FRA PAPIRUTGAVEN

Et blågrønt samarbeid kan gagne både høyresiden og MDG

LEDER: Men da er det avgjørende at MDGs pragmatiske stemmer vinner frem.

Vil et samarbeid mellom blå og grønne kunne lykkes med å lokke til seg velgere i fremtiden?
Vil et samarbeid mellom blå og grønne kunne lykkes med å lokke til seg velgere i fremtiden?
Publisert

Leder

Dette er lederartikkelen til siste utgave av Minervas papirtidsskrift. Tema for denne utgaven er Hvor går de grønne?

Kommunevalget i 2019 ble det store gjennombruddet for Miljøpartiet De Grønne. Partiet opplevde en dobling av sin nasjonale oppslutning til 6,8 prosent og sikret gjenvalg for Raymond Johansens byråd i Oslo ved å bli hovedstadens tredje største parti.

Miljøpartiets gjennombrudd aktualiserer flere problemstillinger for norsk høyreside. Hvordan kan de etablerte borgerlige partiene best demme opp for konkurransen om velgerne fra MDG? Og er det mulig og hensiktsmessig for høyresiden å danne samarbeidskonstellasjoner der MDG inngår?

For å gi innsikt i disse spørsmålene har vi i denne utgaven innhentet stemmer fra partiet selv, og samtidig sett på hvordan disse spørsmålene har blitt løst i andre europeiske land, der miljøpartiene lenge har hatt en sterkere stilling enn den de til nå har oppnådd i Norge.

Fra redaksjonens side vil vi dele noen egne tanker om hvorvidt norsk høyreside kan og bør samarbeide med MDG. For å svare på spørsmålet er det først viktig å danne seg et bilde av hva høyresiden i Norge historisk sett har vært, og fremdeles er.

Siden krigen har norsk politikk i all hovedsak vært dominert av et sterkt Arbeiderparti. De som har hatt tilholdssted på høyresiden er de partier og bevegelser som av ulike grunner har protestert på de samfunnsendringer Arbeiderpartiet har ønsket i landet. Norsk høyreside kan således oppsummeres som en koalisjon av de uvillige, der det har vært lett å enes om hva man er imot, men ikke om hva man er for.

Denne dynamikken har alltid skapt store samarbeidsutfordringer for de borgerlige partiene, som særlig siden Fremskrittspartiets gjennombrudd på 80-tallet har vært uenige seg imellom også når det har kommet til partienes kjernesaker.

Om en slik koalisjon i fremtiden også skulle inkludere Miljøpartiet, vil dette ikke representere noe nytt, men snarere være en forlengelse av allerede innarbeidet politisk praksis på norsk høyreside om å søke makt gjennom sentrum.

Likevel kan det være gode grunner for høyresiden til å være varsomme med å tilknytte seg det nye partiet. MDG skiller seg ut fra den allerede etablerte partifloraen på borgerlig side ved at partiet i større grad er utålmodig på å gjennomføre radikale samfunnsomveltninger.

Selv om MDGs ideologiske grunnlag tar utgangspunkt i ønsket om å bevare, skiller bevaringstanken i MDG seg fra konservatismen ved at hva man ønsker å bevare er definert snevrere enn hva som ligger til grunn for konservatismens vidsyn.

Samtidig utfordrer utålmodigheten i MDG, med innføringen av sterkt moraliserende eller inngripende tiltak i sivilsamfunnet, det liberale tankegodsets grunnsyn om å gi enkeltmennesket størst mulig frihet og ansvar.

Selv om MDG ikke er et sosialistisk parti, minner likevel parties tilnærming til politikken mer om sosialismen enn hva som vanligvis har befunnet seg på høyresiden av midtstreken i norsk politikk. Det er derfor vanskelig å argumentere for at det finnes et sterkt ideologisk fellesskap mellom Miljøpartiet og en liberalkonservativ norsk høyreside, et forhold som også lar seg reflektere i at partiet oftest stemmer sammen med SV og Rødt i Stortinget. Samtidig er MDG et parti som kan støte fra seg velgere som borgerlige side normalt er avhengige av for å vinne valg.

Når det likevel er interessant å diskutere samarbeid med Miljøpartiet, skyldes dette at miljøsaken som opptar partiet og dets velgere, også er en konservativ sak. En sak det burde være viktig for partiene på høyresiden å skape gode politikk for. Dessuten er MDG langt mindre dogmatiske enn de sosialistiske partiene på en rekke andre politikkområder som skole, skatt og næringslivspolitikk.

Ved å inngå i samarbeidsformer med Miljøpartiet kan partiene på høyresiden oppnå flertall for sitt syn innenfor saksområder der MDG har en pragmatisk tilnærming. Siden MDG også rekrutterer mange velgere fra partiene på venstresiden, innebærer også et samarbeid med MDG en mulighet til å blokkere sosialistisk flertall.

Ved å danne flertall med høyresiden kan MDG på sin side styrke sin langsiktige forhandlingsposisjon som et reelt blokkuavhengig parti, og samtidig skape en dypere forankring for politiske løsninger på klimaområdet, som dermed vil kunne bestå uavhengig av hvor det politiske flertallet ligger.

Men hvorvidt slike løsninger er mulig avhenger ikke kun av hvorvidt partiene på høyresiden åpner for å samarbeid med Miljøpartiet. Det er først og fremst et spørsmål hvilken kurs Miljøpartiet vil stake ut for seg selv.

I Oslo opplever Miljøpartiet betydelig suksess etter å ha valgt å samarbeid med Arbeiderpartiet og SV. Det mest nærliggende for Miljøpartiet vil derfor være å kopiere den suksessen de allerede har opplevd, fremfor nye løsninger. Og partiet preges av mange unge tillitsvalgte med engasjement som preges av sterk idealisme, som man lettere kan få gehør for på politikkens venstre akse.

For at Miljøpartiet skal kunne samarbeide mot høyre er det avgjørende at partiets pragmatiske stemmer vinner frem i partiets interne fora. En slik utvikling er likevel ikke usannsynlig, og utviklingen man ser i miljøpartier i andre europeiske land viser at dette er mulig.

I sum er det nok slik at det i samarbeid mellom Miljøpartiet og høyresiden vil være lettere å komme til enighet om hva man skal mene om samtidens politiske problemstillinger, enn hvorfor man mener det. En slik analyse utelukker likevel ikke at det det kan finnes samarbeidsformer som begge parter kan dra nytte av.