Å være statsråd er å legge bånd på seg selv

Jeg bor i et jernbur. Stakkars lille, rike pike. Stakkars lille, kuede statsråd.

Publisert   Sist oppdatert

Vi lever i en meningenes tid. Det gjør vi ikke bare fordi det er så mye å ha meninger om, ei heller fordi debatten er blitt hardere og frontene steilere. Årsaken er at tilgangen til å mene noe som når frem til hundrevis eller tusenvis av mennesker, er så mye større enn tidligere. Der subjektiv rikssynsing på høyt eller lavt nivå tidligere først og fremst nådde uskyldige familiemedlemmer samlet rundt middagsbordet eller venner samlet til en stillferdig fredagsøl, kastes de nå ut i en malstrøm av en offentlig debatt, og kan i beste eller eventuelt verste fall vekke oppmerksomheten til titusenvis av mennesker (i teorien enda flere).

Min hemmelige drøm fra tenårene var egentlig ikke å bli statsråd. Jeg ville bli rikssynser, en av disse kranglevorne, men kloke menneskene som makter å heve seg opp fra å være en vanlig debattant til å bli hele Norges Frank Aarebrot, Per Fugelli, Kåre Willoch eller et annet kjent navn. Politikken kom i veien. Jeg ble – sukk – statsråd i stedet.

Gandhi var asket i det ytre; jeg er en meningsasket.

Det sies at en vanlig mann tenker på samleie 13 ganger om dagen, nesten 5000 ganger i året (noen hevder også at det skjer hvert 7. sekund). Jeg kjenner meg ikke igjen i det, men så er jeg heller ikke medlem av Arbeiderpartiet. Derimot tenker jeg på sterke meninger minst 13 ganger om dagen, gjerne flere. Jeg lar meg engasjere og ofte provosere, men kan ikke lenger la meg rive med. Jeg bor i et jernbur. Stakkars lille, rike pike. Stakkars lille, kuede statsråd. Hver mening med skikkelig brodd, hvert sarkastiske utbrudd, hver ukorrekte mening – de må stues ned i en mørk, mørk avkrok av underbevisstheten, hvor de aldri kan tillates å få bli hverken et avisinnlegg eller en liten tweet.

Dette er en moderne form for askese. Jeg sammenligner ikke meg selv med Mahatma Gandhi, i hvert fall ikke direkte. For han fikk jo anledning til å si det han mente i de fleste tilfeller. Men parallellen er unektelig der. Gandhi var asket i det ytre; jeg er en meningsasket. Jeg tillater meg av og til å tenke litt høyt om ufarlige temaer, kanskje ytre noe på en litt annen måte enn partiets slagord skulle tilsi. En sjelden gang beveger jeg meg til og med – å, den skrekkblandede fryden! – inn på en annen statsråds territorium. Men stort sett biter jeg det i meg. Til det plutselig ikke går lenger og jeg må få alt ut, i en selvbiografi.

Denne teksten har stått på trykk som Torbjørn Røe Isaksens spalte "Statsråden" i Minervas papirutgave 1/2018.