Ideer

Fra konfesjonell til sekulær stat

Den konfesjonelle stat i Norge led de tusen modifikasjoners død lenge før den ble stedt til hvile gjennom grunnlovsendringene 21. mai 2012.

Den konfesjonelle stat i Norge led de tusen modifikasjoners død lenge før den ble stedt til hvile gjennom grunnlovsendringene 21. mai 2012.

Endring av en rettstilstand som har vart i tre og et halvt hundreår, er ikke dagligdags kost. 

21. mai vedtok Stortinget en av de mest vidtgående forfatningsendringene siden 1814. Bare tre av de tilstedeværende 165 representanter stemte imot de grunnlovsforslagene som ble fremmet som del av stat/kirke-forliket mellom alle stortingspartiene i 2008, og som innebærer at den konfesjonelle statsforståelse fra det kongelige eneveldes tid (1660) omsider er borte. I stedet for «Statens offentlige Religion» ( § 2) og alle de tilhørende bestemmelsene om forvaltningen av den (§§ 4, 12, 16,22 og 27) har vi fått en ny faneparagraf som definerer statens verdigrunnlag og fastslår det overordnede formål Grunnloven skal ivareta (ny § 2) og en ny kirkeparagraf (§ 16) som fastslår statens plikt til fortsatt å støtte Den norske kirke og andre tror- og livssynssamfunn økonomisk.

Endring av en rettstilstand som har vart i tre og et halvt hundreår, er ikke dagligdags kost. Når den har passert praktisk talt uten å bli lagt merke til, henger det rimeligvis sammen med at den konfesjonelle stat i realiteten hadde lidd de tusen modifikasjoners død lenge før den ble stedt til hvile 21. mai 2012. Avviklingsprosessen begynte så smått ved fjerningen av de direkte diskrimineringsbudene av religiøs art fra den opprinnelige § 2 (jødeparagrafen etter 40 år,  forbudet mot religiøse ordener etter nye 40 år, jesuiterparagrafen etter 140 år) og fortsatte ved innføringen av religionsfrihetsprinsippet i 1964. Gjennom alminnelige lovvedtak ble plikten for statens embetsmenn til å bekjenne seg til statsreligionen gradvis demontert.

Sett mot denne bakgrunn fremstår endringene av Grunnlovens religionsdel snarest som et forfatningsmessig bokettersyn med det formål å bringe kartverket i samsvar med terrenget. Ikke desto mindre er det verdt å minne om at det tverrpolitiske forliket som lå til grunn for de grunnlovsendringene Stortinget nå har vedtatt, satt usedvanlig langt inne.  Til aller siste øyeblikk så det våren 2008 ut til at det konstitusjonelle rammeverket om forholdet stat-kirke skulle bli stående uendret ved behandlingen av Gjønnesutvalgets utredning akkurat som det skjedde ved behandlingen av Sivertsenutvalgets utredning en mannsalder tidligere. Hadde det ikke vært for § 12 med det iøynefallende anakronistiske kravet om at minst halvparten av regjeringens medlemmer måtte ha kirkemedlemskapet i orden, er det ikke usannsynlig at så hadde skjedd.

Sett i det lange grunnlovsperspektiv er det forbausende at den innebygde selvmotsigelsen i 1814-grunnloven har kunnet overleve i snart to hundre år.  I en grunnlov som etter tidens europeiske målestokk hadde en bemerkelsesverdig progressiv politisk profil, utgjorde religionskapitlet et reaksjonært fremmedlegeme. På dette ene område viderefører nemlig Riksforsamlingen det uinnskrenkede kongelige enevelde som de på alle andre område avskaffet. Og de gjør det i en form som også i samtiden måtte fremstå som en usedvanlig massiv utgave av idealet om den konfesjonelle stat.  Til denne dag har alle utgaver av Norges Lover i en fotnote til Grunnlovens § 2 en henvisning til Christian Vs Norske Lov av 1687, 2. Bog, 1. Cap. I sin fortettede form gir bestemmelsen et uforlignelig klart bilde av hva statsidealet går ut på:

«Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleene tilstædis, som overeens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse, og Lutheri liden Cathecismo.»

Hvis  dette utsnittet fra Christian Vs Norske Lov fortsatt skal bli stående i den offisielle utgave av Norske Lover, vil det i tilfelle være med referanse til den nye kirkeparagrafen (Grunnloven § 16), nærmere bestemt som en angivelse av hva det innebærer at Den norske kirke er definert som «evangelisk-luthersk». Hittil har det vært statsoverhodets plikt å påse at «Religionens offentlige Lærere (les: presteskapet) følge de dem foreskrevne Normer», for fremtiden vil det være kirkens egne styringsorganer som  har ansvaret for å ivareta den konfesjonelle identitet.

Det gjenstår adskillig oppryddingsarbeid i den alminnelige kirkelovgivning etter den forfatningsreformen Stortinget vedtok 21. mai. 

Den konfesjonelle stat var en levning etter religionskrigenes epoke i Europas historie. Det er ingen grunn til å tro at noen kommer til å savne den, eller at noen i fremtiden kommer til å tenke den tanke at de utfordringer som følger med religiøst og livssynsmessig mangfold, best lar seg møte ved å insistere på at landegrenser samtidig skal være grenser mellom religioner.  Statens oppgave er å beskytte den enkeltes frihet til å tenke og tro, slutte seg til eller melde seg ut av tros- og livssynssamfunn. Det innebærer at den skal likebehandle sine borgere, at den skal påse at ingen utsettes for tvang eller utilbørlig press fra andre, at den selv skal avstå fra alle forsøk på å dirigere hvordan tros- og livssynssamfunn innretter sin virksomhet eller bestemme innholdet i deres forkynnelse og praksis.

Det gjenstår adskillig oppryddingsarbeid i den alminnelige kirkelovgivning etter den forfatningsreformen Stortinget vedtok 21. mai. Det arbeidet bør gjennomføres i neste stortingsperiode, når ingen av de politiske partiene lenger er bundet av de kompromissene som var nødvendige for å få stat/kirke-forliket på plass. Den logiske oppfølging av forfatningsreformen vil være at Stortinget ikke lengre har to roller som lovgiver på religionsområdet – en som utelukkende gjelder statsreligionen/statskirken og en som gjelder for tros-og livssynssamfunn i sin alminnelighet – men at de særlige forhold som knytter seg til Den norske kirkes stilling som «Norges Folkekirke» (den nye § 16), blir ivaretatt gjennom egne bestemmelser i den allmenne lov om rammevilkårene for tros- og livssynssamfunn. Rettslig vil det ikke gjøre noen forskjell, men symbolsk vil det åpenbart være en riktigere måte å løse lovgiveroppgaven på.

Hva statens selvforståelse angår, er oppgaven løst gjennom de grunnlovsvedtakene som ble gjort 21. mai 2012. I det øyeblikk båndet mellom den utøvende statsmakt og kirkestyret er kuttet, finnes det ikke lenger noen konfesjonell stat. At første halvdel av § 4 (kongens plikt til å være medlem av folkekirken) etter kongens ønske bli stående, har ingen forfatningsmessige konsekvenser, siden statsoverhodet for fremtiden ikke er tillagt noen funksjon som kirkestyre. Ingenting er i veien for at kongen som hittil kan delta ved spesielle kirkelige begivenheter. Det kan skje med den samme selvfølgelighet som statsoverhodet lar seg invitere til å kaste glans over andre viktige offentlige arrangementer. Heller ikke er det noe til hinder for at tradisjonen med at et kongeskifte markeres ved en signingsgudstjeneste i Nidarosdomen, videreføres. Det er en skikk som aldri har hatt noen konstitusjonell forankring etter at Stortinget i 1908 fjernet kroningsparagrafen fra Grunnloven. Signingsgudstjenesten vil i fremtiden, akkurat som det har vært siden den første gang ble avholdt etter forslag fra kong Olav,  stå og falle med en ting: den tiltredende monarks personlige ønske.

Avviklingen av den konfesjonelle stat representerer ikke noe tradisjonsbrudd i det norske samfunn. Verbet «forbliver», som Eidsvollsmennene skrev inn i paragrafen om statsreligionen, er fremdeles beholdt som blikkfang i den nye § 2: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv».  Ikke nok med det, det dukker opp igjen i den nye § 16, som fastslår at Den norske kirke «FORBLIVER» Norges folkekirke. Formuleringene har det til felles at de reiser interessante tolkningsproblemer, men fremfor alt har de det til felles at de er uttrykk for lovgivers ønske om å bevare kontinuiteten i norsk samfunnsutvikling samtidig som statens selvforståelse finner et helt nytt forfatningsmessig uttrykk.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden