DEBATT

Porsanger bataljon på vinterøvelse i Halkavarre skytefelt.
Porsanger bataljon på vinterøvelse i Halkavarre skytefelt.

Forsvaret av Nord-Norge – nok en gang

DEBATT: Generalløytnant Rune Jakobsens innvendinger mot min kritikk av forsvarskonseptet i nord viderefører en generisk og teoretisk argumentasjon løsrevet fra så vel konseptets norske kontekst som kravet til intern konsistens.

Publisert Sist oppdatert

Tidligere sjef for Forsvarets operative hovedkvarter, generalløytnant Rune Jakobsen, tilbakeviser i Minerva 1. februar undertegnedes kritikk av spesielt Hærens operasjonskonsept i Nord-Norge. Jakobsen er dyktig både som offiser og debattant, men argumentene lider likevel av en mangel på realisme og internlogikk som påkaller et svar. Dertil faller han i likhet med mange av sine meningsfeller for fristelsen til å feilsitere meg på flere punkter, på tross av at det knapt er mulig for noen som kjenner både meg og forsvarsdebatten så godt som ham å gjøre det i god tro. La meg også si med en gang at både disse og praktisk talt alle andre argumenter som har vært fremført fra tilhengernes side i debatten om et mekanisert operasjonskonsept i Finnmark er gjennomgått i et eget innlegg fra undertegnede på nettstedet Stratagem.no i januar, Gjennomanalysert konsept eller institusjonell militærkonservatisme?. De av Minervas lesere som har fattet interesse for problemstillingen vil derfor finne en mer komplett og uttømmende gjennomgang i den artikkelen enn det er plass til her.

Om stridsvogner og verneplikt

Men la meg likevel si at jeg for det første ikke driver noe korstog, hverken mot stridsvogner eller mot verneplikt. Stridsvogner er og vil være en naturlig del av mekaniserte hærstyrker så lenge det vil finnes slike. Mitt poeng er at hele det mekaniserte operasjonskonseptet er uegnet for forsvaret av Nord-Norge ut fra en sum av faktorer – geografiske, styrkeforholdsmessige og med hensyn til angrepenes sannsynlige karakter. Følgelig vil en investering i stridsvogner, som ikke er egnet for noe annet konsept, være å kaste bort milliarder av kroner for å strekke seg etter en ambisjon som vi likevel ikke vil kunne realisere. Å lykkes med et mekanisert operasjonskonsept i Finnmark ville som påvist i en egen FFI-studie, Hvordan styrke forsvaret av Norge. Et innspill til ny langtidsplan (2021-2024), kreve ca. tre ganger så store styrker som dem vi har eller vil få. Men det fortsetter mekaniseringstilhengerne å ignorere, tilsynelatende helt uberørt.

Når det gjelder verneplikt, begynner jeg å bli ganske lei bestrebelsene på å utdefinere meg av enhver forsvarsdebatt ved å fremstille meg som prinsipiell vernepliktsmotstander, hvilket i manges øyne tydeligvis er helt diskvalifiserende uansett hva slags tema man diskuterer. Mitt standpunkt så lenge jeg overhodet har ytret meg om dette – som nærmer seg 40 år – er imidlertid at balansepunktet mellom verneplikt og verving i likhet med de fleste militære problemstillinger er en kost/nytte-avveining. Det vet Jakobsen godt, men andre som er interessert kan gå til et annet nylig innlegg på Stratagem.no fra november i fjor, «Forsvarsrasjonale vs forsvarsmodell». Det er det foreløpig siste hvor jeg har presisert akkurat hva jeg mener om dette spørsmålet.

Samme hensyn

Kjernen i Jakobsens argument for et mekanisert operasjonskonsept i Finnmark er hensynet til to forhold, henholdsvis ønsket om å avskrekke et angrep i utgangspunktet og dernest behovet for utholdenhet inntil allierte forsterkninger er på plass. Jeg er angivelig mest opptatt av utholdenhet og bryr meg lite om avskrekking, som ganske riktig dreier seg om å påvirke motstanderens kost/nytte-kalkyle. Her vil imidlertid stridsvogner yte et viktig bidrag til begge deler, hevder Jakobsen. Men dersom vi skal påvirke motstanderens kost/nytte-kalkyle krever jo det nettopp en evne til å gjøre det vanskeligere, mer risikabelt, dyrere eller rett og slett umulig for ham å oppnå hensikten med angrepet. Hverken stridsvogner eller andre våpenplattformer har noen avskrekkingseffekt som er uavhengig av eller løsrevet fra deres kampkraft hvis avskrekkingen feiler. Hva skulle den bestå i? Militære styrkers avskrekkingsevne er rent logisk hverken større eller mindre enn deres evne til å hindre motparten å nå sine mål – noe som også åpenbart er avgjørende for utholdenheten. Dette dreier seg med andre ord om ett og samme hensyn retorisk utkledd som to.

Men hvis vi for å oppnå det vi tilstreber er avhengige av å kunne holde ut inntil allierte forsterkninger er på plass slik Jakobsen presiserer, vil ikke den nødvendige utholdenheten da avhenge av hvor lang tid vi med rimelighet må regne med at det vil ta? Og når dette ut fra de plantall det opereres med både fra NATOs egen og andres side dreier seg om i hvert fall 30 dager, følger det ikke da at vi må kunne holde store deler av Finnmark fylke mot en besluttsom angriper like lenge – det vil si minst en måned? Gitt størrelsen på de områdene vi da snakker om, topografien, angriperens handlefrihet og styrkeforholdet mellom ham og oss er imidlertid dette som påvist i nevnte FFI-studie en fullstendig illusjon. Det er med andre ord en gjennomgående unnlatelsessynd at mekaniseringstilhengerne hele tiden argumenterer ut fra generiske teoretisering, løsrevet fra både logisk kontekst og fysiske faktorer som tid, rom, styrkeforhold og lignende. Man fortier med andre ord at «utholdenhet inntil allierte styrker er på plass» i praksis dreier seg om tider som er langt hinsides hva en liten brigade kan greie.

Overser den norske konteksten

«Ved å komme inn tungt tvinger vi angriperen til å komme inn tungt», sier Jakobsen. For det første er det en rekke av de trusselvurderingene eller scenarioene som forsvarsplanleggingen bygger på hvor angriperen ikke behøver å komme inn tungt, uansett hvordan vi har innrettet oss. Da snakker vi eksempelvis om raids med sjø- eller luftlandsatte avdelinger. I så fall er vi avhengige av å kunne reagere og skape en effekt der han velger å komme på brøkdelen av den tiden det vil ta å kjøre dit med en mekanisert hærstyrke som kan befinne seg hundrevis av kilometer unna. Det vil vi bare kunne greie med et operasjonskonsept basert på raskt å flytte ildvirkning over store avstander i stedet for å flytte pansrede avdelinger langs bakken.

Men dernest kommer at hvis vi snakker om de scenarioene hvor han faktisk kommer tungt, så er det for det første ikke fordi vi tvinger ham til det, men fordi det er både fordelaktig og nødvendig for ham. Nødvendig fordi det er en forutsetning for å oppnå det som i så fall er hans hensikt – å beskytte egne sensorer, kampfly og luftvernsystemer som han ønsker å skyve inn på norsk område – fordelaktig fordi hans evne til å «komme tungt» er betydelig større enn vår. Men igjen ser vi den samme svakheten ved å argumentere generisk, som om dette er et slags generelt eller teoretisk militærproblem. Den overser fullstendig sin norske kontekst – nemlig at det ikke er symmetri mellom angriperen og oss når det blir snakk om styrker og styrkeforhold.

Vi kan ikke basere oss på avstandsleverte våpen alene, sier Jakobsen videre. Nei, det er jeg enig i, men det har jeg til gjengjeld heller ikke foreslått. Avstandsleverte våpen må ses i sammenheng med ytterligere to komponenter, nemlig moderne sensorer og såkalte autonome systemer – droner i dagligtale. Hva slike systemer vil kunne utrette blant annet mot pansrede kjøretøyer har vi bare fått et lite forvarsel om under krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan i Nagorno-Karabakh nylig. Her er det et interessant poeng at en ny stridsvogn vil koste ca. 100 millioner kr per enhet, mens en drone som er i stand til å ødelegge den samme stridsvognen vil ha en totalkostnad på kanskje 20 000 kr. Det er et forholdstall på 1:5000, eller 5000 droner for det en enkelt stridsvogn koster. Det vil være meget naivt å tro at en slik endring i forholdet mellom pris og ytelse for evnen til å bekjempe pansrede kjøretøyer ikke vil få meget store konsekvenser for fremtidens bakkestyrker. Uansett hva slags beskyttelsessystemer man utstyrer stridskjøretøyene med, vil de åpenbart ikke kunne stå seg mot svermer av våpen som koster en forsvinnende liten brøkdel av det kjøretøyet gjør. Kombinert med en sensorteknologi som gjør det svært vanskelig å skjule seg, vil det representere en alvorlig utfordring også for en inntrenger i Finnmark.

Dette vil han kunne unngå ved å skjule seg i tettbebyggelsene og mellom sivilbefolkningen, og dermed gjøre det umulig for oss å finne ham og vite hva vi skal skyte på, hevder Jakobsen videre. For det første, angriperen er jo ikke kommet til Norge for å gjemme seg for våre avstandsleverte eller autonome våpen, han er kommet fordi han har behov for å bruke norsk område til sine egne formål. I det tilfellet hvor han «kommer tungt» vil det som nevnt være fordi han ønsker å fremgruppere sine luftvarslingssystemer, sine elektroniske krigføringssystemer, sine luftvernsystemer og sine kampfly på norsk område, med de nødvendige bakkestyrker for å beskytte disse systemene. Men da kan han jo ikke samtidig gjemme seg bort på steder og på en måte som gjør at moderne sensorer ikke ser ham. Dette er alt sammen systemer som er meget plasskrevende og har et særdeles omfattende fotavtrykk. Skulle de gjemme seg bort på den måten Jakobsen beskriver, ville det i seg selv gjøre det umulig for dem å utrette det de er kommet for. Men i så fall har vi jo oppnådd nettopp det Jakobsen selv hevder er det vesentlige, nemlig påvirke angriperens kost/nytte-kalkyle og vurdering av om operasjonen overhodet har noen hensikt. Igjen ser vi altså en tilbøyelighet til å fremsette et argument uten å tenke gjennom hverken logikken eller konsistensen med egen tidligere argumentasjon.

Jeg skal ikke her ta opp igjen hvert eneste argument som har vært benyttet i debatten om et mekanisert operasjonskonsept i Finnmark. De som er interessert kan gå inn både på Stratagem.no, tidligere innlegg i Minerva, på Civita-notatet Hvordan kan Nord-Norge forsvares og andre kilder. Der vil de finne mange av de samme argumentene imøtegått, ikke minst de som knytter seg til både fremføringsproblemene fra Troms og at NATO skal ha insistert på at Norge må kunne stille en mekanisert brigade. Det siste er for så vidt korrekt, men det gjelder i likhet med NATOs styrkemål for øvrig en brigade som skal kunne deployeres dit NATO har bruk for den. NATO har ikke bruk for en norsk vernepliktsbrigade under opplæring som ingen norsk regjering vil drømme om å sende noe sted. Det vet også de som bruker dette argumentet meget godt, men de spekulerer altså i at tilstrekkelig mange ikke har så god innsikt i NATOs styrkemålsprosess at de vet hva den dreier seg om.

Feilsitert om forsvarsbudsjett

Et siste poeng er jeg likevel nødt til å få kommentere, nemlig mitt «mantra om at ethvert forsvarsbudsjett er stort nok». Det har jeg aldri sagt, og det er vanskelig å tro at Jakobsen ikke er klar over det også. Det er imidlertid fristende å feilsitere meg på den måten, igjen fordi man regner med at det skal ha en slags utdefinerende kraft. Utsagnet skriver seg fra et intervju jeg ga i forbindelse med tiltredelsen som forsvarssjef, hvor jeg fikk det obligatoriske spørsmål om forsvarsbudsjettet var stort nok. Til det svarte jeg at «det er et forsvar for ethvert budsjett», for å understreke at hva Forsvarets eier og oppdragsgiver – regjeringen – er villig til å bruke på forsvar er en politisk prioritering og ikke et fagmilitært spørsmål. Det forsvaret regjeringen ikke synes den har bruk for eller råd til, har selvsagt ikke forsvarssjefen bruk for heller. Forsvarssjefens oppgave er å sørge for at pengene brukes på den for forsvarsevnen best mulige måte og at regjeringen samtidig er klar over hvilken risiko den tar – herunder også at den ikke har et høyere ambisjonsnivå enn den finansierer. Dette presiserte jeg for øvrig i et intervju med Aftenposten noen uker senere, da jeg ble presentert for samme spørsmål.

At dette er noe annet enn å si at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok» er antagelig åpenbart for de fleste. Men her har jeg ofte møtt den vrangforestilling at offiserer og kanskje særlig forsvarssjefen forventes å være en slags fanebærer for forsvarssaken som et ideelt formål. Det er ikke bare prinsipielt uforenelig med rollen som embetsmann, men også kommunikasjonsstrategisk særdeles tåpelig. Man kan selvfølgelig ikke tre inn i aktivistens rolle uten å tape troverdighet som fagperson. Hvilken statsråd tror man vil lytte til en forsvarssjef når han eller hun er uten mulighet til å vite om det rådet man får er styrt av beste faglige skjønn eller av sektorens egen oppfatning av sin betydning?

Men her møter vi altså den særnorske sammenblandingen av forsvar som profesjon og forsvarssak som utgangspunkt for både høystemt retorikk og lobbyvirksomhet. Og i siste instans – når de nødvendige forbehold om balanse mellom budsjett og ambisjon er tatt og så lenge regjeringen er innforstått med hva slags risiko den løper og står ved sin beslutning – så er faktisk ethvert forsvarsbudsjett per definisjon stort nok, for så vidt som det reflekterer hva en regjering utgått fra en demokratisk valgt nasjonalforsamling er villig til å bruke på forsvar. Hva vi måtte mene om det som militære er irrelevant som hva landets leger måtte mene om utilstrekkeligheten av bevilgninger til sykehusene. De eneste som har autoritet til å korrigere regjeringen på det punkt er folket i valg. Landet får den regjering, det forsvar og den skjebne det fortjener, det er faktisk demokratiets forretningsidé. Å mene noe annet er enten å ønske seg et annet politisk system, eller også å mene at logikk er en oppskrytt og urimelig forventning.