Spaltist

Fram og tilbake er like langt

Norges klimapolitikk har alltid i praksis vært at ethvert tiltak som monner «skal i sin helhet motsvares» av ting vi vet forurenser. Den nye regjeringserklæringen er den første som sier det rett ut, skriver Anders Skyrud Danielsen.

Bilde: Hans A. Rosbach/CC-BY-SA 3.0

Nok en gang har vi fått en regjeringserklæring med nye klimamål uten tiltakene til å nå dem. Vi har i stedet fått en ny type klimapolitikk: motsvarstiltak.

Omtrent samtidig som nyheten om at regjeringen har gitt rekordmange oljetillatelser, kom landets nye regjeringserklæring. Side om side sto de to nyhetene i landets nettaviser, som en illustrasjon på denne regjeringens store problem på klimasaken: Hver gang de kaster et bein til klimaflokken må de også kaste et mye større bein til forurensningsflokken.

Resultatet blir at hver gang Norge tar et steg fram i klimasaken, tar vi et minst like stort steg bakover – et prinsipp som faktisk er formalisert i den nye regjeringserklæringen.

Nye luftige slott

Sett under ett består den nye regjeringserklæringen av det samme gamle. Regjeringens klimagrep i den nye Granavolden-plattformen er stort sett å skru opp klimamålene litt, for deretter å fylle på med flere løse planer og velmente målsetninger. Som kjent har Norge hverken manglet klimamål eller klimaplaner. Det Norge mangler er klimatiltak.

Det første skikkelige målet vi skulle klare, kommer allerede i 2020 – på et tidspunkt der Solberg har styrt med flertall i Stortinget i mer enn 7 år. Det er ikke lenger noen som tror at man klarer 2020-målet, og derfor har politikere fra regjeringspartiene også sluttet helt å prate om det. Istedenfor å iverksette tiltak slik at man klarer 2020-målet, har politikerne bestilt kilovis med utredninger. Det er med andre ord ikke mangel på kunnskap om hva som skal til for å klare klimamålene i Norge, men utredningene blir med den største systematikk lagt lengst ned i en skuff, for aldri å bli nevnt igjen. Hverken grønne skatteskifter, «klimakurer» eller stortingsmeldinger følges opp.

Drømmen om å få oppleve en bunke klimautredninger som er like høy som meg selv, virker mye nærmere enn drømmen om å bo i et land som klarer sine egne klimamål. Det nye målet er ikke bare et urealistisk luftslott, men regjeringen legger fram planene på en så vanskelig og krøkkete måte at ingen klarer å følge med.

Blant programmerere heter det gjerne «it’s not a bug, it’s a feature». Ved å mumle om kvotepliktige sektorer, nye klimakurer, fleksible mekanismer, og komplekse internasjonale avtaler for å binde norsk klimapolitikk til EUs klimapolitikk, klarer regjeringen effektivt å riste alt klimaengasjement ut av folk flest. Hvis ingen føler at de forstår feltet, så kan heller ingen stille kritiske spørsmål. Umyndiggjøringen av velgerne på klimafeltet er en skamfull arv hver eneste norske regjering siden 90-tallet har ført videre.

Det nye klimamålet, som bokstavelig talt er hele regjeringens klimasatsning, er minst like vanskelig å regne ut som det gamle. Det er ingen som kan svare på hvor mange tonn CO2-ekvivalenter det «forsterkede» målet egentlig betyr. En av grunnene til dét er at målet plutselig bruker 2005 som referanseår, istedenfor 1990. Sannsynligvis fordi det da betyr at målet blir litt slappere (selv om det virker strammere). En som forsøker å sette seg inn i klimapolitikk, vil kanskje stille seg spørsmålet om hvorfor man ikke bare kan være tydelig på hvor mange tonn vi slipper ut nå, hvor mange vi skal kutte (og hvordan), og hvor mange vi skal stå igjen med. I rene tall uten videre dikkedarer. Dette spørsmålet stiller i hvert fall jeg meg selv daglig, som en som har fulgt med i klimapolitikken i mer enn et tiår.

Motsvarstiltaket

Det største problemet med regjeringens klimapolitikk er muligens det samme som alle regjeringer så langt har slitt med: Et underliggende premiss er at ingen skal merke klimapolitikken. Nordmenn har kanskje verdens høyeste levestandard, og hver eneste regjering er livredde for å rokke ved den. Hvis vi kjører langt med dieselbiler i dag, så skal vi kjøre minst like langt med elbiler i morgen.

Adferdsendringer som for hver enkelt er realistiske, kunne løst klimakrisen i morgen.

Det regnestykket går dessverre ikke opp. Klimapolitikk er nemlig egentlig ikke noe hokus pokus. Selv elever på barneskolen vil kunne skissere en løsning på klimakrisen:. Verden må fly mindre, vi må kjøre mindre bil og vi må slutte å sløse med energi på andre måter. Vi må spise mindre kjøtt, kjøpe færre ting og få de tingene man har til å vare lengre.

Det er selvsagt mulig å drømme om at det finnes en løsning på klimakrisa uten noen oppofrelser. Ny teknologi! Men den teknologien er ikke der i dag, og den er ikke der i morgen. Vi kan gjerne jobbe for – og vi må jobbe for – teknologi, men en drøm er ikke en strategi. Et kutt er en strategi. Og inntil den dagen da den nye teknologien løser alt, må det også bli mindre av noe.

Adferdsendringer som for hver enkelt er realistiske, kunne løst klimakrisen i morgen.

Dessverre klarer vi ikke å koordinere oss, hverken nasjonalt eller globalt, og de færreste av oss klarer å ha tillit til at alle andre bidrar også. Derfor trenger vi politikk, slik at «minste motstands vei» også er «minste utslipps vei». Vi trenger begrensende bompenger, avgifter på flyturer og dyrere kjøtt. Alt dette må selvfølgelig også følges av et bedre jernbanenettverk, billigere grønne matvarer, bedre kollektivtilbud, nettverk for ladestasjoner og andre ting som gjør en grønn livsstil lettere. Men til syvende og sist er det en stor feiltakelse å tro at klimaløsningen vil komme uten endringer i forbruksmønstre – i måten vi gjør ting på.

Uansett hvor mye våre ledere, tillitsvalgte og folkevalgte forsøker å gjøre klimapolitikken vanskelig, og uansett hvor mye internasjonale stjerner og kjendiser forsøker å overbevise oss om at det blir «gøy», vil nødvendige tiltak medføre mindre av noe mange av oss i dag liker.

Det nekter denne regjeringen å være med på. Snarere enn å bidra til å gjøre oss trygge på at vi etter hvert vil leve godt med nye forbruksmønstre, gjør den det motsatte. Blant tomme løfter, hule mål og nye utredninger ingen bryr seg om, så står dette igjen som regjeringens største bidrag:

«Ikke øke veibruksavgiften for bensin og diesel. Økte pumpepriser som følge av økte krav til omsetningspåbud for biodrivstoff og økt CO2-avgift på drivstoff ilagt veibruksavgift skal i sin helhet motsvares med reduserte avgiftssatser på drivstoff.»

Vi nekter å føye oss. Hver gang noen forsøker å ta overfloden fra oss, så skal vi la bilen stå på tomgang på ren trass. På mange måter har dette allerede vært det søkkrike oljelandet Norges offisielle klimapolitikk: ethvert tiltak som monner «skal i sin helhet motsvares» av ting vi vet forurenser. Det er bare ingen som har hatt mage til å si det rett frem og uten skam. Før regjeringen Solberg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden