Slaveopprør gjennom historisk revisjonisme

Når vi snakker om historisk revisjonisme i mediene, handler det typisk om ønsket fra marginaliserte grupper om ikke å hylle historiske personer eller verk som i et historisk lys har bidratt til tap og lidelser hos den angjeldende marginaliserte gruppe.

Det er nettopp de som tidligere har vært undertrykte, som i dag har reist seg, og nå har mulighet til å stå sammen. I den forbindelse kaller en del på historisk revisjonisme, som jo egentlig bare betyr historisk gjensyn. Altså et blikk på historien med nye øyne, i lys av vår evige utvikling.

Debatten om historisk revisjonisme handler ikke bare om kolonialisme eller andre historiske begivenheter, selv om det er noe vi snakker mye om for tiden. Det handler i høy grad også om anerkjennelse eller mangel på anerkjennelse. Og nå i våre dager, når vi tross alt har fjernet oss fra ideen om nødvendigheten av en dikotomi mellom hersker og slave, kaller tiden tydeligvis på en anerkjennelse av fortidens undertrykkelse. Denne kampen for anerkjennelse forener dem hvis identitets legitimitet historisk sett har vært nektet dem. De er sosialt utsatte, svarte, brune, muslimer, kvinner, homoseksuelle, handikappede, tykke eller psykisk sårbare.