Politikk

Fredsprisen til en ekte fredsaktør

Tildelingen av Nobels fredspris til EU kommer sent. Likefremt er det på høy tid at vi alle minnes på hva prosjektet til syvende og sist handler om.

Tildelingen av Nobels fredspris til EU kommer sent. Likefremt er det på høy tid at vi alle minnes på hva prosjektet til syvende og sist handler om.

Klokken 11:00 i dag norsk tid, kunngjorde Leder for Den norske Nobelkomité, Thorbjørn Jagland, at Nobels fredspris for 2012 er tildelt Den europeiske union.

Det er på mange måter et merkelig tidspunkt å skulle tildele EU Nobels fredspris. Hvert eneste år er EU blitt nevnt som en klar soleklar kandidat til prisen, noe jeg selv skrev om på redaksjonens blogg i går. En kan jo spørre seg hvorfor det ikke skjedde tidligere. Hvorfor ikke i 1956 med sementeringen av etterkrigsfreden gjennom Romatraktaten? Eller i 1981 etter Hellas’ inntreden i unionen etter at militærdiktaturet falt? Eller senest i 2004 da Øst-Europa fredelig ble inkludert, og derigjennom markerte den fredelige oppløsningen av Warszawapakten.

Men prisen kom altså ikke før i 2012. 

Og den kommer i en kritisk tid. I en tid hvor europeiske statsledere opptrer noe handlingslammet. I en tid hvor europas økonomi er i krise, og hvor flere faktorer peker på en oppløsning av fellesvalutaen. I en tid hvor EU må bestemme seg for om mindre integrering skal få splitte samarbeidet, eller mer integrering endelig skal samle det. 

Den kommer også i en tid hvor EU-saken splitter kontinentet, snarere enn å forene det. Og den deles ut av en mann som ikke har lagt skjul på at han er tilhenger av prosjektet. Faktisk sitter Jagland som generalsekretær for Europarådet. Vi får bare håpe hans rolle i det hele, ikke overskygger prisens faktiske betydning.

Tildelingen av Nobels fredspris til EU kan leses som et klart signal om at vi ikke må glemme hva prosjektet til syvende og sist handler om: fred på et historisk svært splittet kontinent.

Og kanskje kan prisen virke som en positiv distraksjon fra den spredende gjeldskrisen. Kanskje kan påminnelsen om EUs faktiske betydning for vårt kontinent, bidra til et bittelitt mer optimistisk fremtidssyn. For prosjektet har tross alt gitt oss gode rammer for å håndtere spenninger mellom nasjonalstater i økonomisk krise. Det har ikke vært krig mellom to EU-land etter deres inntreden i unionen.

Og i europeisk sammenheng, betyr ikke det så rent lite.

Tidligere denne uken besøkte Tysklands forbundskansler og Europas mektigste kvinne, Angela Merkel, Hellas for første gang siden gjeldskrisen var et faktum. Hun ble møtt av voldsomme demonstrasjoner fra mennesker som er lei nedskjæringer i den offentlige økonomien. Likevel forfektet Merkel sitt positive budskap: 

«Jeg håper og jeg ønsker at Hellas forblir del av eurosamarbeidet», sa hun. «Vi kan se lyset i enden av tunnelen». 

Vi må aldri glemme hva EU til syvende og sist har betydd for Europa. EU har betydd tett økonomisk, politisk og sosial integrering på et kontinent som historisk sett har kriget mer, og hvor flere liv er tatt, enn noe annet sted i verden. Og det er det alltid godt å bli minnet på.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden