FRA PAPIRUTGAVEN

Museet og reservatet

Det meste av kunstmusikken er et museum for fortidens musikk. I utkanten bor dagens kunstmusikk i marginale, statsstøttede reservater. Finnes noen vei fremover?

Publisert

En to-årig fermate er over, og vi er omsider på vei inn i neste takt av musikkhistorien.

Og mens fortumlede institusjoner stabler seg på bena, er det kanskje betimelig å drodle litt om klassisk musikk og klassisk musikkultur.

Til å være et begrep som forbinder levende praksis med en mer enn 1500-årig historie, er selve betegnelsen «klassisk musikk» relativt ny, først brukt i England på 1700-tallet for å beskrive den daværende kanon av verker som utgjorde kjernen av aktivt repertoar, og dernest på første halvdel av 1800-tallet for å beskrive en tenkt gullalder fra Bach til Beethoven. Både repertoaravgrensningen og gullaldertenkningen er vedvarende aspekter ved klassisk musikk også i dag. I begge tilfeller handler det om musikk som skriftkultur. Og i likhet med andre klassiske tradisjoner dreier det seg om et bevaringsprosjekt, men også en måte å tenke og organisere musikk på.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 749,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1199,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS