En appell fra statsrådsstolen

Den brede borgerligheten trenger et dansegulv som Minerva.

Publisert

Mens jeg skriver dette raser valgkampen. Mens du, kjære leser, leser teksten etter at det hele er avgjort. Du vet om Norges statsminister fortsatt heter Erna Solberg eller om det ble Jonas Gahr Støre. Du vet om Rødt og De Grønne havnet på vippen og om Venstre kom over sperregrensen. Du vet også om undertegnede vil fortsette å skrive en spalte som heter Statsråden eller om jeg nå må friste en tilværelse med ærlig arbeid. Men alt dette ligger i fremtiden. Nå er det mer naturlig med et tilbakeblikk – og en siste appell.

Da Minerva ble vekket til live igjen etter lang tids dvale lå Høyre på sotteseng, vi hadde en rødgrønn regjering og et uklart borgerlig prosjekt. Vi levde fortsatt i etterdønningene etter 90-tallets optimistiske, liberale globaliseringsdebatt. Minerva skulle være en debattarena for de store spørsmålene for den brede høyresiden. I dag er det fortsatt behov for et korrektiv til høyre fordi norsk offentlighet – særlig innenfor verdi- og kulturdebatter – fremdeles har en slagside mot venstre. Samtidig blir det også viktigere hva slags type borgerlig stemme som trengs. Den brede borgerligheten trenger et dansegulv som Minerva, men ikke bare et minste felles multiplum. Vi trenger flere som er klare, gjennomtenkte stemmer for en moderat konservatisme. Konservative ideer er ikke simpelthen liberalisme i sakte tempo, men en idétradisjon med et eget perspektiv på fellesskap, individ og samfunnsutviklingen.

Gjennom disse fire årene har det blitt tydeligere at Norge trenger konservative stemmer. Det betyr å ha en brodd mot de rendyrkede liberale perspektivene både til høyre og venstre, som ofte neglisjerer betydningen og verdien av felles historie og delte normer, samtidig som de mangler den realismen og sunne bekymringen som må prege konservative tankegang. Men det betyr også en brodd mot de kreftene som forsøker å gjøre konservatismen om til et populistisk primalskrik, og som ikke så mye ønsker å bevare som å skru klokken tilbake. Når verden blir kaotisk og uoversiktlig, er det avgjørende å holde fast ved nyansene. Konservative bør kunne dette bedre enn de fleste andre. For konservatisme er tuftet på skepsis til De store ideene, motstand mot krefter som vil redusere mennesker, samfunnet eller politikken til enkle, formelpregede slagord.

Den konservative filosofen Michael Oakeshott skrev en vittig kritikk av den liberale (og sterkt konservative) økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek. Hayeks ideer er kanskje en plan for å bekjempe planer, skrev han om østerrikerens kritikk av sosialismen, men det er like fullt en avart av den samme måten å tenke på. Det er også paradokset som møter konservative i debatter om nasjon, identitet, kultur og verdier. Når en felles kultur gir mening, er det fordi den i stor grad aksepteres som en felles ramme uten kontinuerlig debatt, enn si kamp. Amerikas såkalte "culture wars" er et tegn på svakhet, ikke styrke. Samtidig er en slik kultur et privilegium vi ikke kan ta for gitt. Og når fundamentene angripes, må det til slutt kjempes. Det står mye på spill! Kanskje var det bare krusninger på overflaten vi så i denne fireårsperioden. Kanskje vil det igjen bli stille. Men det kan også blåse opp til storm og vi konservative må ruste oss for det. Både å forandre og bevare vil i tiårene fremover kreve mer av oss.

Dette er en lengre versjon av Torbjørn Røe Isaksens spalte "Statsråden" i Minervas papirutgave 3/2017.