Statsråden: Uten presse

Hvis en statsråd har besøkt en virksomhet og ingen presse var til stede, har han da egentlig vært på besøk?

Publisert

En koan er en kort historie, en anekdote eller et spørsmål som brukes i zen-buddhismen for å vekke undring over verdens uutgrunnelighet og få deg til å innse dine egne begrensninger som menneske. Hvis et tre faller i skogen, og ingen er i nærheten, lager det da lyd? er et av de mer berømte koaner. Her er et annet: Hvis en statsråd besøker en virksomhet, men ingen lager presseoppslag – har han da egentlig vært på besøk?

Politikere får møte mennesker fra hele landet og fra de fleste samfunnslag. Samtidig er det åpenbart at man ikke har mulighet til å møte alle mennesker, og det å sitte i et møterom i tre timer med en gruppe mennesker kan sikkert være hyggelig eller interessant, men heller ikke mer enn det. For politikere trenger også oppmerksomhet. Vi trenger presse.

Noen vil hevde at sosiale medier har gjort behovet for gammeldags presse mindre, og det er liten tvil om at også politikere har en større sjanse til å kommunisere uten filter direkte med folk. Men selv politiske facebook-megastjerner som Sylvi Listhaug vet at den gode, gammeldagse pressen fortsatt er avgjørende. Med noen unntak – som Donald Trumps twitring og noen av Listhaugs utspill – er det pressen som setter dagsorden gjennom sine redigerte produkter.

Dessuten er det en underskog av publi-kasjoner i Norge, en aktiv og levende lokal-presse. Hvis du besøker en bedrift i Grovfjord i Troms, er det kanskje ordføreren, de ansatte på bedriften og noen venner som får vite om det. Hvis kommunen, statsråden og bedriften legger ut en sak om besøket på SoMe, når det mange tusen mennesker, selvfølgelig, men det skaper allikevel ikke det samme inntrykket som et oppslag i lokalavisen. Kombinasjonen av et mer eller mindre pent bilde, noen pene ord om den lokale virksomheten, glade statsråder og glade ansatte (oppslag i lokalavisene er nesten alltid positive) dunker inn at kommunen har noe å vise frem som er interessant for omverdenen.

Noen mener det er kynisk å bry seg så mye om presse, men alternativet er å gi opp kontrollen over hvordan politikken presenteres, å gi fra seg muligheten til å sette saker på dagsordenen eller enda verre: å bli usynlig. Du kan være verdens mest hardtarbeidende statsråd og gjøre det meste riktig med styring og embetsverk, men hvis ingen skriver om det, er det som om du ikke eksisterer.

En koan skal være til ettertanke, fremkalle radikal tvil og filosofering. Men svaret på min egenproduserte koan er ikke tvetydig. Hvis en statsråd har besøkt en virksomhet og ingen presse var til stede, har han da egentlig vært på besøk? Svaret er nei.

Torbjørn Røe Isaksen spalte Statsråden er hentet fra Minervas papirutgave 3/2018.