Debatt

Forutsetninger for forsvarsdebatten

Bilde: Master Sgt. Sean M. Worrell, U.S. Air Force [CC BY 2.0]

Mange av forsvarets venner gjør seg til bremseklosser som står i veien for byggingen av et moderne forsvar

Jeg deltar ofte i ulike nettfora der man debatterer forsvars og sikkerhetspolitikk. Et tema som har fått en gjenoppstandelse siden den liberale verdensorden har trådt til side. For første gang etter den kalde krigen, er ikke tidsånden «The end of History» men mer «The Tragedy of Great Power Politics». Stormaktene rører på seg.

I løpet av tre tiår har kloden gått fra å være en bipolar verdensorden, til å bli en unipolar verdensorden, til at vi nå nærmer oss en multipolar verdensorden. Fremveksten av Kina, India og et revitalisert Russland gjør aktørbildet mer usikkert enn før. I 1990 postulerte den amerikanske statsviteren John Mearseheimer at «Why we soon will miss the Cold War». I 2018 er det flere indikatorer på at han var inne på noe.

Konsekvensen av dette er et økt behov for forsvarsevne. Noe som igjen medfører økte bevilgninger til forsvaret, nedleggelser av arbeidsplasser og full krig i kommentarfeltene. Innenfor få politiske felt (innvandring er et unntak) er menn med «livserfaring» så tydelig til stede i meningsutvekslingen. Og det med en pondus som kun overgås av kjærligheten til nasjonen og flagget.

Dessverre er debatten om forsvaret preget av systemromantikk og strukturkjærlighet, fremfor å se det store bildet. I kommentarfeltene er baser og våpensystemer man allerede har etablert også nøkkelen til fremtidig suksess i forsvaret. Slik gjør mange av forsvarets selvutnevnte venner og «eksperter» seg til bremseklosser som i praksis står i veien for byggingen av et velfungerende moderne forsvar.

Inkrementalisme

Et forsvar er en blanding av mennesker og materiell. Materiellet preges av hvilket teknologisk nivå det har og hvor godt det fungerer. Generelt er det en fordel at materiellet har omtrent samme teknologiske nivå, forutsatt at ikke enkeltkapasiteter har så stor betydning at disse kan kompensere for andre strukturers lavere nivå (f. eks. vil mange hevde at F-35 har slike kapasiteter). Å justere balansen mellom våpengrenene og teknologiske nivået på materiellet som er til disposisjon er essensen i debatten om forsvaret.

Likevel er det et annet premiss som ser ut til å dominere i debatten om forsvaret både i kommentarfeltene og på Stortinget. Her synes debatten i stedet å være preget av en inkrementalisme hvor man antar at alle systemer automatisk skal gradvis forbedres. Har man stridsvogner i dag er det implisitt at man skal ha det i fremtiden, men i en noe modernisert variant. Har man fregatter skal man ha nye men med mer moderne sensorer og våpen.

Det er flere grunnleggende problemer med denne tenkningen. En slik tankegang hviler på en feilaktig antagelse om at våpensystemer i seg selv er løsninger på utfordringer. Men det er på ingen måte gitt at stridsvogner er det som best løser oppdraget: «hvordan stanse fiendens stridsvogner mest mulig effektivt». Dette kan kanskje løses av andre kapasiteter.

Historien er full av eksempler på at forsvaret har vært for fastlåst i etablerte strukturer og motsatt seg endring til det bedre. Vi så det når ubåten kom og vi så det når hangarskipet kom. Den institusjonelle motstanden fra slagskipmiljøet i USA mot hangarskipet var såpass omfattende at man måtte snikinnføre det ved å ansette en tidligere slagskipkaptein som prosjektleder. I tillegg måtte man love at hangarskipene kun skulle «spotte» for slagskipene, de skulle altså være støtte, ikke en selvstendig stridende komponent. Dette til tross for at mange utenfor marinen i USA visste at slagskipene sin tid var over. Hangarskipene løste de fleste oppgaver bedre. Listen over slike eksempler er lang.

For å si det litt flåsete: hadde forsvaret selv bestemt hadde vi hatt kavaleri til hest med heldekkende kevlarrustninger og kroppsmonterte maskingevær, mens stridsvogner ikke hadde fått plass. Inkrementalisme kombinert med egen erfaring fra avdelinger og kapasiteter gjør at diskusjonen fort handler om virkemidler, fremfor løsninger på problemene man står ovenfor. Dette gjør at forsvaret ofte har stor motstand mot å ta i bruk nye løsninger. Særlig om disse løsningene medfører endringer i balansen mellom våpengrener eller utfordrer kjente og etablerte systemer.

«Det optimale forsvaret»

I debatten om forsvaret synes det også å henge igjen en idé om at det finnes et «optimalt forsvar» av Norge. Et forsvar som ifølge proponentene er det objektivt beste forsvaret til enhver tid av vårt territorium og interesser. Men allerede her er det vanskelig å se hvordan en slik balanse kan se ut. Hva skal man prioritere? Interessene eller territoriet?

Jeg har ofte spurt om de som forfekter dette «optimale» forsvaret mener andre sektorer i staten har optimale løsninger. Svaret her har som regel vært «nei» og at dette er unikt for Forsvaret. Forsvaret er nemlig så spesielt at det ikke kan sammenliknes med andre oppgaver skjøttet av det offentlige.

Denne logikken demonstrerer at de som deltar i debatten om Forsvaret for sjelden deltar i debatter om andre samfunnsforhold. Forsvaret er ikke spesielt. Det handler om akkurat samme avveininger som helsevesen eller utdanning. Hvordan skal man få flest studieplasser som også er tilpasset samfunnets behov? Hvordan skal vi sikre best helse for flest mulig? Sjelden hører vi om et «optimalt helsevesen» når dette diskuteres. Forsvarspolitikk er en del av politikken. Det er akkurat like lite mulig å finne et optimalt forsvar som andre oppgaver skjøttet av staten. Ved å unnlate å ta dette innover seg forhindrer man en helt nødvendig debatt om hvordan Forsvarets ressurser best kan innrettes

Budsjett og politikk

Debatten om forsvarets budsjett er preget av to ytterpunkter. Det ene ytterpunktet er (famøst) formulert av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen der «ethvert budsjett er stort nok». Det andre ytterpunktet er et idealforsvar der budsjettet ikke spiller en rolle. Begge disse synspunktene er etter mitt skjønn vanskelig å stå inne for.

På den ene siden, fra en forsvarssjefs side, er ethvert budsjett stort nok. Hans oppgave er å få mest mulig ut av pengene Stortinget bevilger. På den andre siden kan man argumentere for at forsvarssjefens oppgave også er å si at nå er budsjettene så små at det ikke er mulig å produsere noe forsvarsevne for pengene. I tillegg kommer forsvarssjefens oppgave med å meddele politikken at pengene de bevilger ikke er tilstrekkelig til å løse de oppgavene Forsvaret er pålagt. Så ethvert budsjett er stort nok, men bare under gitte forutsetninger.

På den andre siden er illusjonen om et idealforsvar rotfestet i løse luften. Et vesentlig utgangspunkt for faglighet er overordnede rammer. For å si det på en annen måte: en forsvarssjef som leverer et fagmilitært råd uten å hensynta realistiske budsjetter ender fort med å spille seg ut over sidelinjen. Relevansen for et slikt råd vil raskt falle bort om ikke politikken bevilger pengene. Det er derfor et paradoks å lese at mange mener Forsvarssjefen skulle lagt frem et slikt estimat. Han ventes altså å gjøre politikkens oppgave ved å estimere hvor store budsjetter Stortinget vil være villig til å bevilge. Logikken må være motsatt. Stortinget og Regjeringen må sette økonomiske rammer for forsvaret. Uten en slik ramme blir Forsvarssjefen politiker.

Sunt press

Innenfor politikken oppstår også et annet problem som venner av forsvaret burde vært mer opptatt av. Politikken forventer lojalitet av Forsvaret og at Forsvaret skal løse de oppgavene de settes til med de midler politikerne gjør tilgjengelig for dem. Det er et ensidig forhold rent formelt. Gitt denne ensidigheten er det derfor viktig at velgere som er opptatt av forsvaret legger press på politikerne om å prioritere forsvaret. For at dette ikke skal være kontraproduktivt og resultere i en reell forbedring av forsvarsevnen er det særlig to områder man bør fokusere innsatsen rundt.

Den første er å sørge for at politikerne følger opp egne planer. Når Stortinget har vedtatt en langtidsplan for Forsvaret må det også være politikkens plikt å følge denne planen opp med de midlene som er nødvendig for å realisere planen.

Det andre er at Stortinget må slutte å vedta enkeltelementer utenom helheten. På den ene siden må man stå for de inntektene man har lovet, på den andre siden må politikken også tåle at Forsvaret selv legger ned elementer de ikke anser som nyttige innenfor den rammen Forsvarsdepartementet har fått tildelt.

Et eksempel er Stortingets intervensjon og opprettholdelse av to av de fem musikk-korpsene som Forsvaret har. Regjeringen, basert på forsvarssjefens råd, ville legge de ned og omdisponere midlene til mer operative oppgaver. Man kan for øvrig også føle kampen mellom Forsvarsdepartementet og Kulturdepartementet i saken. Det er tydeligvis kampkraft i den spilleklare klarinett. Effekten av dette er lavere forsvarsevne og svekket troverdighet i forsvarsplanleggingen. I forlengelsen av det en uthuling av langtidsplanen, siden slike enkeltvedtak som regel «finansieres innenfor rammen».  Ergo går de på bekostning av finansieringen til faglige anbefalinger.

Enkelt oppsummert må Stortinget ikke falle for fristelsen å detaljstyre Forsvaret i det små, men heller forsøke å holde en overordnet debatt om budsjettets størrelse. Ideelt sett opp mot de behov planene Stortinget har vedtatt og hvilket budsjettnivå som kreves for å oppfylle disse.

Lojalitet og grensegang

Et siste poeng som også fremheves ofte er fagmilitære råd. Her er det mange rare argumenter som fremsettes i offentligheten. Det finnes mange som har fagmilitær kompetanse. På et mikronivå kan dette for eksempel være en vurdering av hva som er best av en AG-3 og en HK-416.

Mange i Forsvaret er eksperter på akkurat slikt: enkeltelementer og de kapasitetene enkeltelementene representerer. Dette kan være både skip (Kyst-korvetter f.eks.) og infrastruktur (baser f.eks.). Dette skaper en asymmetrisk debatt der tilhengerne av enkeltstående kapasiteter kan stå frem med sine budskap. Mens de som har gjort utredningene, som viser at ressursbruken på disse kapasitetene har større nytte andre steder, i mindre grad kan forklare i offentligheten årsaken til at dette er tilfellet.

Dette er problematisk av to årsaker. Først at ansatte i Forsvaret har en lojalitet til forsvaret av landet. Helheten i denne ivaretas av Forsvarssjefen og hans vurderinger av hvilke kapasiteter som er relevante. Det andre er at en debatt om svikt i forsvarets kapasiteter neppe bør foregå i offentligheten. F. eks vil man med temmelig enkle søk finne påstander om beredskapen og tilgjengeligheten på stridsvogner og kampfly. Jeg tror denne kunnskapen bør forbli i forsvaret. Den bør i alle fall ikke brukes som slegge i en offentlig kamp for egne budsjetter.

Det andre problemet er at kompetanse på et våpensystem ikke er det samme som den kompetansen man behøver for å planlegge et  helhetlig forsvar. For eksempel kan kystkorvetter være utmerkede plattformer til sitt bruk, men det er ikke det samme som at ressursene som kreves for å drifte dem ikke har en bedre og mer hensiktsmessig anvendelse et annet sted.

Grunnen til at dette er vesentlig å få med seg er at mange i forsvaret har kompetanse på plattformer og systemer, men dette gjør de ikke til fagmilitære rådgivere. Kompetanse på en plattform eller system gjør en ikke i stand til å se helheten når mange systemer skal virke sammen. Det finnes derfor kun ett fagmilitært råd. Det er det rådet som ivaretar budsjettnivå, militærfaglige avveininger og strukturer og setter disse i sammenheng. Derfor er det positivt feil når det heves at det finnes «flere fagmilitære råd» – det finnes kun et: Forsvarssjefens. Andre råd er å regne som innspill forsvarssjefen ikke har vektlagt. Da bør også politikken være forsiktig med å ivareta disse.

Både fordi det faglig neppe er lurt, men også fordi Stortinget ikke bør bli en arena for omkamp om faglige vurderinger Stortinget ikke har selvstendig kompetanse på. I et såpass komplekst system som et nasjonalt forsvar bør strategiske prioriteringer overlates til de som har den relevante kompetansen på det, og ikke la landets nasjonalforsamling bli en arena for prestisjekampen mellom våpengrenene.

Politisk er det problematisk fordi Stortinget da blir «utsatt» for sprikende råd som gjør konsekvente beslutninger vanskelige. En mulig langsiktig konsekvens av dette er at Forsvaret i fremtiden taper budsjettkampen fordi det er så stor usikkerhet om hva som er faglig anbefalt, at man anser det lite verdifullt å søke råd. Da er man tilbake til detalj og impulsstyring av forsvaret fra Stortingets talerstol. Det er neppe bra for forsvarsevnen på sikt.

Paradokset er at mange i forsvarsdebatten på den ene siden mener at politikken må intervenere for å berge akkurat deres base eller favorittkapasitet, mens man på andre siden kjefter på politikere fordi de ikke aner hva de holder på med.

Debattene om forsvaret er harde. Kunnskapen om hvordan man fører en sivilisert debatt er også tidvis manglende. Angrep på egenskaper ved avsendere er nærmest normen. Særlig er det to personer som får så hatten passer. Høyres forsvarspolitiske talsmann Hårek Elvenes idiot-forklares såpass ofte at jeg beundrer at han holder ut. Den andre er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Det har gitt opphav til det jeg omtaler som «Diesens lov» «Enhver debatt om Forsvaret bør avsluttes når det første personangrepet på Diesen kommer» I diskusjonsfora der forsvaret er tema er det sjelden mer enn fem poster i debatten før dette skjer.

Det er etablert flere FB-grupper som ivaretar særbehov og som ytrer seg på vegne av alle medlemmene i gruppen. Dette er en utvikling som Stortinget bør vise robusthet mot. Og ikke henfalle til forsvarspopulisme. Det vil på sikt føre til at Norge igjen står med et forsvar med relativt store budsjetter, men som produserer lite forsvarsevne for pengene: den doble ubalansen som Diesen omtalte det.

Til de som har vært i forsvaret, eller er i Forsvaret, så krever det litt å tenke gjennom at de har lovet å forsvare Kongen og Fedrelandet. Ikke avgitt en ed til å forsvare en enkelt struktur eller et enkelt våpensystem. Særlig ikke når «fienden» er flertallet på Stortinget, som gjennomfører en plan Forsvarssjefen selv har utarbeidet.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden