KOMMENTAR

Oberhaching i Bayern, ved foten av Alpene.
Oberhaching i Bayern, ved foten av Alpene.

Fortellinger om samhold

Hvordan kan man skape samhold i moderne, fragmenterte samfunn i Europa? En sykkeltur med politimenn og noen små luringer i Bayern gir kanskje noen biter av et svar.

Publisert

Helt siden jeg ble mor for snart ti år siden, har spørsmål om hva som gir en følelse av samhold opptatt meg. Overgangen fra å være ansvarlig kun for meg selv og tilsynelatende å kunne klare meg uten så mye hjelp fra andre til plutselig å bli sårbar på en hittil ukjent måte var brå: senest da eldstemann begynte i barnehagen som ettåring, ble det tydelig for meg at fra nå av ville hjertet mitt «vandre rundt i verden i en annens lille kropp» som en klok dame sa til meg en gang; at evnen min til selv å beskytte dette nye vesenet ville avta i takt med at barnet mitt ville begynne å utforske verdenen rundt og gjøre den til sitt.

Beskyttelsen han trengte, måtte derfor komme ikke bare fra meg eller barnets far og nærmeste familie, men også fra verdenen rundt: samfunnet. Om dette samfunnet ville være villig til å ta vare på mitt barn, også når han var voksen – eller, mere generelt formulert, hva som gjør at vi mennesker holder sammen utover vår egen nærmeste familie – ble plutselig spørsmål som det ble viktig å finne svar på.

Lenge var hverdagen så travel at det ikke var tid til å gruble over dette. Så flyttet vi for en liten stund siden av yrkesmessige grunner til Bayern, der vi nå bor i en liten by halvannen mil sør for München. Kontrasten til storbylivet vi hadde ført til da, var relativt påtagelig, her hvor livet – utenom under koronapandemien – stort sett utspiller seg mellom jobb på hjemmekontor, den lokale barneskolen, barnehagen, fotballtreninger og besøk på bibliotek og svømmehall. En hverdag med aktiviteter som kan nås på noen få minutter på sykkel, og med mange små møter med mennesker man kjenner fra flere sammenhenger.

Barna våre, som liker å gå i t-skjorte og shorts til langt utpå høsten, ble fort kjent som «die kleinen Norweger», og vi fikk veldig raskt nye venner. Snart ble det tydelig at vi ved en tilfeldighet hadde kommet til et samfunn der båndene mellom menneskene var tette og folk var nysgjerrige på hverandre.

Etterhvert som vi ble bedre kjent med vanene og reglene som gjelder her, begynte jeg å lete etter tegn og mulige forklaringer på hvorfor samholdet oppleves så tydelig i denne lille byen. For det er nemlig ingen selvfølge: på grunn av nærheten til hovedkvarterene til store konsern og tilsvarende mange servicebedrifter med sine behov for arbeidskraft er det mange innflyttere her i byen, som har vokst fra å være en liten landsby til en kommune på over 13 000 innbyggere på noen få tiår.

Så spørsmålet ble fort: hvordan klarer man her å skape en slik følelse av fellesskap? Svaret, tror jeg, ligger i mange små grep og tradisjoner, som blir særlig tydelig gjennom barnas liv. Det er disse denne teksten skal handle om.

Om sykkelsertifikater

Kanskje overraskende for mange er landskapet rundt München stort sett veldig flatt, til tross for nærheten til Alpene. Sykkel er derfor et veldig vanlig fremkomstmiddel, også og særlig blant barn og unge. Men siden det også er ganske mye trafikk, er det avgjørende å gi barna redskapene til å kunne ferdes trygt på veien. Derfor er en del av samfunnsfagundervisningen på høsten i 4. klasse viet temaet sykkel og sykling: hvordan en trafikksikker sykkel ser ut, hvilke regler som gjelder for syklister på veien og hva de viktigste trafikkskiltene betyr. Gjennom hele høsten jobber 4.-klassingene så med øvelser som å ta av til venstre i et kryss, se seg over skulderen eller stoppe ved et stoppskilt. Dette foregår på skolegården der hellingene er merket med hvite striper som indikerer veier og kryss, og der det settes opp små trafikkskilt i barnestørrelse en gang i uken, slik at 4.-klassingene kan øve seg på praktisk trafikk mens politifolk fra det lokale politikontoret er innom på besøk. I tillegg er det teoriundervisning i klasserommet ved klassens lærer.

Dette er en stor begivenhet i barnas liv, og gjennom mange uker handler derfor samtalene rundt middagsbordet og barna imellom om emner som vikeplikt og dødvinkel. Teoriundervisningen avsluttes med en liten skriftlig eksamen, ikke ulikt det man kjenner fra kjøreundervisningen for biler, med bilder og multiple choice-spørsmål, men også mulighet for å tegne skisser over trafikk-kryss eller kjøreretninger.

Til slutt, omtrent to måneder ut i det nye skoleåret, er det praktisk eksamen: politiet kommer for å overvære «sykkelprøven» i skolegården. Alle barna får sykle rundt samtidig langs de små veiene og mellom trafikkskiltene, de tar av til venstre eller høyre eller krysser over veien, akkurat slik de har øvd på. Samtidig står politifolkene ved siden av, ser på mylderet av barn og noterer hvor bra de enkelte barna gjør det i forhold til trafikkreglene. Til slutt får alle utdelt et offisielt sykkelsertifikat som bekrefter at de har lært seg trafikkreglene, samt et lite flagg og diverse klistremerker merket med «Verkehrswacht Bayern» som de kan feste ved sykkelen sin som synlig bekreftelse på sin kompetanse.

Men det egentlige høydepunktet er dagen etter, når 4.-klassingene skal på sykkeltur sammen med politifolkene som overvar eksamen: Da ser man grupper av stolte og glade 9-åringer sykle rundt sammen med sin lærer og to politifolk og bruke sine kunnskaper ute i reell trafikk. Det er høstens store hendelse og en snakkis blant 4.-klassingene både før og etter, og det er en glede for de voksne å se barnas begeistring over egen mestring.

Men like viktig som dette, tror jeg, er at barna får oppleve politifolk på nært hold. Det er de samme politifolkene som også er synlige i gatebildet ellers. De tilhører det lokale politikontoret som ligger i kommunen, og blir ofte sett kjørende eller syklende her uten spesielle oppdrag, som en del av hverdagsbildet. At alle barn i byen her får møte dem i en udramatisk, lystbetont kontekst, mens de ennå er i en alder der tilliten til og nysgjerrigheten på andre mennesker fortsatt er stor, er antagelig et viktig bidrag til at livet her i byen oppleves som trygt og oversiktlig også når barna blir til ungdom, med alle de stormfulle følelsene som kan følge med i denne fasen.

«Schlaue Füchse»

Mens eldstemann lærer seg trafikkregeler og annet stoff for 4.-klassinger på skolen, går yngstemann siste året i barnehagen. Der er hun registrert som tospråklig, ettersom vi snakker norsk hjemme. Noen uker ut i barnehageåret fikk vi utdelt et brev fra ledelsen i barnehagen der vi ble bedt om å sende med yngstemann pennal, fargeblyanter, viskelær og saks hver mandag, for da var det tysk-undervisning med en av lærerne fra den lokale barneskolen.

Det viste seg at alle barnehagebarn fra 4 år og oppover som snakker et annet språk hjemme enn tysk, deltar på denne typen undervisning her i området – et program de kaller for «Die schlauen Füchse», noe som grovt kan oversettes til «de små luringene». Hvorvidt dette er festet i noen allmenn forskrift som gjelder hele Bayern eller kun er et lokalt tiltak, er litt uklart for meg, men det er iallefall det samme for alle barnehager her i området. Undervisningen er lekbasert, det vil si at læreren synger sanger med barna, spiller spill eller leser bøker med dem og snakker om det de hører. Det virker som om barna, som har så forskjellig landbakgrunn som Russland, Rwanda, Syria, Kroatia og Norge, synes dette er et av ukens høydepunkter: Det er de som tilhører «Die schlauen Füchse» som får lov til å gå opp til annen etasje – til det de kaller for «skolerommet» – og leke med Frau Hempel, som læreren heter, mens alle andre barn må være nede og leke uten en egen voksen som kun er «deres».

Det mest påtagelige er likevel hvor ukontroversielt dette tiltaket synes å være blant ansatte og foreldre. Skolens lærere synes å være lettet over å vite at de på høsten vil få barn som er best mulig forberedt på undervisningen i 1. klasse ved at de allerede er stødige i tysk. De ansatte i barnehagen er lettet over at deres barn får hjelp til å kommunisere bedre – i og med at det er så mye mobilitet, er det nemlig ofte at de får barn inn i gruppen som ikke kan noe tysk. Og foreldrene synes først og fremst å være glad for at deres barn får den hjelpen de trenger for senere å kunne klare seg på skolen.

Og siden tiltaket gjelder alle tospråklige barn, uansett foreldrenes bakgrunn og uten at barna må gjennom en utredning eller behovsprøving først, oppleves tiltaket ikke stigmatiserende – barna tilhører «Die schlauen Füchse» uansett, enten de ikke kan noe tysk overhodet eller er flytende tospråklige. Tvert imot: Barna opplever seg selv som privilegerte, ettersom de får ha en voksen helt for seg selv for en liten stund i noe som fra deres side ser ut som en litt «eksklusiv klubb» som gir dem en opplevelse av samhold på tvers av bakgrunn.

Fellesskap er konkrete

Dette er to av de små tradisjonene som for meg synes å bidra til at det er et sterkt samhold i byen her. Andre faktorer er sikkert mere opplagte årsaker, som størrelsen på samfunnet, at det er en overvekt av barnefamilier her, og at det er et variert tilbud av jobber og muligheter i området. Men disse er lett målbare og iøyenfallende; like viktige er antagelig de litt mere usynlige, men veldig praktiske grep og tradisjoner, slik som sykkelturene med politiet og «Die schlauen Füchse». Fellesskapene våre, samholdet vårt, kan aldri være bare abstrakt, det må alltid være konkret.

Og i et Europa som mer enn på lenge trenger samhold, trenger vi mer bevissthet om hvordan dette ser ut i praksis – for eksempel i en småby like nord for Alpene.