Konservatismens blod er ikke bare blått

Etter disse åtte årene med Solberg-regjeringer i forskjellige konstellasjoner er jeg nok ikke helt alene om fornemmelsen av at «konservatisme» er i ferd med å bli et ganske blodfattig begrep i norsk politikk.

Det er flere grunner til det. Noen av dem har å gjøre med at det nominelt konservative partiet Høyre er i ferd med å bli det pragmatiske partiet Høyre i alt annet enn navn. Solberg kroppsliggjør denne blasse pragmatismen, der hun har balansert samarbeidet som har spent fra det åpne sentrumsliberale til det ytre høyres restriktive nasjonalisme. Det finnes kanskje ennå noen konservative innsikter og instinkter i den pragmatismen, men det konservative har aldri satt standarden for prosjektet. Og med neste generasjon i Høyre – representert ved for eksempel Tina Bru eller Henrik Asheim – flyttes tyngdepunktet i partiet i liberal retning.

Erfaringsmessig vil mange her innvende: «Hva med Torbjørn Røe Isaksen?» Men poenget er nettopp at alle (alltid!) peker mot Røe Isaksen når de skal identifisere en representant for det konservative i Høyre. Men nå som Røe Isaksen går ut av politikken, og ikke lenger kan pekes mot, blir det straks ulidelig tydelig at det simpelthen ikke er noen andre å peke mot. Selvsagt kan man fortsatt finne konservative Høyre-sjeler i en og annen krok i partiapparatet. Men det finnes ikke lenger noen idéhistorisk bevisste, selverklærte konservative i sentrale posisjoner.