Kommentar

Fravær til begjær

Eple til læreren er kanskje litt drøyt, men hva med å respektere at hun og medelevene har forberedt et opplegg du skal lære av? spør Ivar Staurseth (Foto: Pixabay)

Gå på skolen. Slutt å klage. Og la fraværsordningen – med alt den innebærer av merarbeid for skolen – komme de reelt syke til gode.

Fraværsgrensen virker, skryter regjeringen, for fraværet går ned. Fraværsgrensen virker, klager Elevorganisasjonen, for fraværet går ned. Det betyr jo at elever tvinges på skolen mot sin vilje.

Som Maya (17) skriver til Kunnskapsministeren hos Aftenpostens Si;D – spalten som er hofforgan for ungdom uten leksefri: «Da jeg startet på videregående, tok du bort friheten min og satte inn fraværsgrensen.»

Enkelte bør tenke litt på barn som drømmer om å faktisk få utdanning overhodet.

Tenk på sultne barn i Afrika!

Er det ikke i slike tilfeller man skal tenke på barndommens torskemiddager? Da man pirket uinteressert i den kjedelige fisken og ble bedt om å tenke på sultne barn uten mat?

Enkelte som surmuler over å måtte dokumentere sykefravær utover skyhøye 10%, bør tenke litt på barn som drømmer om å faktisk få utdanning overhodet, i lutfattige land hvor det er nøkkelen til en smule sosial mobilitet oppover.

Skjønt, aldri opp til velstandsnivået på norske russebusser.

40% mindre fravær

Som om ikke det er nok: Nå har faktasjekkerne i Faktisk kommet på banen og slått fast at det faktisk ikke er sikkert at fraværsgrensen virker, faktisk. Fraværet har gått ned med 40%. Frafallet fra 4,2% til 4,0%.

Jeg skal gi Faktisk det at en nedgang på 0,2 prosentpoeng ikke er all verden, selv om det rent prosentmessig er mer når tallene er små. 4,0 utgjør drøyt 95% av 4,2. Det er altså en nedgang i frafall på knapt 5%.

Men fraværet stuper dramatisk, og frafall kan være (om ikke alltid) et resultat av lengre tids fravær, kanskje over flere år. Effekten på frafallet kan bli mer synlig over tid.

Skolen er et fellesskap

Det er mange grunner til fraværsgrense, og den viktigste prinsipielle er at fellesskapet bruker mellom 100.000 og 200.000 kroner per elev per år. Da er det ikke urimelig at det samme fellesskapet stiller krav til at du møter opp der denne læringen skjer.

Får du et kurs dekket av arbeidsgiver, forventes det at du møter opp til undervisning. Er du syk, er det ikke for mye forlangt å dokumentere det. Mener du at du fint kan lese hjemme eller på kafé, ber du ikke om å få dekket undervisning av jobben. Samme krav må gjelde om fellesskapet – foreldrene dine, naboen, tante Olga og alle andre – tar regningen.

Den viktigste praktiske grunnen er at skolen er et læringsfellesskap. Læreren har forberedt et opplegg, og hvis mange var borte i går, må hun bruke mer tid på å repetere gårsdagen og mindre tid på det hun har forberedt. Det går utover medelevene – ikke først og fremst læreren.

Hva om ditt bidrag til en diskusjon om politikk i samfunnsfagtimen eller en roman i norsktimen faktisk er en del av medelevenes undervisning?

Adjø, solidaritet?

Kanskje sliter du i matematikk og trenger timen for å stå på eksamen? Eller kanskje du er superflink, og kanskje han på nabopulten har nytte av å spørre deg om hjelp – ja, kanskje får du et annet perspektiv på hva integralregning er når du må dekonstruere teorien bit for bit og gjøre det forståelig for en kompis som ikke tar det så lett?

Og hva med gruppearbeid? Hva om ditt bidrag til en diskusjon om politikk i samfunnsfagtimen eller en roman i norsktimen faktisk er en del av medelevenes undervisning?

Lavere fravær gir mer ressurser til den enkelte som er borte. Er du borte uten grunn, går det utover hun med 40 i feber.

Tenk også solidarisk: Ligger du hjemme og er syk, er det i din interesse at det kanskje var en annen eller ingen andre som var borte fra timen og prøven – og ikke sju andre. Så får læreren mer tid til å følge opp deg.

Selv om lærernes fagforeninger ikke gjør like mye av seg som Elevorganisasjonen – de klager for eksempel ikke over at de må levere sykemelding og at det er krav om å møte på jobb – har også lærerne rettigheter. Arbeidsdagen har et begrenset antall timer. Lavere fravær gir mer ressurser til den enkelte som er borte. Er du borte uten grunn, går det utover hun med 40 i feber.

Da elevene kjempet mot lørdagsfri

Som en kuriositet fra gamledager kan jeg nevne noe jeg fant i arkivet til elevrådet på min videregående skole da jeg satt der for ti-tolv år siden. Det var referater fra 70-tallet, den gangen det ble innført lørdagsfri. Skoleuken skulle gå fra seks til fem dager, og en rekke elever protesterte!

Dette var jo ikke en nyvunnen rettighet, slik det var for arbeidstagere. De fikk fri uten kutt i lønn. Elever fikk fri, men kutt i undervisning.

Den gangen ble undervisning – gratis for eleven, betalt av det offentlige – med rette betraktet som elevenes lønn.

Generasjon Krenket

Det er lenge siden 70-tallet. Det tenker jeg også når jeg leser de overspente ungdomskronikkene. Det virker som både norsklærere og redaktører dyrker den såre, skjøre, fornærmede og krenkede pennen – fremfor den skarpe og frekke. Spissformuleringer stemples derimot som hersketeknikk eller usaklig – helt usaklig.

Leder i Elevorganisasjonen i Nordland, Catinka Sørensen, skrev nylig at debatten om fraværsgrensen viser en 100% dårlig debattkultur – skjønt: hun vil ikke skjære alle under (!) én kam. Er det stadig 100%?

Sørensen ramser opp møkk fra kommentarfeltet, som selvsagt er forkastelig, men greier å nevne det i samme åndedrag som skarp, men saklig kritikk, som den fra lektor Karl-Eirik Kval i Dagbladet nylig. Selv har jeg flere ganger fått møkk i innboksen, men kobler det ikke til saklige meningsmotstandere i samme ordskifte. Det er vel heller ikke god debattkultur?

Det har dessverre gått inflasjon i stempler i et debattklima hvor krenkelsen går hånd i hånd med en argumentløs opprørthet over at noen mener annerledes.

Tenk at noen mener noe annet!

Og hva er så galt med Kvals innvendinger, som går ut på at toppene i Elevorganisasjonen nok gjennomgående er mer ressurssterke og skoleflinke enn den jevne elev? Det er relevant når de mener at alle elver vil takle mye frihet, slik mange tillitsvalgte i EO utvilsomt vil.

Kvals påpekning er ikke noen hersketeknikk. De som seiler til topp, er taleføre, har tillit og arbeidskapasitet, vil aldri være helt representative for fotfolket. Det er en realitet, og slett ikke usaklig.

Det har dessverre gått inflasjon i slike stempler i et debattklima hvor krenkelsen går hånd i hånd med en argumentløs opprørthet over at noen mener annerledes.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden