FRA PAPIRUTGAVEN

Slaveopprør gjennom historisk revisjonisme

Historisk revisjonisme er hverken positiv eller negativ i seg selv. Det er bare en prosess, og ikke noe å være redd for.

Publisert Sist oppdatert

Når vi snakker om historisk revisjonisme i mediene, handler det typisk om ønsket fra marginaliserte grupper om ikke å hylle historiske personer eller verk som i et historisk lys har bidratt til tap og lidelser hos den angjeldende marginaliserte gruppe.

Det er nettopp de som tidligere har vært undertrykte, som i dag har reist seg, og nå har mulighet til å stå sammen. I den forbindelse kaller en del på historisk revisjonisme, som jo egentlig bare betyr historisk gjensyn. Altså et blikk på historien med nye øyne, i lys av vår evige utvikling.

Debatten om historisk revisjonisme handler ikke bare om kolonialisme eller andre historiske begivenheter, selv om det er noe vi snakker mye om for tiden. Det handler i høy grad også om anerkjennelse eller mangel på anerkjennelse. Og nå i våre dager, når vi tross alt har fjernet oss fra ideen om nødvendigheten av en dikotomi mellom hersker og slave, kaller tiden tydeligvis på en anerkjennelse av fortidens undertrykkelse. Denne kampen for anerkjennelse forener dem hvis identitets legitimitet historisk sett har vært nektet dem. De er sosialt utsatte, svarte, brune, muslimer, kvinner, homoseksuelle, handikappede, tykke eller psykisk sårbare.

Det vi med onde tunger ofte kaller identitetspolitikk, er ressentimentets oppgjør med moralen – det Friedrich Nietzsche med andre ord kaller slaveopprøret.

Vinneren forteller historien

Ifølge Friedrich Nietzsche er det herskerens forhold til det laverestående menneske som er opprinnelsen til «godt» og «ondt». Det er det fordi det er vinneren av enhver kamp som forteller historien. Vinneren blir herskeren, og dermed får herskeren også definisjonsmakten over fortellingen om det gode mot det onde. «Det gode» blir typisk lik vinneren – altså herskeren. Det er dog også slik at etterhvert som tiden går, og herskerens makt over taperne avtar, får det Nietzsche kaller ressentimentet – motviljen, uviljen, naget – lov til å vokse hos taperne. De vil begynne å snu opp ned på «godt» og «ondt», og vi får ressentimentets oppgjør med moralen.

Og det er kanskje det som er i ferd med å skje nå, med de såkalte identitetspolitiske krigene som utspiller seg. «Identitetspolitikk» er et oppgjør med den herskende klasses rett til å definere hva den god borger er, hva den gode familie er, og hva det gode liv er, for disse definisjonene er typisk historisk funderte. Og når historien skrives av vinnerne, og vinnernes versjon ofte er skjeve og spunnet til egen fordel, blir de «sanne» beretninger med tiden glemt, og det er dermed typisk bare de overdrevne og ensporede versjonene som overlever. Og når disse versjonene begynner å bli akseptert som reell historie, er hele systemet allerede tilsmusset, og vi lever videre på en løgn.

«Identitetspolitikk» er et oppgjør med den herskende klasses rett til å definere hva den god borger er, hva den gode familie er, og hva det gode liv er, for disse definisjonene er typisk historisk funderte.

Eller i hvert fall delvis, for du finner neppe en historiker som ønsker å si særlig mye om «objektiv historisk sannhet» – fordi særlig historikere vil være seg bevisste at øyne som fortolker, på ingen måte er de samme som øynene som så.

Men det er ikke nødvendigvis historikerens blikk vi tar videre med i den almene historieforståelse. For den skapes ikke, som hos historikeren, av et inngående, kritisk og nyansert syn på fortidens levninger. Den blir skapt av bruddstykker av forskjellige minner – de som fremstår klarest for oss fra vår erfaring, og disse minnene får sitt liv primært gjennom kunst og kultur. Det er den slags levninger som finner veien til den almene historieforståelse. Så når vi for eksempel ikke ser noen melaninrike soldater i filmene om annen verdenskrig, blir dét en del av vår erfaring, og fordi vi ikke også – igjen i motsetning til historikeren, sitter og nærleser mannskapsruller med personopplysninger, må vi akseptere at vi lever på de smale fortellinger, og slik vil det nok alltid være, uansett hvem som bringer kunsten og kulturen.

Derfor bør vi heller ikke gjøre oss forhåpninger om å kunne «revisjonere» oss frem til sannheten.

Revisjonistiske intensjoner

Vi kan likevel med historisk revisjonisme komme sannheten litt nærmere, og her må vi bringe intensjon inn i samtalen. For som George Orwell har sagt: «the most effective way to destroy people is to deny and obliterate their own understanding of their history». Et sitat som understreker viktigheten av at det historisk-revisjonistiske arbeide foretas med rene intensjoner.

Vi bør ikke gjøre oss forhåpninger om å kunne «revisjonere» oss frem til sannheten.

Historisk revisjonisme innebærer at man kritisk overveier etablerte forestillinger og ut fra disse overveielsene foreslår endringer i dem. Historisk revisjonisme kommer for eksempel i spill når det finnes feil i tidligere historiske antagelser. Og ja, det kan føre til veltede statuer og utskiftning av historisk undertrykkende ord med mer nøytrale ord i barnebøker, eller det kan være å skifte bynavn fra Petrograd til Leningrad og så til St. Petersburg. Men ordet betyr slik sett bare å se igjen med nye øyne, hvilket jo har funnet sted på alle steder til alle tider.

Og enhver historiker er faktisk en som med en intensjon om å avdekke en ukjent sannhet begår historisk revisjonisme. Motsatsen er en «distoriker», et begrep om en som begår historisk revisjonisme med en intensjon om å fordreie, altså distort (engelsk), det historiske narrativ mot en på forhånd bestemt fortolkningsvinkel.

For eksempel er det slik at viten om kolonisering typisk har vært sentrert rundt erobrerens perspektiv. I de fleste historiebøker er det svært lite eller intet om de innfødtes perspektiv. Det er ikke nødvendigvis «distorisk», for erobrerens perspektiv, uansett om det er basert på en løgn eller ikke, er hverken mer eller mindre relevant enn de innfødtes. Man må bare forstå perspektivet i lys av hvem det tilhører, nemlig vinneren, og det er ikke noen objektiv sannhet.

Til gjengjeld var det definitivt et resultat av «distorisk» revisjonisme da man i Sovjetunionen i 1988 var nødt til å avlyse historie- og samfunnsfagseksamen i 10. klasse fordi historiebøkene simpelthen ikke lenger kunne brukes. De var nemlig gang på gang redigert med politisk hånd.

For eksempel er det slik at viten om kolonisering typisk har vært sentrert rundt erobrerens perspektiv. I de fleste historiebøker er det svært lite eller intet om de innfødtes perspektiv.

Når «distorisk» revisjonisme forekommer i den politiske sfære, er det likevel som oftest i form av endrede eller innsnevrede narrativer av historien, hvor, som i eksempelet med historiebøkene, politikere forsøker å ta avstand fra en historisk periode som ikke tar seg så godt ut i nåtidens eller etterpåklokskapens lys. Men det skjer også at politikere prøver å skape en idé om muligheten for å vende tilbake til en nær-perfekt fortid: en forestilling om et tidligere Utopia – som når vi i Danmark i disse dager ser et politisk forsøk fra Dansk Folkeparti på å gjeninnføre kristendommen og kristne verdier som noe som er sentralt for det danske fellesskapet, og på den måten insinuerer at vi ved å bevege oss vekk fra en historisk periode hvor kristendommen fylte mye mer i samfunnet, samtidig beveger oss vekk fra såkalt danske verdier. På den måten blir relevansen av noe faktisk historisk overdrevet i forhold til dets betydning for nåtiden – ikke bare fordi kristendommen har dominert i hele Vesten, og det derfor er søkt å se det som noe særlig dansk, men også fordi sekulariseringen – avkristningen, om man vil – er en intern nasjonal utvikling som uavhengig av hva man mener om den, er like dansk som røde pølser.

Også dette skal naturligvis settes i et historisk lys, nemlig i lyset av den historiske nåtid, hvor diskursen omkring en annen religion – islam – tilspisses, og hvor behovet for en historisk kulturell opponent oppstår.

Her kan man så igjen benytte historisk revisjonisme til å undersøke hvor mange av disse kulturelle tradisjonene som politikerne ynder å trekke på, som rent faktisk har en lang historie bak seg? Hvor mange er bare historiske realiteter, som vi har projisert over på våre egne tradisjoner? Og står de overhodet i motsetning til det vi forestiller oss at de gjør? Er de fremmede tradisjonene i virkeligheten så fremmede?

Frykt for en ukjent fremtid

For når mennesker så ofte lar følelsene være styrende for sine beslutninger, og det primært er våre følelser som blir påvirket av det fremmede, er det forståelig at vi forsøker å lete etter en slags normalitet som vi kan sette i sammenheng med de forandringene vi ser rundt oss, og som vi kan basere våre beslutninger på. Vi kan like at ting forandrer seg, men når de forandrer seg radikalt, gjør det oss utrygge – kanskje nettopp fordi det skaper en form for dissonans med historien som vi går rundt med og lener oss mot. Når noen da forsøker å rokke ved den historien, blir vi usikre.

Kanskje er det den samme frykten vi nå ser hos motstandere av de identitetspolitiske kampene: frykten for en fremmedgjort fremtid, hvor de gamle referanser ikke lenger holder, og kanskje også frykten for en endring av hersker-/slave-forholdet. For hvis de historisk undertrykte nå får definisjonsmakten, betyr ikke det også at de er de nye herskerne? Stikk i strid med Nietzsches idé om kampen bak hersker-/slave-relasjonens fremvekst får de lov til å fortelle historien uten å ha vunnet retten til det:

De historisk undertrykte er bare blitt enige om at de herskende for lenge har bestemt moralen ut fra de historier og liv de allerede selv har levd, og det er det de gjør opprør mot. Og herskerne lar i en viss forstand opprøret skje, herskernes barn deltar i den. Og sinnet mot dette kan kanskje ses i lys av at herskerne også derfor opplever at de undertrykte ikke lenger er undertrykt, og at opprøret derfor ikke er legitimt. Her blir historisk revisjonisme igjen viktig nettopp i den forstand at den kan brukes til å peke på alle de amoralske «ubehagelige sannheter» om herskerne, som i tidens løp er blitt skrevet ut av historien, og som det derfor kan være vanskelig å få øye på i nåtiden.

De historisk undertrykte er bare blitt enige om at de herskende for lenge har bestemt moralen ut fra de historier og liv de allerede selv har levd, og det er det de gjør opprør mot.

Det er nettopp denne blindhet som problematiseres gjennom begrepet som strukturell rasisme og strukturell sexisme, hvor forskjellige rase- og kjønnsidentiteter historisk har vært underrepresentert eller tabuisert. Dermed har vi også vært frarøvet hele deres perspektiv på verden. Det samme ser vi i diskursen om avkolonisering av universitetene, der opprøret er rettet inn mot den herskende klasses enerett på viten og vitenskapsproduksjon.

Historiens barbarer

Og fordi disse «ubehagelige sannhetene» ikke historisk har vært erkjent av herskerne som historiske realiteter, vil de tvert imot oppleves som helt nye og plutselig oppståtte realiteter. Og derfor opplever de det som om slaveopprøret i moralen allerede har funnet sted, og herskermentaliteten er derfor allerede i ferd med å bli skiftet ut med en offermentalitet. Og kanskje er det ikke så rart: for hvert menneske lever først og fremst akkurat nå, og tusen år med en gruppes dominans kan for det enkelte individ viskes ut på et øyeblikk når makten til å definere historien om samfunnet skifter.

Man hører også ofte motstandere av historisk revisjonisme gi uttrykk for en motvilje mot å bli underkastet andres behov for historisk revisjonisme, og for en frykt for at historien derved skulle bli slettet av revisjonismen.

Jeg vil aldri argumentere for at historien kan slettes, ettersom den reelt ikke finnes lenger, og på den måten allerede er slettet av nye tider. Men minnene om den kan bli glemt – det er helt riktig. Det er alltid den store fare når vi beskjeftiger oss med historie, at noe blir glemt. Derfor er det viktig, når man bedriver eller ønsker historisk revisjonisme, at det alltid er for å huske og for å huske mer, og ikke for å glemme.

Og det er en reell utfordring, som den nåværende herskende klasse likevel må akseptere å leve med, for hvis de ikke lenger kan dyrke de historiske undermennesker som barbarene, så kan de heller ikke lenger kreve sin opphøyede status overfor dem. Det er undermenneskets eksistens som gjør herskeren og herskerens moralske opphøyelse mulig. Derfor er det da også riktig at historisk revisjonisme er en form for underkastelse av den herskende klasse, fordi det innebærer en viss maktoverdragelse.

Ressentiment-mennesket har ganske visst også alltid sett på herskeren som barbaren, og har kanskje lært å sette likhetstegn mellom det å herske og barbari. Derfor kan de nåværende herskere heller ikke være så sikre på at de nye herskere vil vise dem nåde når deres definisjonsrett endelig overtar. Kanskje vil de nye herskere besynge sin seier med frådende stolthet og svært entydig definere seg selv og sin historie som «det gode». For den arroganse og bevegelsesfrihet som følger med herskerstatus, gir også næring til et behov for innflytelse.

Så når de nye herskere eller barbarer gjerne vil rive historiske monumenter ned eller sette nye opp, er det et tegn på en endret selvforståelse, og med den skal det helst følge en viktig samtale, som: er det virkelig viktig? Hva er det vi gjerne vil huske, og hva vil vi ikke huske? Hvordan vil vi huske, og hvorfor? Enhver slik samtale blir ytterst viktig, fordi slike revisjoner ender med å angå vår kollektive hukommelses innhold.

Da amerikanere for eksempel rev ned monumenter av Saddam Hussein etter invasjonen av Irak, var det for å anerkjenne og minnes ofrene for den falne diktator? Eller var det for å markere sin egen tilstedeværelse i den kollektive hukommelse? For det viktige er ikke bare hvilke monumenter vi vil fjerne, men også hvem som gjør det. Og her er vi igjen tilbake ved intensjonen.

For når man ønsker å kvitte seg med historiske levninger, er det reelt det samme som den revisjonisme som fant sted i Sovjetunionen etter Stalin. Og problemet med den tilnærmingen er at likesom det med tiden vil skifte hvem som er herskerne, og hvem som er de undertrykte, vil det med tiden også bli vanskelig å peke tilbake på tidligere handlingers legitimitet, hvis deler av dem er skrevet ut av historien.

Se for eksempel på hvordan vi i alle andre land enn Tyskland har problemer med å forstå hvordan Hitlers Nazi-Tyskland overhodet ble en realitet, fordi den antisemittisme som også florerte i øvrige europeiske land er, om ikke skrevet ut, så i hvert fall bleknet i skyggen av historien om Nazi-Tyskland.

Kanskje er det derfor vi aldri riktig har lært noe av historien, fordi vi alltid er på vei vekk fra den, og ikke gjør et stort nok nummer av å ta så mye som mulig av den med oss videre.

Eller se på hvordan franskmenn nå roper opp om de farlige nordafrikanerne, uten overhodet å skjele til sin egen uhyggelig voldelige tilstedeværelse i det selvsamme Nord-Afrika, som disse menneskene er oppvokst inn i.

Og på samme måte kunne man si: Prøv om 50 år å forklare Black Lives Matter uten å nevne slavehandel, segregasjon og politivold. For hvis vi velger å skrive noen av disse forutgående hendelser ut av historien, vil resultatet med tiden bli en sløret fornemmelse av ikke-rettferdiggjorte hendelser.

Og kanskje er det derfor vi aldri riktig har lært noe av historien, fordi vi alltid er på vei vekk fra den, og ikke gjør et stort nok nummer av å ta så mye som mulig av den med oss videre.

Historisk revisjonisme som anerkjennelse

Det er og har alltid vært viktig å forholde seg til historien, fordi den er bakteppet til vår nåværende scene, så å si dens «setting». Vår væren er alltid situert, og det er det viktig å ha for øye hvis man vil forsøke å forstå og navigere i denne værens kompleksitet.

Hva det er i tiden nå som kaller på historisk revisjonisme og identitetskamp, er ikke lett å fastslå presist, men tidens avstand til bestemte hendelser vil alltid ha noe å si. Ut over det er det kanskje med nyliberalismen blitt mer presserende for mennesket å bli forstått som subjekt. Og her forsøker jeg naturligvis ikke å si at fenomener som rase eller seksualitet skulle handle om å skille seg ut som menneske, men at det kanskje blir viktigere for mennesket å bli anerkjent som det individet man er, med alt hva det innebærer, for ikke bare å bli et objekt blant objekter i en produksjonsenhet.

På den måten kan det bli ekstremt viktig for et menneske å være «unapologetically black», og like viktig for et annet å være «proud boy». Kanskje er det slik klassekampen ser ut i dag: en kamp om å fremme sitt unike individ, og dermed vil også historien ta form av en kampplass hvor ingen vet hvem som egentlig er vinnere og tapere lenger.

Slikt er det altså de nye herskerne skal passe på, for også de vil innta sin plass i historien, og den plassen vil bli definert av ettertiden, og det er ingen gitt å avgjøre at det vi nå definerer som «det gode», vil være eviggyldig. Tvert imot – vi lever jo alltid i en tid, som endrer våre liv for alltid, så spørsmålet er om det overhodet gir mening å forsøke å trekke en historisk linje før alt mister sin mening til nye diskurser. Historisk har vi jo alltid levd med slike vekslende diskurser. Det er ikke for moro skyld at vinnerne forteller historien; de gjør det fordi de sitter med makten, og makt er historieskriving.

Men når nå historisk revisjonisme gir oss en mulighet for å undersøke våre feil og debattere hva som oppfattes som anerkjent historie i tekstbøker og medier, samtidig som vi ser på konsekvensene av disse feilene, gir det ikke da også mening å gjøre det? Selv i nyliberalismens tid gir det vel mening å forsøke å «optimere» fremtiden på bakgrunn av dyptgravende evalueringer av fortiden. For som Orwell også har sagt: «He who controls the past controls the future.»

Derfor er det også viktig at den historiske revisjon tar form av anerkjennelse. For historisk revisjonisme er hverken positiv eller negativ i seg selv. Det er bare en prosess, og ikke noe å være redd for.