FRA PAPIRUTGAVEN

Det som «måtte skje»

Vi har alle hørt noen forklare hendelser med at «det var jo slik det måtte gå!» Hva er egentlig psykologien bak en slik tanke?

Publisert

Hvorfor føles det mer tilfredsstillende å si at «Det var nok meningen at Albert Einstein skulle bli fysiker», enn å si at «han kunne nok under andre omstendigheter like gjerne blitt kjemiker eller ingeniør»? Svaret er ikke opplagt, men det er altså mer forlokkende å tilskrive Einsteins karriere noe skjebnebestemt enn å henvise til tilfeldigheter.

Å trekke på skjebnen gjør seg også bra i bryllupstaler, memoarer og episke dramaer. Det er dermed kanskje ikke så overraskende at mange erkjenner at de faktisk tror på skjebnen. En studie av Burrus og Roese (2006) viste at 75 % av et utvalg universitetsstudenter i Illinois, USA, kunne bekrefte at de trodde på skjebnen. Å gi rom for skjebnen betyr imidlertid ikke at man nødvendigvis tilskriver den all makt når den har vært på ferde. Et oppfølgingsspørsmål viste at en stor andel av deltagerne mente det var mulig at hendelser kunne skje som et resultat av en kombinasjon av skjebnen og individuelle handlinger.

Skjebnen refererer til at noe er forutbestemt og «meant to be» (Norenzayan & Lee, 2010). Det som trekker i trådene, er en slags kraft utenfor en selv (Burrus & Roese, 2006). Snakk om skjebnen dukker opp både etter positive hendelser («det var nok meningen at akkurat vi to skulle møtes») og etter tragiske hendelser («Kanskje hans tid var kommet»). Begrepet brukes både om fortiden og om fremtiden (som når Darth Vader insisterer på at Luke Skywalkers skjebne er å slutte seg til ham). I sin reneste form er det implisert i skjebnen at det den var involvert i, hadde skjedd uansett hva. En skjebneorientert person ville kunne tenke at en mann som dør i en arbeidsulykke, hadde dødd selv om han ikke hadde gått på jobb den dagen. Da kunne skjebnen tatt livet av han på andre måter, som for eksempel ved å la han drukne under en badetur. Å tenke at et utfall er determinert på denne måten, representerer såkalt ekvifinalitet (Norenzayan & Lee, 2010): Selv om det faktiske dødsfallet var betinget av at han var på jobb, ville andre betingelser uansett produsert det samme utfallet, før eller senere. Norenzayan og Lee (2010) har vist at det er en statistisk sammenheng mellom å tenke at en hendelse skyldtes skjebnen, og å tenke på den samme hendelsen i form av ekvifinalitet.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her