Debatt

Forsvaret blir ikke dårligere av å inkludere kvinner

Det finnes flere eksempler på at kvinner kjemper i fremste linje i krig, skriver Karin Abraham.

Bilde: Peder Torp Mathisen / Forsvaret

I noen situasjoner kan militære enheter dra fordel av flere kvinner.

Under overskriften «Svekker stridsevnen» hevdet oberstløytnant og forsker ved Forsvarets høgskole, Harald Høiback, forleden at norsk stridsevne faller som konsekvens av at kvinner inkluderes i «Forsvarets spisse ende».

Hovedargumentet er at kvinner og menn har ulike fysiske forutsetninger. Således vil en «kampavdelings stridsevne synke om en rekrutterer veltrente kvinner på bekostning av veltrente menn», mener han.

I debatt med Nina Rones, forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt, i Dagsnytt 18 29. november hevder Høiback videre at «en nesten ikke finner eksempler på bruk av kvinner i fremste linje, i noe samfunn, i noen tidsepoke i vår kulturkrets». Det er det «gode grunner til», legger han til.

Så roter Høiback det virkelig til med et resonnement om at «normalen rent biologisk» har vært at menn kan «forbrukes», mens kvinner er mer «verdifulle». Utledningen er at menn vil miste forståelsen av hva de forsvarer når kvinner kjemper side om side med dem.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Irak og Israel

For det første tar Høiback feil når han hevder at det ikke finnes eksempler på at kvinner kjemper i fremste linje i krig:

Det er mest nærliggende å nevne YPJ, den kurdiske kvinnemilitsen, som de seneste par årene har stått i front i kampen mot Den islamske stat i kurdiske områder i Syria og Irak. Med anslagsvis 25 000 kvinnelige stridende har militsens bidrag vært kritisk i kampen mot jihadistene.

De kommer ikke til himmelen dersom de blir drept i strid av en kvinne.

YPJ-militsen har faktisk dradd fordel av soldatenes kjønn, siden det blant jihadistene råder en forestilling om at de ikke kommer til himmelen dersom de blir drept i strid av en kvinne. Frykten har ført til en mer defensiv krigføring fra fiendens side.

En institusjon som organisatorisk er mer sammenlignbar med det norske forsvaret er imidlertid det israelske forsvaret, IDF. Det er et kontinuerlig operativt nasjonalt forsvar, og derfor er erfaringene derfra særlig nyttige.

Les også: Kvinners krig og fred

I likhet med Norge har Israel allmenn og kjønnsnøytral verneplikt. I dag er 85 prosent av stridende roller i IDF åpne for kvinner. Etter nylige omrokkeringer er over halvparten av bataljonene som vokter grenseområdene til Egypt og Jordan, nå lette infanteribataljoner der kvinner og menn avtjener sammen.

Og dette er hovedtrenden: Antallet kvinner som avtjener verneplikt i militære kampenheter er blitt doblet de seneste fire årene. Nå avtjener 7 prosent av IDFs vernepliktige kvinner i kampenheter.

Ved siden av et ønske om likestilling bunner dette, for IDF, også i et økt behov for personell som følge av organisatoriske endringer og behov for økt beredskap langs grensene grunnet økt politisk og sikkerhetsmessig uro.

En fersk kartlegging viser at kvinnelige rekrutter i kampenheter har større frafallsprosent enn menn. Rapporten knytter imidlertid mange av årsakene til mangler i den praktisk tilretteleggingen fra forsvarets side. At kvinneandelen i stridende posisjoner stiger såpass mye, er likevel betegnende; Det hersker åpenbart både motivasjon blant kvinnelige rekrutter og en organisatorisk vurdering om at kvinner makter å fylle denne formen for fysisk og psykisk krevende roller på en tilfredsstillende måte.

Avkjønning

Høiback framstilte, på Dagsnytt 18, trenden med økt integrering av kvinner i stridende deler av forsvaret som et norsk særtiltak. Trenden har derimot vært gjeldende i en lang rekke land i «vår kulturkrets» fra og med 2000-tallet.

Et sentralt moment i Høibacks fremstøt er videre etterlysningen etter forskning som studerer konsekvenser av å inkludere kvinner i stridende avdelinger.

Høytstående aktører påpekte store metodologiske svakheter ved undersøkelsen.

Det er godt mulig at både Forskningsrådet og Forsvarsdepartementet har sviktet i å legge til rette for denne formen for kritiske undersøkelser. Men som Høiback illustrerer ved å lenke til en amerikansk studie på feltet, så foreligger det altså internasjonal forskning med overføringsverdi til Norge som kan danne grunnlag for en opplyst debatt.

Hovedfunnene i den amerikanske studien er at eksklusivt mannlige enheter var raskere, dødeligere og hadde evne til å evakuere skadde raskere enn blandede enheter. Interessant nok unnlater Høibacks å nevne kontroversen rundt studien, der høytstående aktører i det amerikanske forsvaret påpekte store metodologiske svakheter ved undersøkelsen.

Høiback viser videre til «historisk praksis» når han argumenterer for at kvinner ikke bør delta i strid i frontlinjen. Vårt samfunn er imidlertid i rask utvikling, og meritokratiske prinsipper har blitt ledende. Individuelle prestasjoner har forrang for kjønn (så vel som andre former for gruppetilhørighet) på de aller fleste av samfunnets arenaer.

En norsk studie av unge rekrutter i førstegangstjeneste i hæren beskriver nettopp hvordan en slik «avkjønning» oppstår når gutte- og jenterekrutter deler brakkerom. Erfaringen fra Israel tilsier at det stort sett utelukkende er ultraortodokse menn som lever atskilt fra moderne samfunn, som opplevde det som problematisk å avtjene i samme hæravdeling som kvinner.

Samtidens komplekse virkelighet stiller økte krav til problemløsning og situasjonsforståelse, i tillegg til fysisk utholdenhet og aggressivitet. Unge og uerfarne soldater som i adrenalinrush hauser hverandre opp til å ta i overkant offensive beslutninger er knapt et ukjent fenomen i militærhistorien. Hva med å studere hvordan kvinnelige soldater påvirker slike dynamikker i militære enheter i strid?

Idyllisering av maskulinitet

Å etterlyse en mer åpen debatt om kvinners påvirkning på forsvarets stridsevne i «Forsvarets spisse ende» er legitimt og relevant. Som Høiback presiserer, er dette viktige spørsmål som dreier seg om liv og død og rikets sikkerhet.

Men som kontroversen rundt den amerikanske studien viser, fordrer det også en åpen debatt om hvilke parametere som skal inkluderes i studiene.

Så langt opplever jeg Høibacks argumenter for at inkludering av kvinner svekker norsk stridsevne, som endimensjonale og lite overbevisende.

Faktisk fremstår argumentene som såpass tynne at det er nærliggende å tenke at motstanden mot å inkludere kvinner, enten i kampenheter eller i forsvaret generelt, først og fremst bunner i en idyllisering av en fordums eksklusivt mannlig arena, der menn kan «leve ut» en maskulinitet som de mener seg frarøvet på andre arenaer i samtiden.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden