FRA PAPIRUTGAVEN

Skandinavismen og konstruksjonen av Norden

Selv om skandinavismens politiske ambisjoner på 1800-tallet aldri ble nådd, lever ideene om Norden og nordisk samhold videre i form av et utstrakt nordisk samarbeid, både som praktisk politisk samarbeid og innenfor sivilsamfunnet.

Publisert

Skandinavismen og den pan-skandinaviske bevegelsen på 1800-tallet hadde som sitt mål å skape tettere forbindelser mellom de nordiske folkene. Skandinavismen fikk tidlig et ufortjent dårlig rykte som en urealistisk idé, ikke minst i det unge Norge med et nasjonalt ambivalent forhold til Danmark og Sverige. Men det er gode grunner til ikke å avfeie denne pan-nasjonalismen, som i stor grad har bidratt til å bringe og holde Norden sammen, selv om – og kanskje nettopp på grunn av – at det aldri ble noen politisk union. Noe av det som fortsatt binder regionen sammen, er det utstrakte nordiske samarbeidet, som i sitt utgangspunkt, og gjennom flere trøblete faser, er tett knyttet til skandinavismen og skandinaviske ideer.

Skandinavismen bidro vesentlig til selve konstruksjonen av Norden som en mental forestilling, – ideen om et særegent skandinavisk og nordisk fellesskap var slett ikke noe som var gitt tidlig på 1800-tallet, snarere tvert imot. Den nasjonale entusiasmen som ble vekket mot midten av århundret, kom tydelig til uttrykk på det første større skandinaviske studentmøtet i Uppsala i 1843. Her hyllet den svenske magister Petersson Nordens enighet i en politisk skåltale og erklærte høytidelig overfor de mange studentene: ”Skandinavien – hvilken magisk kraft ligger ej i detta ord!” Begeistringen og entusiasmen må ses på bakgrunn av manglende kontakt og århundrer med konflikt – og et ungdommelig håp om en felles skandinavisk nåtid og fremtid.

I Norge – som først deltok på det neste studentmøtet i København i 1845 ‒ ble den nye bevegelsen heftig diskutert i pressen. Ludvig Kristensen Daa, en av relativt få ivrige norske skandinavister, skrev i sitt tidsskrift Granskeren etter møtet i Uppsala om de ”unge Skandinaver” ‒ med referanse til de italienske og tyske nasjonale bevegelsene. De sikter mot ”Nordens Enhet” og arbeider dristig og iherdig for å frembringe ”en større Samstemmighed, en livligere Udvexling i Videnskab, Kunst og Litteratur”, skrev Daa og tilføyde: ”Mere kunne de ikke gjøre, og dette haabe de ogsaa skal i Tidens Fylde fremkalde den kommercielle og politiske Forbindelse”. Kultur og politikk kobles tett sammen i skandinavismen, som i de fleste andre nasjonale bevegelser på denne tiden, og de må forstås i sammenheng. En kulturell forening skulle legge grunnlaget for en politisk forening – på sikt.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 749,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1199,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS