Debatt

Forsvaret av Finnmark – en siste gang

Hvis man skal drive forsvarsplanlegging som om toprosent-målet allerede stod på bok, må man som et minimum av ansvarlig risikohåndtering velge et konsept som er skalerbart, for å unngå potensielt katastrofale feilinvesteringer, skriver Sverre Diesen.

Bilde: Henrik Røyne / Forsvaret

To nye tilsvar illustrerer sentrale uenigheter i Finnmarksdebatten: Er det avgjørende hvorvidt konseptet er operasjonelt realistisk? Og hvordan forholder vi oss til den risikoen fremtidige forsvarsbudsjetter utgjør?

To nye tilsvar er kommet i debatten undertegnede startet i Minerva 21. mai om hvordan Finnmark kan forsvares: Det første, fra oberstløytnant Terje Bruøygard, løfter blikket fra de operasjonelle og taktiske spørsmålene om hvordan Finnmark kan eller ikke kan forsvares, og legger i stedet hovedvekten på sikkerhetspolitiske spørsmål om Norges forhold til NATO.

Det andre, fra oberstøytnant Aleksander Jankov, holder seg på det operasjonelle nivå, og ser blant annet på hvordan effektive bakkestyrker i Finnmark kan se ut – men har et mindre skarpt fokus på de økonomiske rammene.

Først til Bruøygards artikkel: I denne artikkelen velger han i stor grad å skifte tema fra spørsmålene jeg stiller, og som han tar opp i sitt første tilsvar. I stedet vil han diskutere sikkerhetspolitiske spørsmål og Norges forhold til NATO. Det forstår jeg godt, for så vidt som det er en utakknemlig oppgave å skulle forsvare det nåværende operasjonskonsept. «Vår største strategiske utfordring ligger ikke i hvordan Forsvaret skal reagere på et slikt tenkt scenario, og følgelig blir ikke det taktiske problemet med E6 særlig interessant heller», sier han. Vårt egentlige problem er å finne ut hvordan vi skal være en god alliert i NATO og samtidig ha et godt naboforhold til Russland.

Operative kjerneutfordringer

Gjerne for meg, men ikke desto mindre må jeg minne om at overskriften på min artikkel var «Hvordan kan vi forsvare Finnmark?» Jeg er helt enig i at dette ikke er vårt største sikkerhetspolitiske problem – det er ikke noe sikkerhetspolitisk problem i det hele tatt. Det er et spørsmål om operasjonell og taktisk stridsidé i en situasjon hvor det faktisk blir konflikt, uansett hva som da er gått galt rent sikkerhetspolitisk. Å hevde at operasjonelle og taktiske spørsmål ikke er interessante så lenge vi ikke diskuterer det sikkerhetspolitisk viktigste spørsmålet, er derfor en original tanke og et overraskende stridsavbrudd fra Bruøygards side.

Får vi en væpnet konflikt med Russland, vil den med stor sannsynlighet komme til å utspille seg i Finnmark, rett og slett fordi russerne ikke behøver å ha territorielle ambisjoner utover dette området for å oppnå de politiske og strategiske mål man med rimelighet kan tillegge dem. Nåværende norske planer forutsetter da også at vi må kunne føre frem en brigade fra Troms til Finnmark, men Bruøygard avfeier altså denne operative kjerneutfordringen som en uinteressant problemstilling.

Personlig finner jeg det fortsatt interessant hva slags konseptuell stridsidé vi har for forsvaret av vår nordligste landsdel, hvis det verste skulle skje. Ikke bare fordi det dreier seg om muligheten for faktisk å lykkes i en gitt situasjon, men også om bruken av milliarder av skattekroner i hvordan vi organiserer og utruster Hærens avdelinger i Nord-Norge.

Hva må gjøres om NATOs krav skal være dimensjonerende?

«NATO forventer at Norge stiller en fullverdig mekanisert brigade tilgjengelig på kort varsel», sier Bruøygard videre. Til dette er det to ting å bemerke. For det første er NATOs krav til Norge ikke basert på noe inngående studium av det norske forsvarsproblemets konkrete utfordringer. Styrkemålene for Norge er som for alle andre små medlemsland basert på en enkel vurdering av folketall, økonomi og hva NATO ønsker at nasjonene bidrar med til fellesforsvaret. Med fem millioner mennesker og en sterk økonomi mener alliansen at vi må kunne stille en mekanisert brigade, som er NATOs enhetsmålestokk på landmilitære styrker, uansett andre forhold.

Dernest kommer, som Bruøygard også korrekt påpeker, at NATO forventer at Norge kan stille denne styrken til rådighet for alliansen på kort varsel. Da må jeg minne om at Brigade Nord er en vernepliktsbasert utdanningsavdeling som ikke kan sendes noe sted – aller minst på kort varsel – av minst to grunner. For det første er treningsstandarden i brigadens avdelinger vidt forskjellig til enhver tid, avhengig av hvor lenge mannskapene har vært inne til førstegangstjeneste. Det vil med andre ord kreve en betydelig oppøvingstid og eventuelt innkalling av mobiliseringsreserver å gjøre brigaden kampklar.

Ingen norsk regjering har dessuten tenkt å sende en vernepliktsbrigade ut i verden for å utkjempe en krig hverken i Sentral-Europa eller andre steder. Skulle NATOs styrkemål legges til grunn for Hærens organisering slik Bruøygard nå synes å mene, opphører selvsagt Finnmarksproblemet å være dimensjonerende. Men da kan vi til gjengjeld skrote hele dagens vernepliktsbaserte brigademodell.

Ingen andre land beveger seg i samme retning som det undertegnede foreslår, sier Bruøygard. For det første er det rent faktisk feil: økt satsing på avstandsleverte presisjonsvåpen pågår i en rekke land, og forventes i alle fremtidsstudier som gjøres av både NATO og andre institusjoner eller stater å øke ytterligere. Det som gjør Norge spesielt, er at en slik innretning på dagens brigade ville bety at vi utrustet en relativt større del av vår beskjedne hær på denne måten, sammenlignet med andre land.

Dette er imidlertid bare en naturlig konsekvens av Finnmarksproblemets karakter, der det ugunstige forholdet mellom det utsatte områdets enorme utstrekning og våre egne meget fåtallige styrker representerer en unik strategisk utfordring som intet annet NATO-land står overfor. Når både Bruøygard og Jankov hevder at et nektelseskonsept er forkastet av alle andre land, tar de derfor feil på den måten at det ikke er noen andre land som har vurdert et slikt konsept under forutsetninger som svarer til dem Norge står overfor i Finnmark.

I stedet for å behandle et militært problem på fritt grunnlag ut fra en selvstendig vurdering av de faktorer og størrelser som inngår i problemet, henfaller de med andre ord til stereotypier basert på hva «andre» gjør. Å avvise de våpensystemene og de operasjonskonseptene som best vil løse det norske forsvarsproblemet, fordi ingen andre følger samme oppskrift, er derfor å prøve å få terrenget til å stemme med kartet, i den grad påstanden overhodet er riktig.  

Les også:

Norges sikkerhetspolitiske hovedproblem

Missiler for å utløse alliansegarantien  

Bruøygard fortsetter for øvrig å feilsitere meg ved å hevde at jeg tror vi skal kunne trenge gjennom et russisk missilforsvar for å påføre så mye smerte at Russland endrer adferd. Jeg kan bare gjenta nok en gang at dette ikke er hensikten. Det norske forsvarets strategiske funksjon i en innledende fase av en konflikt er ikke å påvirke russisk adferd, men å skape en udiskutabel konfliktsituasjon som utløser alliansens artikkel 5.

Ei heller har jeg sagt at jeg «ikke ser noe poeng med å bruke så mye penger på Forsvaret». Det Bruøygard muligens sikter til, er at jeg har sagt at «det er et forsvar for ethvert budsjett». Det var ment å understreke at det er regjeringen som Forsvarets eier og oppdragsgiver som må avgjøre både hvilke oppgaver de vil ha løst og hvor mye penger de vil bruke på det, så lenge de ikke har et høyere ambisjonsnivå enn de finansierer. Å mene noe annet vil logisk måtte føre til at Forsvaret så vel som enhver annen etat på faglig grunnlag skal kunne fastsette sitt eget ambisjonsnivå og sine egne økonomiske rammer. Det betyr i så fall at man er tilhenger av et annet politisk system enn det vi har. De fleste vil være enig i at dette er noe litt annet enn Bruøygards versjon.

Må lykkes strategisk – ikke operativt i snever forstand

Jankovs bidrag til debatten bærer preg av større realisme med hensyn til hva det faktisk vil kreve å holde store deler av Finnmark med tradisjonelle bakkestyrker. Det interessante spørsmål er derimot om den økonomiske realismen er like godt ivaretatt. Innledningsvis peker han på at et nektelseskonsept basert på avstandsleverte våpen vil være sårbart for russiske mottiltak basert på tilsvarende våpen, og det har han i utgangspunktet rett i.

Ingen har imidlertid hevdet at et nektelseskonsept er uten svakheter, eller at ethvert angrep gjort med avstandsleverte eller autonome våpen vil lykkes med å nå sine mål. To forhold er vesentlige i den forbindelse. For det første er ikke den norske strategiske hensikt i åpningsfasen av en konflikt med Russland å skape noen form for militær avgjørelse som krever at vi lykkes rent operativt med alt vi foretar oss.

Den strategiske hensikt i denne fasen kan ikke være mer ambisiøs enn å skape den utvetydige konfliktsituasjonen som gjør at alliansegarantien utløses. Det forutsetter ikke samme gjennomtrengningsevne eller suksessrate overfor russiske mål som hvis hensikten var å vinne i operativ forstand. Spørsmålet er med andre ord hva slags konsept som da gir størst relativ mulighet for å lykkes med våre begrensede ressurser – nektelseskonseptet eller kontrollkonseptet.

Landsetting av styrker?

Jankov har rett i at et viktig argument for kontrollkonseptet er at det er en forutsetning for at landsetting av allierte forsterkninger kan skje direkte i Finnmark, foran Lyngen-defiléet. Riktignok er han ikke helt konsistent med sin egen argumentasjon når han samtidig hevder at Lyngen-defiléet lar seg forsere, men la gå med det. Ønskelig er det i alle fall, problemet er at det ønskelige ikke alltid er mulig.

Som påvist i FFIs grunnlagsstudie for neste langtidsplan gir det bare strategisk mening å prøve å holde store deler av Vest- og Midt-Finnmark, hvis vi kan holde ut like lenge som det med rimelig sikkerhet vil ta å få landsatt allierte bakkestyrker i Nord-Norge. Konseptet er med andre ord ikke skalérbart, det hjelper ikke å kunne holde en tilstrekkelig del av Finnmark i 15 døgn hvis det tar 30 døgn før forsterkninger kan landsettes slik vi kan regne med.

Kontrollkonseptet er, i motsetning til det skalérbare nektelseskonseptet, derfor forbundet med vesentlig høyere risiko – strategisk for å tape hele den innsatte styrke i Finnmark, økonomisk for feil- og overinvesteringer hvis den økonomiske forutsetningen svikter. En fundamental forskjell på de to konseptene er med andre ord at for å oppnå den strategiske hensikten med kontrollkonseptet – å holde store deler av Finnmark til våre allierte kommer – er vi nødt til å lykkes også rent operativt med noe som er langt mer krevende enn i nektelseskonseptet. Budsjettforutsetningen og den økonomiske risikoen kommer jeg tilbake til.

Les også:

Finnmark skal forsvares

Total krig

Jankov peker videre på at med nektelseskonseptet må den nødvendige forutsetningen for å landsette allierte styrker i Finnmark skapes av unnsetningsstyrken selv. I den forbindelse betviler han at våre allierte «vil risikere en total krig for Finnmarks skyld, når vi ikke har gjort noe for å forsvare det selv». Til det er å si at hverken våre allierte eller russerne har tenkt å risikere en total krig – ikke for Finnmark og snaut nok for noe annet formål, tatt i betraktning konsekvensene av en total krig i vår tid.

Det er heldigvis heller ikke nødvendig. Snakker vi om et scenario som i utgangspunktet er en bilateral norsk-russisk konflikt som vi greier å gjøre til et allianseanliggende, må vi forutsette at selv bare en beslutning i NATO om å aktivere artikkel 5, eventuelt sammen med noen tidlige flyforsterkninger, vil være tilstrekkelig til å bilegge konflikten. Det følger av at det vanskelig kan tenkes noe norsk-russisk stridsspørsmål som er av så stor betydning for russerne at det rettferdiggjør risikoen for en væpnet konflikt med Vesten og USA – ganske særlig tatt i betraktning at Russland i dag er underlegen med hensyn til konvensjonelle militære styrker.

Snakker vi om bastionforsvarsscenariet, fortoner det seg derimot annerledes. Det har som sin implisitte forutsetning at Russland ser en storkonflikt med Vesten som sannsynlig eller uunngåelig – ellers har de åpenbart ikke behov for noe bastionforsvar. Men i så fall dreier ikke konflikten seg om Finnmark, den behøver ikke engang dreie seg om Norge.

Da vil det videre hendelsesforløpet når det bygger seg opp mot en alliert landsetting i Finnmark bli avgjort av helt andre, storpolitiske og strategiske hensyn bestemt av den større konflikten som vi da er en del av. Hva amerikanerne velger å gjøre i en slik situasjon kommer derfor neppe til å være særlig påvirket av hvorvidt de synes vi i utgangspunktet har gjort en god nok jobb med å forsvare Finnmark eller ei. De kommer ikke til Norge i en slik situasjon for våre blå øynes skyld, men fordi avgjørende amerikanske interesser står på spill.

Uansett hva som da må skje for å bilegge konflikten, vil ikke en total krig være mer enn en teoretisk mulighet som forutsetter at begge parter må gjøre helt katastrofale feilvurderinger. Det er vurderinger Norge uansett vil ha liten innflytelse på, og da er vi forbi det punkt hvor det spiller noen særlig rolle i stormaktskalkylene hva lille Norge gjorde eller ikke gjorde i Finnmark rent innledningsvis.

Moral og taktikk

Jankovs moralske begrunnelse for å ta opp et tradisjonelt forsvar med bakkestyrker er heller ikke bedre enn Bruøygards var. For det første vil jeg peke på den noe tendensiøse overskriften over hele innlegget hans, nemlig at «Finnmark skal forsvares». Som jeg har presisert gjentagne ganger, dreier ikke dette seg om hvorvidt Finnmark skal forsvares eller ei – det er det ingen tvil om – men derimot om på hvilken måte. Hvis det skulle hefte noen slags moralsk brist ved nektelseskonseptet, er det videre svært påfallende at ingen har påtalt den massive umoralen i norsk forsvarsplanlegging under hele den kalde krigen, da det var en godt dokumentert forutsetning at Finnmark ikke skulle forsøkes holdt i første omgang.

Dernest reiser jo en slik moralsk forestilling en rekke interessante spørsmål, blant annet hvor tungt den moralske forpliktelse til å forsvare hver fotsbredd norsk jord skal veie i forhold til den moralske forpliktelse overfor våre egne soldater. Hvor håpløst uegnet må et område være for forsvarsstrid, hvor mange egne soldater må vi ofre uten mulighet for å lykkes og hvor nær grensen må vi som et minimum være før vi kan la taktiske vurderinger gå foran dette moralske imperativet? Kan vi egentlig tillate oss å utnytte Tana-elven som en sterk forsvarslinje, når vi med det overlater både folk og områder øst for elven til angriperen? Kan vi tøye det så langt som til linjen Lakselv–Karasjok?

Poenget er som man skjønner, at et kategorisk, moralsk argument om bokstavelig å forsvare alt norsk område til enhver tid rent logisk leder til et statisk lineært forsvar langs Pasvik-elven slik Jankov faktisk antyder – åpenbart et konsept uten noen mulighet for å lykkes og derfor bare formålsløs sløsing med soldaters liv som et slags kvasi-moralsk nasjonalt offer. Det er jo i det hele tatt et stort paradoks at offiserer som forfekter et mekanisert og mobilt operasjonskonsept ender opp som talsmenn for en rigid «alt skal holdes til enhver tid»-tankegang på moralsk grunnlag.  Valget mellom et kontroll- eller et nektelseskonsept har i realiteten intet med moral og etikk å gjøre i det hele tatt, i det minste så lenge vi holder oss til konsekvensetikken.

Les også

Hvordan kan Finnmark forsvares?

Forbi toprosent-målet

Det er en fellesnevner ved Bruøygards og Jankovs innlegg slik de formulerer seg at begge synes å tro at Norge skal være i stand til å drive mekaniserte hæroperasjoner i det store format i Finnmark, nærmest som en likeverdig motstander for russerne. Argumentasjonen klinger sikkert godt i manges ører, gjennomsyret som den er av store vyer og operativ sjargong. Den ignorerer imidlertid fullstendig de mer håndfaste fysiske realiteter som dimensjonerer Finnmarksproblemet, så som tid, rom og tilgjengelige styrker. Nasjonal patos og moralsk indignasjon kan jo ikke oppheve hverken fysiske eller økonomiske begrensninger.

Det mangfoldet av brigader, regimenter, jegeravdelinger, territorielle sikringsavdelinger og kapasiteter for øvrig som Jankov lister opp som påkrevet, er som kjent ikke gratis. Kostnadene for alt dette overstiger med en rent overslagsmessig beregning selv toprosent-målets budsjetter. En troverdig norsk ambisjon om å føre fremgangsrike mekaniserte operasjoner i Finnmark for å holde store områder i ukevis før hjelpen kommer, fremstår derfor som løsrevet fra den økonomiske virkelighet.

Men hvis de styrkene Jankov selv beskriver som en forutsetning for å holde store deler av Finnmark, faktisk ikke lar seg etablere økonomisk, er jo også hele operasjonskonseptet dødt, så lenge det ikke er skalérbart. Hvordan har de to tenkt å løse det strategiske problemet som  forholdene i Finnmark stiller oss overfor i en væpnet konflikt med Russland, hvis de i hovedsak må greie seg med de styrkene som ligger i dagens langtidsplan? Det kunne det vært interessant å høre litt om.

Kostbare hallusinasjoner

Det synes imidlertid som både Bruøygard og Jankov mener det er fornuftig å diskontere to-prosenten og planlegge som om pengene allerede er på bok. Det betyr altså en akkumulert økning av forsvarsbudsjettene på rundt 50 prosent over de neste 20 år, sammenlignet med gjeldende langtidsplan. Skal vi med andre ord begynne å kjøpe oss opp mot et forsvar som over denne perioden vil koste 500 milliarder kroner mer enn det en videreføring av dagens forsvar vil gjøre? At det selvsagt er politisk nødvendig å holde denne ambisjonen i live rent retorisk, bør ikke tolkes som en bankgaranti for at pengene er på vei. Personlig vil jeg i lys av de økonomiske utfordringer det norske samfunnet står overfor, påstå at sannsynligheten for noe slikt – uansett all verdens politiske landsmøtevedtak – er beskjeden.

Å begynne en planlegging som legger en slik utvikling til grunn, vil derfor bare være ensbetydende med å gjøre seg irrelevant. Men skal man likevel gjøre det, må man som et minimum av ansvarlig risikohåndtering velge et forsvarskonsept som skalerer, for å unngå potensielt katastrofale feilinvesteringer. Ellers kan visjonene vise seg å bli meget kostbare hallusinasjoner.

Begge de to offiserenes noe ensidige fokus på operasjoner med en eller helst flere mekaniserte brigader i Finnmark fører også til at de går glipp av det poenget jeg allerede har berørt, nemlig at de to konseptene har fundamentalt forskjellig strategisk hensikt. Kontrollkonseptets strategiske suksesskriterium – å holde store deler av Finnmark til de allierte kommer – gjør dette til en langt mer krevende ambisjon også rent operativt enn nektelseskonseptets tilsvarende kriterium, som er å vedlikeholde en utvetydig væpnet konflikt.

Det er etter undertegnedes vurdering i det hele tatt en svakhet at de to i så liten grad resonnerer innenfor en helhet der operasjonskonseptet må tilfredsstille tre krav: Det må være konsistent med en rasjonell strategisk hensikt ved at det kan påregnes å utløse bestemte strategiske og politiske effekter, det må ha mulighet for å lykkes rent operativt under hensyn til operasjonsområdets utstrekning og angriperens styrke, og det må være realiserbart innenfor økonomiske rammer det går an å tro på.

Faren med høystemt nasjonal retorikk om tradisjonelt forsvar med bakkestyrker er at mange lar seg begeistre av intensjonen og glemmer forutsetningene. I Norge har nå engang det svulmende idealistiske høyere status enn det nøkternt analytiske. Beslutningstagerne bør likevel vokte seg for å la seg forføre av operative luftslott med sviktende økonomisk bakkekontakt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden