Fjern kulturens sovepute

La mannen i gata få avgjøre hvilken kunst som er best, ikke en statlig ansatt kulturelite.

Publisert   Sist oppdatert

Når velferdssamfunnet en gang i fremtiden svekkes eller forsvinner, noe de fleste rapporter fremskriver, er vi best tjent med en kultur som klarer å stå på egne ben. Det er på tide å fjerne kulturmangfoldets sovepute. Dagens kulturliv er et slaraffenliv for eliten, som kun må tilfredsstille fagjuryer, men ignorerer folk flest i frykt for å være «kommersielle».

I Norge har vi en bred, politisk enighet om at vi skal subsidiere markeder med såkalte svikter, altså steder hvor vi mener markedet ikke gir oss de beste løsningene uten hjelp, eller hvor vi finner store etiske utfordringer med å la markedskreftene spille fritt. Eksemplene er skole, helse og politi. Jeg kan ikke forstå at de argumentene er gyldige for kunstnæringen.

Jeg ser ingen etiske utfordringer med å overlate ansvaret for oljemalerier, scenekunst og trekirker til markedet. Konsekvensen ville vært at malerne måtte skape malerier som folk faktisk ønsket å ha på veggen, teatrene måtte sette opp stykker folk ville se og trekirkene måtte tilrettelegge for turisme og eventer.

Når jeg spør mine kolleger i ungdomspolitikken, fra samtlige ungdomspartier, er det så godt som ingen som eier et oljemaleri og kun få går i teateret innimellom. Takket være kulturmangfoldets sovepute, har kulturen blitt fjern fra folk flest. Kunsten er ikke lenger avhengig av å tilfredsstille deg og meg ved å vekke vår interesse og vårt engasjement. Kunsten er kun priset staten.

Derfor er staten til hinder for kunstnerisk kreativitet og mangfold. I stedet burde det være vår felles etterspørsel som bestemte hva som er god og dårlig kunst, ikke byråkrater som sitter på store pengesekker og deler ut penger til det de snevert mener er «originalt» eller «en viktig stemme». I tillegg lever de fleste av disse kunstbyråkratene etter regelen: «You scratch my back, I scratch yours». Slående mange av kunstnerstipendmottakerne har tidligere sittet i stipendkomiteen. Kunsten vår bør være et utrykk for hva folk flest setter pris på, det får man ikke gjennom kjennskap-og-vennskap-stipender og statlige soveputer.

Kunst knytter oss sammen, løfter debatter og gir oss noe vi kan drøfte og se på i fellesskap. Derfor er debatten om hva som skaper det mest levende kulturlivet så viktig. Men det er nesten ingen som våger å ta debatten. I det politiske landskapet handler hele kulturdebatten om hvem som kan gi mest til hva. FpU mener snarere at man må tørre å se på alternative måter å gjenopplive en doven og elitistisk kultur på og knytte den nærere til folk. Vi i FpU blir ofte møtt med påstander om at vi ikke liker kultur. Ingenting kunne vært mer feil. Vi er bare så glade i kultur at vi ikke vil overlate ansvaret for den til staten.

Hvert år finansieres såkalt «smal» kunst over skatteseddelen. Kulturrådet ønsker å bevare et «mangfold» i kulturen, men de nekter å innse de fatale konsekvensene dette har for kulturen. Med et system som applauderer den «smale» kunsten, oppdras kunstnere til å skape sær og utilgjengelig kunst. Det blir så smalt at det blir kjedelig. Dessuten gjør det livet svært vanskelig for de kunstnerne som ønsker å skape noe med bred menneskelig appell. Deres verker slipper sjeldnere inn i «det gode selskap».

Vi bør heller legge til rette for de som ønsker å skape noe på egenhånd. Kunstnere bør anses som selvstendig næringsdrivende, og vi kan legge til rette for dem ved å senke skattenivået og minske byråkratiet. La mannen i gata få avgjøre hvilken kunst som er best, ikke en statlig ansatt kulturelite. Det er mye som burde overlates til markedet, men la oss starte med kulturen. For vår kulturs skyld.