Intervju

Fortsatt kontrær

Document-redaktør Hans Rustad.

I løpet av 2013 har Document-redaktør Hans Rustad satt flere kryss i taket. Noe har skjedd i det offentlige ordskiftet om det kontroversielle, innvandringskritiske nettstedet, men han er fortsatt like kontrær.

I løpet av 2013 har Document-redaktør Hans Rustad satt flere kryss i taket. Noe har skjedd i det offentlige ordskiftet om det kontroversielle, innvandringskritiske nettstedet, men han er fortsatt like kontrær. 

– 22. juli kom som en torpedo. Alle skulle plutselig angripe oss. Nå er det mer uforutsigbart. De harde motstanderne begynner å bli færre. Nå svinger opinionsdannerne og det er litt uforutsigbart hvor man lander.

«Alltid kontrær» er en av merkelappene som oftest brukes om Hans Rustad, redaktør i Document.no. Sammen med andre, langt mindre hyggelige karakteristikker. Men 2013 ble året da han for første gang følte seg tatt inn i varmen, delvis, i den offentlige samtalen i Norge. Først da VG omtalte Document.no og journalist Nina Hjerpset-Østlies kritikk av romsaken til NRK. Uten å hekte på negative karakteristikker, som om VG bare refererte til en normal nyhetskilde. Attpåtil var omtalen av Document rosende.

– Det var kryss i taket, sier Hans Rustad.

Så, høsten 2013 blusset debatten opp igjen om Document.no. Først var SVs Snorre Valen ute og kritiserte forsiden til Documents nye tidsskrift for å være rasistisk. Så kom Bjørn Stærks varme anbefaling av Document i Aftenposten.

-Det står og vipper mellom forbud og debatt. Jeg føler det er debatten som har vinden i ryggen. 


Svenske tilstander

Document-redaktør Hans Rustad.
Document-redaktør Hans Rustad.

Hans Rustad snakker fort. Resonnementene flyter enda raskere, som når han skriver. Rustad fortsetter med å vise til debatten i Sverige, etter at Expressen avslørte politikere fra Sverigedemokratene sine kommentarer med anonyme identiteter på det innvandringskritiske nettstedet Avpixlat. Det som skjer der, kan fort skje her, mener Document-redaktøren. Det er ikke stor avstand mellom Norge og Sverige.

– Men hva tenker du om sammenlikningen mellom Avpixlat og Document? Er det en rimelig sammenligning?

– Nei. Fordi Avpixlat er et barn av den svenske debatten, som er så hard og uforsonlig. Det er ikke så merkelig at man der har større problemer med å være moderat og de er hardere i klypa, på begge sider. Når man fordømmer hatsider og bruker denne retorikken mot dem, uten å nevne hva disse stemmene utsettes for i Sverige, spiller man ikke med rene kort. Da er man ubalansert.

– I mediene kalles dere gjerne innvandringskritiske eller islamkritiske. Hvordan ville du kategorisere deg selv?

– Denne hangen til merkelapper sier kanskje noe om avsenders forhold til temaer som innvandring og islam? At man selv sliter med å være kritisk? Da er det lettere å hefte noe odiøst ved andre som forsøker å skape balanse. Men for all del, vi er innvandringskritiske og islamkritiske. Det skal man være. Men vi er ikke mot innvandrere. Det er noe helt annet, og det er noe uvederheftig ved den norske debatten når man bruker ordene på den måten. Det er manipulatorisk, og sørger for at deltakerne holder seg innenfor en diffus grense. Slik kan vi ikke ha det i et flerkulturelt samfunn. Ingen kan få lov å gå rundt og “forhekse” på den måten. Vi må ha en åpen debatt.

I motvind
Rustad har blitt vant til at det blåser motvind rundt ham. Merkelappene har blitt mange med årene. «Rasist» og «islamhater» er bare noen av merkelappene. Men nå roses også Document. Men sjelden redaktøren. 

– På Facebook denne uken sier mange at de ikke har noe problem med Nina Hjerpset-Østlie og Christian Skaug, men Hans Rustad har de problemer med. Hvordan opplever du det?

– Jeg har også registrert det, jeg tror det er fordi jeg har den rollen jeg har. Noen har et mentalt behov for å distansere seg, for å beholde noen i posisjon utenfor. Men kanskje vitner det om en svakhet?

Noen har et mentalt behov for å distansere seg, for å beholde noen i posisjon utenfor. 

Wilders og Fjordman
Etter 22. juli blåste det storm rundt Document. Mange, blant annet Lars Gule, har anklaget nettstedet for å fostre hat. Nå, to år etter, ser det ut til at flere aktører i større grad ser behovet for at meningene til Rustad og nettstedets andre skribenter blir en del av den offentlige samtalen. Hvor trekker Rustad selv grensen mot høyreekstremisme?

– Jeg vil påstå at jeg kjenner igjen nazisme ganske lett. De virkelig høyreekstreme er antisemitter og antiamerikanske.
Men Rustad mener dagens høyreekstreme trussel kommer østfra, fra Putin. Det er et høyreekstremt potensiale i Europa som kan fylles av den russiske herskerens hensynsløse maktideologi.

– Men hva med Eurabia-miljøene og Fjordman, miljøene som leser Document?

– De leser jo Document. De har blitt skuffet.

– Er Fjordman høyreekstremist?

– De som har definert bruken av ordet har gjort det til et politisk instrument. Man skal bekjenne og bevise at man ikke fortjener etiketten ved å sette den på andre. Det har jeg liten sans for.

– Hva synes du om Øyvind Strømmens definisjon av Fjordman som fascist?

– Jeg tenker det sier mest om Strømmen. Men også jeg ser problematiske trekk i Fjordman.

– Hva er det som er problematisk?

– Fjordman skriver i Gates of Vienna der han spår de hvites fremtid i Sør-Afrika, hvor han spår eksodus og spør om Europa vil ta i mot dem. Hvem vet hva som vil skje, men det blir litt for enkelt. Han blir for mye profet, det blir litt for mye undergangstankegang.

– Er ikke slike profetiske dystopier farlige, fordi det kan føre til at man trekker vidtgående konklusjoner?

– Hvorfor skulle det være farlig?  Plutselig er ord blitt farlige. Hva er det som gjør at vi har så liten tillit til vår egen dømmekraft at den må beskyttes av de sterkeste fordømmelser? På 70-tallet ble venstresiden dominert av mennesker som spådde snarlig sovjetisk invasjon og forberedte seg på konkret motstand. De forberedte seg også på væpna revolusjon. De samme menneskene er i voksen alder opprørt over at POT overvåket dem. Lund-kommisjonen ga dem medhold. Hvorfor er Fjordmans ord så farlige når ikke deres var det som gikk ut på voldelig omveltning av samfunnet?

Hva var bakgrunnen for at dere trykker Geert Wilders?

– Han skriver gode artikler.

Er du enig med ham?

– Wilders leder Nederlands største parti, og likevel har han det siste tiåret levd et liv i dekning. Burde ikke begge deler tilsi en viss offentlig interesse? Hvilke side er de menneskene på som er opptatt av at han ikke skal slippe til orde? Jeg har lest boka hans, den er god. Det har ikke de. De forholder seg ikke til fakta.

 Wilders leder Nederlands største parti, og likevel har han det siste tiåret levd et liv i dekning. Burde ikke begge deler tilsi en viss offentlig interesse? 

 

– Muslimene har rett

Rustad vakte en del oppsikt i miljøer på høyresiden, da han tidligere i 2013 på Document skisserte et utkast til «sameksistens» med muslimer. Han så seg selv nødt til å understreke at innlegget var alvorlig ment.

– Muslimene som kommer hit forstår ikke de kulturelle signalene. Hvordan skulle de kunne gjøre det når signalene er så motstridende? Hedonismen, seksualiseringen, kommersialisering, følelsen av at det ikke finnes noen kjerne, og ingen moral, gjør at muslimer blir utrygge. Jeg vet om foreldre som ikke tør sende barna sine til norske hjem for de vet ikke hvilken påvirkning de vil bli utsatt for.

Denne utrygghetsfølelsen gjenspeiler noe reelt og ingen ovenfra forsøker å forstå deres situasjon. Man later som det er greit. Det er ikke greit.

– Tankegangen gjenfinner man i kristenkonservative miljøer?

– De har blitt en liten stamme man finner i et reservat, der de får holde på med sitt.

– Slik som avisen Dagen, en avis for den kristenkonservative offentlighet, og ingen andre?

– Ja. Vebjørn Selbelkk forsvarer ytringsfriheten, men gir samtidig konsesjoner til den venstreliberale stemplingen av høyresiden, for å kunne beholdet reviret Israel. Det blir for smått.

Vebjørn Selbelkk forsvarer ytringsfriheten, men gir samtidig konsesjoner til den venstreliberale stemplingen av høyresiden, for å kunne beholdet reviret Israel.

– Men hvorfor skrev du dette innlegget?

– Selvsagt fordi det er sant og viktig. Hvis man mener noe med ordet integrering, må man ta andre mennesker på alvor. Den utryggheten muslimer føler må man adressere. Dette går rett til kjernen av 68’er-kulturen. “Frigjøringen” er blitt hemningsløs og kommersiell. Begge deler skremmer, men 68’erne later som om det ikke er noe problem. At det er høyresiden som er problemet. Det er de som er problemet.

Jeg mener selv det er mulig å skille mellom det å være konservativ muslim og å være radikal. Selvsagt er det problematiske sider ved muslimske miljøers bruk av kollektive sanksjoner, men det er ikke det at man selv velger en konservativ livsstil som i så fall er det problematiske, men at dette påføres andre mot deres vilje. Men hvis man legger an en liberal tankegang, må man kunne akseptere at andre lever sine liv etter konservative normer, så lenge dette forblir et individuelt valg. Er du enig i det?


– Dette er dagens offisielle toleranse. Den gamle hippievisa: Everbody’s doing their own thing. Men hvis “tingen” er kollektiv og enveiskjørt kan det hende det ikke er så greit likevel. Da blir det et kvantitativt spørsmål: Hvor mange medlemmer tåler samfunnet som lever etter helt andre prinsipper enn de vi offisielt bekjenner oss til, som likestiling og likeverd? Man kan ikke snu ryggen til problemene. Det er å snu ryggen til menneskene. Skal vi innføre segregering ovenfra? I et flerkulturelt samfunn blir ytringsfriheten enda viktigere enn i et homogent. Men den koster også mere. Vil vi ikke betale prisen?

– Vi er enige om at takten i innvandringen har vært for høy. Samtidig mener jeg at man i dag ikke kan forvente at samfunnet preges av en monolittisk kultur.

– Selvsagt ikke. Men hva skal til for at et samfunn som er så lite som det norske, består? Mange østeuropeere snakker nesten ikke norsk etter å ha vært her i flere år. Hvordan skal dugnader, foreldremøter, for ikke å snakke om politiske valg fungere, hvis man ikke snakker norsk? Hvis man ikke kan føre vettuge samtaler, går noe av fellesskapet tapt, da er vi ikke en nasjon lenger. Det er en temmelig dramatisk utvikling.

Hvis man ikke kan føre vettuge samtaler, går noe av fellesskapet tapt, da er vi ikke en nasjon lenger. 

Ikke verdikonservativ
«Verdikonservativt» er en annen betegnelse som ofte brukes på Document og netstedets redaktør.

– Gjerne for meg, men de som anvender begrepet, gjør det gjerne odiøst. Bak det verdikonservative i dag ligger paradoksalt nok en radikal impuls, en forståelse av at man må gå til roten, som er studentradikalisernes subversjon av tradisjonell autoritet. De erstattet den med frigjøring, og nå nekter de å diskutere frigjøringens mørke side. De som oppfant ”fuck you” tåler ikke at noen viser dem fingeren. Den eldre generasjonen trenger noe av den behandling de ga andre.

– Er det dette som driver deg?
 
– På en måte. Vi gjorde opprør mot autoriteter, mot herretenkning. Jeg syns å dra kjensel på akkurat den samme form for herretenkning, og “de” vil ikke en gang snakke om det. Som at personer i dagens Norge ikke tør ytre seg under eget navn, men gjør det anonymt.

 Jeg finner det utrolig at vi er de eneste som er på dette sporet og sier at establishmentet står på leirføtter. Denne debatten har gått lenge i Danmark og der er kritikken av 68’erne skarpere og mer akseptert. Hos oss er det kokt ned til noen få ord, som politisk korrekthet, uten innhold.

Fra NTB til blogger

Hans Rustads karriere som kontroversiell samfunnsdebattant startet som forlagsredaktør for det lille, kresne forlaget Document. Et forlag som forøvrig har fått sin renessanse i år med utgivelsen av Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa», som forøvrig fikk en overraskende positiv mottagelse i Morgenbladet. Så sluttet han plutselig som utenriksjournalist i NTB og ble en del av den første bølgen bloggere, som i en periode tidlig på 2000-tallet på mange måter revolusjonerte nettdebatten og utfordret de store medienes hegemoni i samfunnsdebatten. Reisen startet da journalisten Rustad opplevde krigens gru og Vestens svik under borgerkrigen på Balkan.

– Vi var en liten gruppe i NTB som ble fulltidsokkupert med å dekke krigen på Balkan. Vi holdt på med dette hver dag i flere år. Da stilte EU seg på sidelinjen, Norge og Arbeiderpartiet var pro-serbisk. Vi så jo dette. Vi likte ikke folkemord.

Det var ingen konflikter som forårsaket at han sluttet. Rustad fikk en sluttpakke. Men han var også trett av et nyhetsbyrå han opplevde som venstrevridd, og der han så hvordan flinke folk ikke fikk de oppgavene de fortjente. Men høyrebloggeren har ikke alltid vært på høyresiden. Rustad begynner å snakke om sin egen bakgrunn fra 60-tallets store opprør.

– Påvirkningen fra motkulturen i USA, hippie og yippiebevegelsen, Beat-generasjonen, litteraturen og musikken var viktigere og sterkere enn den leninistiske. Jeg var inspirert av Rosa Luxembourg og den frihetlige sosialismen. Den leninistiske ble raskt sten død. Da krigene startet på Balkan, var det fra USA den gode dekningen kom. Journalister som Reuters’ Kurt Schork. Det var en gyllen tid for mange journalister og det var journalister som gjorde jobben, ikke myndighetene. Dette er en frihetlig tradisjon i USA som også høyresiden forsvarer. De liberale har blitt svært pragmatiske, det handler mest om penger og karriere.

I Bjørneboes tradisjon

Et grunnelement i Rustads politiske tankegang ser ut til å være et kritisk oppgjør med hans egen generasjon, 68-erne. Samtidig bærer han med seg arven fra det samme tiåret i sin politiske tenkning.

– Den beste inspirasjonen for opprøret på 60-tallet var frihet og trass. Det ligger noe godt i det, og i  sympatien med de svake. Opptattheten av det jødiske og nazismen, alle disse elementene var formative på 60-tallet.

– Hvorfor ble det borte?
 
– Det har vært der hele tiden. Som små drypp. Men i Norge ble ml-bevegelsen en psykopatskole. Det er som med militser, når volden får et mandat er det de verste typene som stiger frem. Ml-bevegelsen hadde en ideologi som gjorde at psykopater ble ledere.

– Hva synes du da om sammenlikningen mellom Document og den venstreradikale avisen Orientering, som Aftenposten-spaltisten Bjørn Stærk har trukket?

– Jeg synes det er morsomt. Jeg tror det er riktig. Nå svinger pendelen til høyre, prosjektet som ble igangsatt på 60-tallet er ikke lenger liv laget. Begrepene venstre og høyre er definert av venstresiden, som nå forsøker å kompromittere andre ved å dra fascismekortet. Dette er for å overdøve at det er deres eget herredømme det reageres på, og som har skapt omslaget. De har nådd alle sine frigjøringsmål og nå viser det seg noen negative konsekvenser som de på venstresiden ikke bryr seg om. Derfor blir det fortiet og de prøver å hindre at det kommer på dagsorden. Dermed knytter venstresiden seg til en autoritær side ved sin egen tradisjon og det å aktivere denne siden er meget farlig i et så ukjent farvann som vi nå seiler inn i.

– Betyr det at du mener det fantes legitime grunner for en venstrejustering på 50- og 60-tallet, på samme måte som det nå finnes legitime grunner til at pendelen svinger mot høyre igjen?

– Ja, det kan du godt si. Men min generasjon kuppet hegemoniet, men de vil ikke diskutere sitt eget svik.

– Hva synes du om andre intellektuelle miljøer på høyresiden, som Civita?

– Kristin Clemet hører til et miljø på høyresiden som vil bryte opp velferdsstaten innenfra. Det vi har oppnådd dette året er erkjennelsen av at velferdsstaten bryter sammen.

– Hvis jeg blir spurt om hva jeg mener om Document, vil jeg svare at jeg mener det aller meste av det som skrives der må være innenfor rammene av ting som er legitimt å diskutere. Jeg er enig i en del, uenig i noe. Men det må være legitimt å diskutere dette.

– Ja. Men jeg savner konsekvensene av dette standpunktet. For hvis man mener dette, da må du forsvare de menneskene. Det nytter ikke å svare med rungende taushet. Når de begynner å anklage oss for å være rasister og nazister, hvis da ingen med godt navn og rykte forsvarer oss, blir det sittende fast.

– Er det ikke dette som skjer nå? I offentligheten er det personer som tar dere i forsvar?

– Ja. Kryss i taket.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden