Ideer

Fra synd til likestillingstrussel

NY BOK: Prostitusjonsdebatten er en slagmark i en kamp mellom kvinner og kvinnesyn, om hvordan vi skal forstå kjønn, seksualitet og makt.

NY BOK: Prostitusjonsdebatten er en slagmark i en kamp mellom kvinner og kvinnesyn, om hvordan vi skal forstå kjønn, seksualitet og makt.

Andrés Lekanger
Prostitusjon – Pro et Contra
Humanist Forlag, 2016

Det er ingen tvil om hvor Andrés Lekanger, forfatteren av boken Prostitusjon. Pro et contra, står i debatten om sexkjøp. Han er aktivist for PION (Prostituertes interesseorganisasjon i Norge) men stemmer, interessant nok, samtidig sosialistisk. For ham er det tydelig at sexbransjen rommer ulike mennesker med ulik bakgrunn som opplever det å selge sex ulikt.

5838046_3267224At Lekanger har et klart prostitusjonsvennlig standpunkt gjør likevel ikke boken ensidig eller uspennende. Han gjør et prisverdig forsøk på å legge frem alle synspunkter og fakta i debatten. Og han lykkes med å gjøre det enklere for leseren å gjøre seg opp en egen mening. Samtidig gjør han det lettere for de som engasjerer seg i debatten å forstå hvorfor meningsmotstandere mener annerledes. Det hjelper å vite hvor man er enige og hvor man er uenige.

I boken får vi et innblikk i den mangfoldige gruppen mennesker som selger sex i Norge – både gjennom personlige historier og referanser til undersøkelser som har blitt gjort på feltet. Vi får vite mer om den delen av sexbransjen vi ikke hører så mye om i media: menn som selger sex til kvinner og skeive og transpersoner som selger sex. Vi får vite hva det innebærer å selge sex på gaten, i massasjestudioer og som «eskorte». Det blir stilt viktige spørsmål: er prostitusjon et arbeid eller er det tvang? Er alle som kjøper sex monstre? Hvorfor selge sex?

Lekanger mener vi i Norge har sauset sammen de ulike politiske temaene «prostitusjon», «menneskehandel» og «kriminalitet», og at vi ville hatt godt av å skille disse. Han påpeker at det vil være ulike grader av tvang og nød i de ulike tilfellene. Noen reiser frivillig fra fattigdom og ser det som et bedre alternativ å selge sex en periode i Norge.

Etter å ha lest boken er det tydelig for meg at det største skillet i den norske debatten egentlig ikke handler om man er for eller mot sexkjøpsloven, slik det ofte kan virke. Lekanger har klassifisert fem ulike grupper av meningsytrere: «prostitusjonsmotstanderne», «de venstreliberale», «de høyreliberale», «sexarbeideraktivistene» og «kritiske kommentatorer». Det tydeligste skillet går på hvilket av målene man setter høyest:

Enten: Å hjelpe de prostituerte til å ha en bedre livssituasjon eller hjelpe dem ut av prostitusjon.
Eller: Å fjerne all prostitusjon.

Her skiller gruppen «prostitusjonsmotstandere» seg fra alle de andre gruppene. Denne gruppen ønsker kriminalisering av hele eller deler av sexbransjen og vil sexmarkedet til livs. Det er oftest snakk om radikalfeminister, men man finner også prostitusjonsmotstand på høyresiden – hos Krf og hos det Lekanger kaller «Moral-Høyre».

Prostitusjonsmotstanderne legger et tvangsperspektiv og en kjønnsmaktanalyse (all prostitusjon er vold) til grunn for sine meninger. Som SVs Kirsti Bergstø har skrevet i Nei til kjøp av sex og kropp!:

«Når sant skal sies, er det ikke sikkert at den enkelte prostituerte hjelpes direkte av et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester, dersom hun er avhengig av å selge seg og ikke har andre alternativer. Det betyr ikke at et samfunn der kvinnekroppen er salgsvare kan aksepteres»

Prostitusjonsmotstanderne skiller altså ikke mellom sexkjøp og –salg på den ene siden, og kriminalitet, vold og overgrep på den andre. Sexbransjen blir et uttrykk for – og noe som bidrar til – kvinneundertrykkelse. Det er alltid tvang i en eller annen form som ligger bak.

Det er interessant at de Lekanger klassifiserer som sexarbeideraktivister (alt fra grasrotbevegelser til rettighetsorganisasjoner og fagorganisasjoner) har et så grunnleggende annerledes syn enn prostitusjonsmotstanderne. Istedenfor å legge tvangsperspektivet til grunn legger denne gruppen frivillighetsperspektivet til grunn: Han, hun eller hen som selger sex er et subjekt og et handlende individ, og ser på det å selge sex som bedre enn andre alternativer. Å stemple alle sexselgere som ofre er det samme som å gjøre dem til objekter. Sexarbeideraktivistene ønsker å «normalisere» sexarbeid for å unngå «horestempel» og stigmatisering av denne gruppen.

Høyreliberale og Venstreliberale, eksemplifisert med Kristian Tonning Riise og Aksel Braanen Sterri, er i følge Lekanger egentlig ganske enige i sin grunnanalyse. Der høyreliberalere ser prostituerte som borgere som må vernes mot diskriminering ser venstreliberalere prostituerte som arbeidere som mangler arbeidslivsregulering. Begge grupper kritiserer et snevert prostitusjonssyn og etterlyser mindre ideologi og mer kunnskap i politikken.

Lekanger reflekterer i boken en del rundt de etiske aspektene ved prostitusjon. Han mener seksualmoral har blitt et offentlig anliggende i Norge og at «horestigmaet» og ideen om renhet preger debatten. Han hevder at radikalfeministene i sin tid omskapte porno og prostitusjon fra å være en «synd» og et avvik knyttet opp til den enkelte, til å bli en del av en større strukturell trussel mot likestillingen.

Det kan virke som om flertallet er enige i at hverdagen til de prostituerte i Norge er røff og at bedre hjelpetiltak bør settes inn. Kanskje det er her debatten skal ligge fremover? Prostitusjon – pro et contra løfter definitivt interessante tanker og problemstillinger, og den kan nok få oss alle til å tenke nøyere gjennom våre egne fordommer. Jeg tror vi hadde fått en bedre og mer nyansert debatt i Norge om alle leste den.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden