FRA PAPIRUTGAVEN

Wagners kunst-utopi i «Mestersangerne»

Wagner ville demokratisere kunsten, men endte kanskje mest opp med et elitært budskap. Det gjør ham ikke mindre relevant i dag.

Publisert

”Er Wagner i det hele tatt et menneske? Er han ikke snarere en sykdom?”

– Friedrich Nietzsche: Tilfellet Wagner. Et musikantproblem (1888)

Den enorme populariteten til kultfenomener som Ringenes herre, Da Vinci-koden, Harry Potter og Game of Thrones – med en tett underskog av viking- eller middelalderspel på hvert nes, og fantasy- og konspirasjonsteori-romaner i hver lufthavnkiosk – er et av de mest iøynefallende kulturelle syndromer siden rundt tusenårsskiftet. Det vitner om en utbredt lengsel etter det ladede feltet av symbolsjonglering og mytologisk synkretisme, etter skjæringspunktet mellom historie og myte, der Richard Wagner fremdeles er den moderne stormesteren og trollmannen, og det kunne kanskje forklares ved at mange i mangel av kjennskap til det beste nøyer seg med ikke engang det nest beste. Ja, selve det kulturindustrielle kompleks av bok, film og alskens effekter fra dataspill til leketøy foregripes av Wagners multimediale Gesamtkunstwerk; og ungdom i soveposer og hobbit-habitt foran kinopremierer på Ringenes herre har mye til felles med farne tiders svorne vegetar-wagnerianere og Bayreuth-turister med Wolzogens ledemotiv-guide til Ringen istedenfor Baedeker i jakkelommen.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS