FRA PAPIRUTGAVEN

En historisk allianse

Kan Østerrike bli en modell for samarbeid mellom grønne og konservative i Europa?

Publisert Sist oppdatert

Ved inngangen til 2020 skjedde noe historisk i Europa. Da ble det kjent at lederen for det konservative Østerrikes folkeparti (ÖVP), 33-årige Sebastian Kurz, gikk i samlingsregjering med partiets tidligere erkemotstander, de grønne.

Den unge Kurz skrev historie allerede i 2017 da han, bare 30 år gammel, ble Østerrikes forbundskansler og Europas yngste statsleder. Nå gjorde han det igjen; Europas første regjeringsallianse mellom grønne og konservative var satt.

Det ukonvensjonelle samarbeidet vakte oppmerksomhet langt utenfor landets grenser. Det tok ikke lang tid før det ble spekulert på hvorvidt dette markerte begynnelsen på en ny, europeisk trend.

Med global oppvarming og trusselen om klimakrise har grønn politikk forlengst flyttet ut av marginene og inn i mainstream. Under EU-valget i 2019 mer enn doblet de grønne sin representasjon i Europaparlamentet. Valgresultatet, der de grønne endte som fjerde største parti, ble omtalt som et vannskille i europeisk klimapolitikk. Det speiler en trend der grønne partier i flere land har vokst til å bli en reell politisk maktfaktor.

Selv om Europas grønne partier selv vanligvis omtaler seg som blokkuavhengige, assosieres grønn politikk ofte med venstresiden. Noen måneder inn i det østerrikske regjeringssamarbeidet er det på tide å gjøre opp status for hvordan samarbeidet har fungert, og hvorvidt dette kan bli en modell for tilsvarende allianser i andre land. Er grønt + blått = sant, i en tid der økonomisk vekst som samtidig er bærekraftig og grønn, blitt det viktigste målet for Europa?

– Selv om det slett ikke har vært uproblematisk, har det gått overraskende greit, mener sosiolog og samfunnsforsker Pål Veiden ved OsloMet.

Han er trolig den I Norge som kan mest om Østerrike. Siden han som stipendiat flyttet til Wien i 1989 for å skrive sin doktorgrad, har han fulgt landet tett. Gjennom 30 år, et mangeårig forhold med en østerriksk kvinne, utallige timer på lokale kneiper og flere bøker om landet senere, er han blitt inngående kjent med det østerrikske samfunnet.

Som vi etterhvert skal forstå på Veiden, er det mye ved den østerrikske erfaringen som taler for at et slikt samarbeid slett ikke behøver å være problematisk. Og at mye av årsaken til at et slikt samarbeid anses som ukonvensjonelt kan tilskrives blokkorganiseringen som har preget (vest)europeisk politikk etter den annen verdenskrig, snarere enn selve politikken.

Utgangspunktet

– I Østerrike omtales samarbeidet som svart-grønt, starter Veiden når vi ber ham om å greie ut om hvordan det blågrønne samarbeidet fungerer i landet.

– Tradisjonelt er det svart som har vært fargen til det østerrikske konservative partiet (ÖPV), og ikke blått, som vi gjerne forbinder med høyresiden, forklarer han. Riktignok er det, pr. i dag, riktigere å bruke fargen turkis om ÖPV, skjønner vi etterhvert. Men det skal vi komme tilbake til.

Det vi imidlertid raskt forstår av Veiden, er at det er viktig å ha in mente at både geografi og historie setter spor i samtiden. For Østerrikes del bidro landets geografi, som sammenklemt på grensen mellom øst og vest i Europa, til at det ble nøytralt og hverken tilhørte Øst- eller Vestblokken under den kalde krigen.

Dette, skal vi se, er noe som har preget det konservative Østerrikes syn på natur- og klimaaktivisme. Det har også satt sitt preg på utviklingen i den grønne bevegelsen i landet, frem til de grønne gikk inn i et regjeringssamarbeid med landets konservative i januar.

Fra høyrepopulister til grønt samarbeid

Først kan man imidlertid starte med å slå fast at den politiske utviklingen i Østerrike i stor grad speiler det som har vært de viktigste politiske trendene i (Vest-)Europa det siste tiåret; en fremvekst av både høyrepopulistiske og grønne partier.

At Kurz, i sin første regjeringsperiode i årene 2017–2019, valgte å samarbeide med Østerrikes høyrepopulistiske parti, bidrar imidlertid til å gjøre det nåværende samarbeidet med de grønne ekstra kuriøst; Som et innvandringskritisk, EU-skeptisk og populistisk parti synes Frihetspartiet knapt å kunne stå lenger unna «Die Grünen», skulle man tro.

Den politiske utviklingen i Østerrike speiler trendene i Europa det siste tiåret; en fremvekst av både høyrepopulistiske og grønne partier.

– Hva står bak denne U-svingen? Fikk Kurz helt enkelt såpass nok av høyrepopulister at han søkte seg til det diametralt motsatte?

– Du har sikkert hørt om den pikante videoen fra Ibiza? svarer Veiden. Han viser til skandalen som førte til at samarbeidet mellom de konservative og høyrepopulistene kollapset våren 2019.

Skandalevideoen er et opptak som viser formannen for Frihetspartiet, Heinz-Christian Strache, som senere ble Østerrikes visestatsminister, sammen med sin høyre hånd, Johann Gudenus, i samtale med en russisk kvinne som utgir seg for å være en rik donor fra Russland. Strache tilbyr her kvinnen offentlige kontrakter i bytte mot politisk støtte. De snakker dessuten om å kuppe Østerrikes største avis, Kronen Zeitung, for deretter å kvitte seg med kritiske journalister og bruke avisen til å fremme Frihetspartiet i valgkampen.

Alliansen mellom de konservative og høyrepopulistene, som egentlig hadde fungert greit frem til da, var død. Ikke lenge etter varslet forbundskansler Kurtz nyvalg.

– Sammen med den politiske kulturen i Østerrike, som altså hverken gir rom for en flora av småpartier eller for å danne skjøre mindretallsregjeringer, utgjør dette en viktig bakgrunn for å forstå hvorfor Kurz nå så i retning av de grønne for et samarbeid, forklarer Veiden.

Samtidig, og som en overlappende faktor, ligger det imidlertid også mer overordnede politiske trender bak denne nye koalisjonen, mener han;

– I likhet med i mange andre land i (Vest-)Europa er det sosialdemokratiske partiet, SPÖ, i en vedvarende og dyp krise. Veiden fortsetter med å vise til at partiet har gått fra å ha en oppslutning på rundt 50 prosent på 1970-tallet, til skrale 21,2 prosent i dag.

På den annen side har det konservative ÖVP imidlertid lykkes med å holde stand, såpass at de fikk et anselig valgresultat på hele 37,5 prosent i 2019. Ved samme valg fikk det høyrepopulistiske Frihetspartiet 16,2 prosent, mens Die Grünen oppnådde 13,9 prosent og det liberale partiet, NEOS, 8,1 prosent.

– Slik sett var det ikke unaturlig for Kurz å innlede samtaler med de grønne etter at skandalen med Frihetspartiet var et irreversibelt faktum, konkluderer Veiden.

Langstrakte forhandlinger

At valget ble avholdt 29. september, mens regjeringssamarbeidet først ble annonsert på tampen av året – altså fire måneder senere –, vitner imidlertid om en seig og langstrakt prosess frem mot enighet om en felles politisk plattform.

– Grundig debatt og detaljerte forhandlinger som fører frem til solide flertallsregjeringer, er også et karakteristisk trekk ved den østerrikske politiske kulturen, forklarer imidlertid Veiden.

Han viser dessuten til at samarbeidet mellom de grønne og de konservative slett ikke kom helt ut av det blå. Men at de to partiene allerede hadde erfaring fra lokale samarbeid, som i delstaten Oberösterreich, der de grønne, de konservative og sosialdemokrater styrer sammen.

– Den første egentlige svart-grønne regjeringen ble etablert i denne delstaten så tidlig som i 2003, legger Veiden til.

Likevel synes partiene, i alle fall på papiret, å stå umiskjennelig langt fra hverandre. Ifølge partiprogrammet til Die Grünen har partiet «(…) direkte demokrati, ikke-vold, økologi, solidaritet, feminisme og selvråderett» som kjerneverdier. Foruten miljøvern står de grønne også i front for minoritetsrettigheter og en sosio-økologisk skattereform. Partiet er dessuten medlem av det europeiske grønne partiet og globale grønne. ÖVP omtaler, på sin side, seg selv som et parti som er forankret i en katolsk, anti-sosialistisk identitet, med nasjonalisme, desentralisering og en restriktiv innvandringspolitikk som et viktig verdigrunnlag.

Likevel synes partiene, i alle fall på papiret, å stå umiskjennelig langt fra hverandre.

Mens de grønne i utgangspunktet står for en liberal og solidarisk innvandrings- og flyktningpolitikk, har Kurz basert sin politiske karriere nettopp på valgløfter om å føre en tøff linje overfor ulovlig innvandring og mot «politisk islam». Faktisk har han markert seg med en såpass hard retorikk at han har fått ry på seg for å være et slags motstykke til Angela Merkel i europeisk asyl- og innvandringsdebatt.

– Hvordan har så regjeringssamarbeidet fungert? Hva har erfaringene vært frem til nå?

– Det har stort sett gått greit. Og det kan tilskrives at partiene, på mange måter, ikke står så fryktelig langt fra hverandre, mener Veiden.

– Riktignok er de grønne på mange måter venstreorienterte, fortsetter Veiden. Men partiet fremstår også som internasjonalt orientert og som et parti som er tuftet på en liberal og rettsstatlig ideologi, påpeker han imidlertid.

I en nylig Civita-samtale som tok opp spørsmålet om hvordan man egentlig skal forstå de grønne partiene i Europa, sa MDG-politiker Øyvind Strømmen at «(...) grønn politikk i alle fall absolutt står nærmere en slags liberalisme enn planøkonomisk sosialisme».

Strømmen viser her blant annet til Nederland, der de grønne, GroenLinks, fronter det han omtaler som en «grønn venstreliberalisme», med liberale standpunkter i en rekke sosiale spørsmål og også når det gjelder næringsliv og gründerskap. Dette, mener Strømmen, gjør at de grønne i stor grad har et ideologisk grunnsyn som overlapper med det venstreliberale sentrumspartiet Demokraten 66 i landet.

– En av partiets tidligere ledere, Femke Halsema, nå ordfører i Amsterdam, har selv brukt ordet «venstreliberal» for å beskrive sitt politiske ståsted, selv om hun sa hun foretrakk «frisinnet» fremfor «liberal», påpeker Strømmen.

Strømmen peker dessuten på undersøkelser i Norge som viser at mens MDGs velgere riktignok ofte plasserer seg selv til venstre i politikken, så viser det seg at ganske mange likevel i realiteten befinner seg nokså nær sentrum når man går dypere inn i de ulike politiske spørsmålene.

I mange land preges den grønne bevegelsen av en konflikt mellom «Realos» og «Fundi» – pragmatiske «realister» og kompromissløse «fundamentalister».

Dette er trolig en forklaring på den uklarheten mange opplever rundt hvor de grønne «egentlig» befinner seg på den politiske skalaen. Ikke minst gjenspeiler uklarheten en indre konflikt som preger den grønne bevegelsen i mange land, mellom det som omtales som «Realos» og «Fundi» – realister og fundamentalister.

Den førstnevnte fløyen er liberal, næringsvennlig og internasjonalt orientert, og står for en politisk linje som søker kompromiss og samarbeid med allerede etablerte partier og andre samfunnsaktører for å nå målene om et grønnere samfunn. «Fundi» representerer derimot den fløyen i partiene som har en mer fundamentalistisk og kompromissløs tilnærming til politikken, og som mener at det må radikale samfunnsomveltninger til for å nå målene.

– I Østerrike er det utvetydig «Realos»-fløyen som har vunnet frem, forklarer Veiden, og fastslår at det er et grunnleggende premiss for at landets grønne parti nå kan sitte i en regjering sammen med de konservative.

– Werner Kogler, visekansler og leder for de grønne, er et godt eksempel på dette. Han er en pragmatisk politiker som tydelig har vært bevisst på at han har kommet til forhandlingsbordet som representant for et parti med 14 prosents oppslutning, mot ÖPVs nesten 40 prosent. Det har vært et sentralt utgangspunkt for at forhandlingene har kunnet nå frem.

En betent innvandringsdebatt

Av nyhetsoverskriftene skjønner vi imidlerid at dette kompromisset, i en regjering som Kansler Kurz selv beskriver som en som skal «(…) beskytte grensene og beskytte klimaet», ikke har vært bare uproblematisk for de grønne.

Det viser seg at uenigheten om asyl- og innvandringspolitikken faktisk stikker såpass dypt at den truet med å felle regjeringen allerede i mars, bare to måneder inn i samarbeidet.

Da Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan tidligere i vår sa at han ville åpne grensene for flyktninger mot Europa, og det så ut som en ny flyktningkrise stod på trappene i Europa, gikk den ellers så pragmatiske visekansler Kogler ut med forslag om at landet ikke bare skulle ønske flyktninger strandet i Tyrkia velkommen. Han foreslo endatil å hente kvinner og barn fra greske flyktningeleirer.

Begge deler ble imidlertid bryskt avvist av innenriksminister Karl Nehammer (ÖVP). Alt foregikk for åpen scene i mediene. Det måtte et krisemøte til før Kurz og Kogler kom til enighet og kunne avvise at samarbeidet stod på randen av kollaps.

– Det at de allerede har overlevd noen nesten-kriser, lover egentlig godt, mener imidlertid Veiden.

Det gjør at man kan spørre om hvorvidt denne uenigheten tilsier at samarbeid mellom konservative og grønne likevel ikke er liv laga, i alle fall ikke så lenge innvandring står som en av de mest splittende sakene i europeisk politikk.

Det at samarbeidet allerede har overlevd noen nesten-kriser, lover egentlig godt.

En konservativ miljøbevegelse

At innvandringsspørsmålet er splittende, er én sak. Men hvor kontroversiell er klimasaken for den østerrikske høyresiden?

I Norge (som i andre land i Europa) assosieres klimasaken gjerne med forkjempere for en progressiv, urban livsstil som ofte oppfattes å gå på bekostning av mer tradisjonelle (og ofte rurale) levesett, som kjøttspising og bilkjøring. Denne knyttes, i sin tur, gjerne til en høyt utdannet, internasjonalt orientert elite, som igjen har en generell åpenhet overfor det å overlate deler av nasjonal selvråderett som gir makt til internasjonale organer, til å innføre (ofte kostbare og) strenge reguleringer i en felles, global klimakamp.

Her kommer vi tilbake til punktet som gjør at det i dag er riktigst å omtale samarbeidet mellom konservative og grønne i Østerrike som en «turkis-grønn» allianse.

– Mens ÖVP tradisjonelt har vært et verdikonservativt, katolsk folkeparti organisert etter en korporativ modell der man ble medlem i partiet gjennom å tilhøre en organisasjon som ivaretok ens interesser som bonde, handelsdrivende eller arbeidstager, har Kurz, gjennom en lang rekke reformer i stor grad lyktes i å gjøre partiet til et moderne, liberalt parti, forklarer Veiden.

