid de har liten demokratisk kontroll over, så bør de få lov til det. Men jeg tror og håper at flere og flere ser at lokalsamfunn ikke alltid henger sammen med grensene for det laveste forvaltningsnivået.

Kommuner med vide fullmakter, mye makt og frie midler har vært en suksessoppskrift for byene, og det er ingen grunn til at det ikke skal være det for bygdene også. Norsk distriktspolitikk bør handle mindre om å skjelle ut byene og mer om å lære fra dem.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden