Fremskrittspartiets stille krise

Under gleden over Sylvi Listhaugs gjeninntreden i regjering ligger et politisk prosjekt som for tiden ikke fenger velgerne – og to fløyer med helt ulike syn på veien videre.

Publisert   Sist oppdatert

Alle lykkelige familier ligner hverandre; men hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte. Slik lyder første setning av Lev Tolstojs store roman Anna Karenina – men han kunne like gjerne skrevet om de fire partiene i Erna Solbergs regjering.

Minerva har tidligere skrevet om Venstres stille krise, med fravær av et klart politisk prosjekt og en leder som ikke klarer å peke ut retningen. I Kristelig Folkeparti, derimot, der det nettopp å peke ut retningen Kjell Ingolf Ropstad har gjort – men nesten halvparten av både medlemmene og velgerne ønsket seg en annen retning og en annen leder. Begge partiene har i langt tid vært stabilt under sperregrensen.

Høyre har endelig kommet i havn med Erna Solbergs gamle drøm om å samle de fire partiene i en borgerlig flertallsregjering. Men onde tunger sier oftere enn før at partiets viktigste prosjekt er å sitte i regjering – og velgerne har belønnet partiet med noen av de svakeste målingene siden 2010.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her