Såpass markant har endringen vært at partiet i 2017 formelt byttet navn til «Die neue Volkspartei» – Det nye folkeparti. Samtidig erstattet altså turkis den tidligere svarte partifargen.

– Det har bidratt til at velgermassen også er blitt mer åpen for nye tanker og ideer, forklarer Veiden.

På grunn av en rekke historiske forhold mener han likevel at klima- og miljøkamp faktisk ikke har vært så fremmed, selv for det gamle konservative ÖVP:

– I Vest-Europa kan den moderne miljøbevegelsen gjerne spores til venstreradikale, revolusjonære universitetsmiljøer og 1968-generasjonens protester mot «storkapital».

– Og selv om kampen mot atomkraft var minst like opphetet i Østerrike, bidro imidlertid det at landet stod mellom øst og vest i Den kalde krigen, til at kampen mot atomkraft like mye ble til en kampsak for den konservative høyresiden i landet.

Veiden viser til et atomkraftverk som ble bygget i Zwentendorf ved elven Donau, utenfor Wien, som stod i sentrum for striden om atomkraft i Østerrike. Omfattende protester, som til sist resulterte i en folkeavstemning om hvorvidt kraftverket skulle åpne, resulterte imidlertid i at det aldri ble tatt i bruk.

– At det var den sosialdemokratiske regjeringen som bygget kraftverket, bidro til at høyresiden var minst like aktiv som venstresiden i protestene.

– Det at protestbevegelsen også kjempet mot atomkraftverkene i de nåværende nabolandene Tsjekkia og Slovakia, i tidligere Tsjekkoslovakia, og i del av Østblokken i den kalde krigen, bidro dessuten ytterligere til at kampen mot atomkraft ble til en konservativ fanesak i landet, forklarer Veiden.

Det gjør at også den moderne miljø- og klimabevegelsen i landet, også i dag, i større grad enn i andre europeiske land, er farget av en nasjonalistisk, for ikke å si nasjonalromantisk, borgerlighet, forklarer han.

Overføringsverdi?

Når vi skal tilbake til spørsmålet om hvorvidt samarbeidet mellom de grønne og konservative i Østerrike kan komme til å bli starten på en ny trend i Europa, synes følgende å være lærdommen fra Østerrike:

I takt med at klimakrisen kommer stadig nærmere, har grønn politikk blitt en viktig sak, på tvers av den tradisjonelle blokkdeling i en høyre- og venstreakse i politikken.

Det erfaringen fra Østerrike synes å fremheve, er imidlertid at den grønne bevegelsen i mange land i Europa i stor grad fortsatt er farget av bevegelsens historiske kontekst. en historikk der kampen mot kapitalisme og for internasjonal solidaritet fortsatt var grunnleggende elementer i miljø- og klimakampen.

Idet (til og med) storkapitalen i dag har vist seg å bli trolig den mest handlingskraftige partneren i gjennomføringen av et grønt skifte, synes den grønne bevegelsen å være splittet mellom sin opprinnelige identitet og pragmatiske hensyn.

Som Øyvind Strømmen påpeker, er de grønne i ferd med å bli mer «voksne». Etterhvert som de har vokst frem og vunnet tillit som politiske partier, er «Realos» I ferd med å vinne frem i stadig flere grønne partier i Europa, som i Sverige, Belgia og Nederland. En mer pragmatisk tilnærming til klimakampen åpner også opp for mer blågrønt samarbeid.

Nasjonalismen er det imidlertid vanskeligere med. Ethvert land har sine særegenheter. Selv om også ÖVP er svært europeisk orientert, er for eksempel det Høyre vi kjenner, i større grad enn Østerrikes ÖVP, liberalt og internasjonalt orientert.

Slik sett synes erfaringen fra Østerrike å vise at forskjellen mellom Høyre og Miljøpartiet De Grønne kanskje egentlig er forsvinnende liten. Vel å merke så fremt det er «Realos» som vinner frem, også i MDG.