Debatt

Fra nasjonenes velstand til nasjonenes elendighet

Bilde: John D. Cardinell / Wikimedia Commons

Tiden er inne for tydeligere vestlig motstand mot nasjonalegoismens trusler

For 250 år siden hersket en utbredt vrangforestilling om internasjonal handel. Ifølge den rådende merkantilistiske troen ble overskudd på handelsbalansen sett på som selve nøkkelen til nasjonens rikdom, siden handelsoverskudd økte nasjonens beholdning av edle metaller. Følgelig var det om å gjøre å fremme eksporten og hemme importen.

Denne forestillingen ble på minneverdig vis utfordret av de to skotske opplysningsfilosofene David Hume og Adam Smith. I sitt berømte verk fra 1776, The Wealth of Nations, forklarte Smith at formålet med all produksjon var forbruk, det vil si tilfredsstillelse av menneskelige behov, og ikke hamstring av edle metaller. Dessuten hevdet Smith at det var friest mulig handel og konkurranse som var nøkkelen til å utløse arbeidsdelingens produktive potensial – altså det stikk motsatte av merkantilistenes høylytte lovprising av handelshindringer, og ikke fullt så høylytte lovprising av tildelte privilegier og monopolrettigheter.

Det positive sum-spillet

David Hume, en nær venn av Smith, leverte allerede i 1759 et av historiens mest treffende avsløringer av merkantilismens absurditet, i essayet Of the Jealousy of Trade, hvor han slo fast at vi motarbeider oss selv hvis vi forsøker å legge kjepper i hjulene for økonomisk fremgang i våre naboland. Ifølge Hume har vi tvert i mot god grunn til å ønske våre naboland alt vel, og han avsluttet slik: «I pray for the flourishing commerce of Germany, Spain, Italy, and even France itself.»

Dette grunnsynet på internasjonal handel som et positivt sum-spill der det var mulig at alle fikk det bedre samtidig, revolusjonerte etter hvert en hel verden, og utgjorde en viktig del av USAs og Vestens internasjonale institusjonsbygging etter andre verdenskrig, med det regelbaserte handelssamarbeidet gjennom GATT (1947), og etterfølgeren WTO (1995), som konkrete manifestasjoner.

Donald Trump har sikkert aldri lest Humes essay om ødeleggende handelssjalusi. For med den nåværende administrasjonen i Washington er merkantilismen, av det mest primitive, bilaterale slaget, ikke bare tilbake for fullt: den truer med å sabotere og undergrave den samme frie multilateralismen som har utgjort et av Vestens største bidrag til å spre fred, fordragelighet og velstand over hele verden.

Trumps forvrengte verdensbilde

For Trump er internasjonal handel et null-sum-spill, og multilaterale avtaler, som WTO-regelverket, blir tolket slik: «The WTO was set up for taking advantage of the United States.» Men denne kontrafaktiske forståelsen er bare forbokstaven på et forvrengt verdensbilde, som ikke har noe med globalt fellesskap å gjøre, men som «en arena der suverene stater utkjemper en kamp for å tilrive seg størst mulige fordeler for seg selv».

Ifølge dette verdensbildet er ikke Kinas fremvekst noe å glede seg over. Og enda verre: Hvis landet viser seg å huse teknologiselskaper, som Huawei, som plutselig viser seg å ligge foran amerikanske teknologiselskaper på enkelte områder, blir dette i seg selv sett på som en nasjonal sikkerhetsrisiko. Men for Trump er det mye som utgjør en nasjonal sikkerhetsrisiko: importert stål og aluminium, sør-koreanske kjøleskap, og ikke minst tyske personbiler. Siden egenerklært nasjonal sikkerhetsrisiko også utløser vide presidentfullmakter til å innføre ensidige proteksjonistiske tiltak, er ikke nynasjonalisten Trump vond å be.

Destruktiv alenegang

Alt dette inngår i en internasjonal politikk som kjennetegnes ved uforutsigbare normbrudd og regelbrudd, samt en serie egenrådige maktdemonstrasjoner, som gjerne ledsages av trusler og lokkemidler for å trekke «allierte» med som deltagere i USAs eget destruktive spill. Den nylig avholdte sikkerhetskonferansen i München var i så måte et godt eksempel. Her avleverte visepresident Michael Pence flere trusler. Tyskland fikk passet sitt påskrevet for å ha inngått avtale med Russland om gassrørledningen Nordstream 2, og alle Nato-allierte ble truet med negative konsekvenser hvis man lot kinesiske Huawei få en viktig rolle i utbyggingen av eget lands 5G-nett.

For ikke så lang tid i forveien hadde USA presset Canada til å arrestere Huaweis finansdirektør, under henvisning til mistanke om at selskapet har brutt USAs ensidig innførte sanksjoner overfor Iran. Dette skjedde etter at USA egenrådig brøt den multilaterale atomvåpenavtalen med Iran, som til og med var forankret i FN. Og gjennom trusler om eskalering av handelskrigen overfor Kina, tvinges Kina automatisk til bilaterale forhandlinger, som leder landet til å ta del i en indirekte undergraving av det multilaterale samarbeidet i WTO.

Tid for å vise politisk mot

Hvis den anti-vestlige amerikanske regjeringen nå tror den kan herske over resten av verden ved hjelp av diktater fra Washington, er det all mulig grunn for alle regjeringer som fortsatt vedkjenner seg Vestens verdier å protestere så saklig, entydig og bestemt at amerikanske velgere ikke kan unnlate å høre at det på nytt kimer i frihetens klokke – i det fjerne, slik det en gang gjorde fra «Liberty Bell» i Philadelphia på Adam Smiths tid.

Tiden er inne for å avløse den nye nasjonalegoismens elendighet med mer vestlig åpenhet og likeverd, forankret i rettferdige internasjonale spilleregler som gjelder likt for alle. Emmanuel Macron og Angela Merkel har vist vei, og fortjener nå å bli støttet av langt flere vestlige statsledere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden