FRA PAPIRUTGAVEN

Hvordan stavkirkene overlevde

Stavkirkenes redningshistorie viser tydelig betydningen av internasjonal interesse for historisk byggeskikk. Man måtte lære å betrakte dem som vakre og som norske. Men ingen kirke ville stått i dag om ikke de var under kontinuerlig praktisk bruk opp gjennom århundrene.

Litografi av Borgund kirke, tegnet av Franz Wilhelm Schiertz, publisert i Dahls stavkirkeverk fra 1837.
Litografi av Borgund kirke, tegnet av Franz Wilhelm Schiertz, publisert i Dahls stavkirkeverk fra 1837.
Publisert

I 1892 publiserte Norges første professor i kunsthistorie, Lorentz Dietrichson, verket De norske stavkirker. Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling. Verket innledet han med en beskrivelse av stavkirkene som bygninger med «vilt fantastiske former», lignende «demoniske avgudstempler» heller enn gudshus – «svertet av tiden», og med «dragesmykkede gavler» den ene over den andre, «hist og her overgrodde av en viltvoksende ornamentvegetasjon», med fabeldyr slynget inn. – Ja, dét er de norske stavkirker, skrev han.[1]

Og dette er også i stor grad de norske stavkirkene i dag. For enhver som har besøkt en dragehodeprydet stavkirke med veggplanker og dørportaler overgrodd av «viltvoksende ornamentvegetasjon», har nok nettopp kjent på følelsen av det «vilt fantastiske» ved disse bygningene. Men stavkirkene er i dag også noe mer. Ifølge Riksantikvarens nettsider regnes stavkirkene som «Norges viktigste bidrag til verdenskulturarven». De er blant de eldste, bevarte trekonstruksjonene (som fremdeles står) på verdensbasis og «de ypperste bevarte byggverkene i tre som er skapt i vår kulturkrets i middelalderen».[2]

Et slikt kunsthistorisk, arkitektonisk og kulturminnefaglig syn på stavkirkene er for oss i dag selvsagt. Men sånn har det ikke alltid vært. Vi regner med at det i middelalderen ble bygget minst 1000 kirker i stavkonstruksjon i Norge, men ved inngangen til 1800-tallet var storparten av dem borte. Igjen sto bare litt over 100 stavkirker i mer eller – oftest – mindre god stand, spredt rundt omkring i små bygder i Midt- og Sør-Norge. I 1850 var tallet omtrent 60, og mot slutten av århundret, da Dietrichson skrev sitt stavkirkeverk, sto bare 27 tilbake.[3] Men nå var det almen enighet om at ingen stavkirke mer skulle rives.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 749,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1199,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS