Innvandringsliberalerne tar over landet

Tre undersøkelser viser at nordmenns holdninger til innvandring og innvandrere blir stadig mer positive. Asylbølgen i 2015 medførte bare en kortvarig reversering.

Publisert Sist oppdatert

I en kronikk i Aftenposten i går presenterer Ottar Hellevik nye resultater fra den store norske holdningsundersøkelsen Norsk Monitor om holdninger til innvandring og innvandrere. Han viser også til sin gjennomgang av de lange trendene fra 1993, som han skrev langt om (sammen med Tale Hellevik) i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 3/2017.

La oss sammenholde Monitor-funnene med SSBs årlige holdningsundersøkelser fra 2002 til 2017 (Kristian Meisingset har tidligere skrevet om denne) for å studere de lange trendene, og med Ipsos’ årlige undersøkelser for Nobels Fredssenter for 2015 til 2017, for å fange opp effekten av asylbølgen høsten 2015. (Ipsos står også bak Norsk Monitor).

Halvering i negative holdninger på en generasjon

Hellevik trekker frem et påfallende fall i innvandringsnegative holdninger over tid:

«I 2017 er det mellom 22 og 28 prosent som velger de kritiske svarene.

Da spørsmålene ble stilt første gang i 1993, så 40 prosent innvandrerne som en trussel mot norsk kultur, 45 prosent mente at de utnyttet våre velferdsordninger, 49 prosent mislikte muslimske trossamfunn i Norge og 48 prosent vektla å begrense innvandringen.

Nedgangen fra 1993 til 2017 i andelen som har disse holdningene, ligger altså rundt 20 prosentpoeng.»

Vi snakker altså om nesten en halvering av andelen i befolkningen med slike holdninger. Samtidig har andelen som svarer innvandringsvennlig på alle fire spørsmål økt fra 28 til 58 prosent, og utgjør nå altså et klart flertall.

Og det skjer samtidig som innvandrerbefolkningen i Norge har økt dramatisk. I 1993 var omkring 4 prosent av Norges befolkning innvandrere. I fjor hadde andelen med innvandrerbakgrunn økt til nesten 17 prosent, hvorav 3 prosent norskfødte med innvandrerforeldre.

Kjennskap gir vennskap?

Dette er en sterk indikasjon på at når nordmenn blir mer eksponert for innvandrere, så reduseres de negative holdningene. Jeg har skrevet langt om undersøkelser og forskning på dette – «kjennskap og vennskap» tidligere – og viser til denne. Sammenhengene er noe mer kompliserte enn som så:

«Ser vi forskningen i sammenheng, er det mer som peker i retning av at økt andel innvandrere gir mer positive holdninger til dem. Det gjelder for de fleste studier i større geografiske områder, og for de fleste studier som ser på svært lokale forhold. Men det er også mye som peker i retning en halo-effekt – at fremmedskepsisen øker i områder som er ganske etnisk homogene, men ligger nær områder med høy innvandrerandel.»

Noen vil kanskje innvende at den sterke økningen i innvandrerandelen påvirker utfallet, siden de er mer innvandringsvennlige, men dette forklarer bare en mindre del av endringen.

SSB finner samme resultater

SSBs undersøkelser viser en lignende utvikling. Andelen som var nokså eller helt uenig i at «innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv» falt for eksempel fra 19 prosent i 2002 til 10 prosent i 2015. Andelen som var helt eller nokså enig i at innvandrere flest misbruker de sosiale velferdsordningene falt fra 41 til 25 prosent. Andelen som mente det burde bli vanskeligere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge falt fra 53 til 29 prosent. (Andelen som svarer at det bør være som i dag har vært svakt økende, og har de siste årene utgjort omkring 50 prosent).

SSB har spurt om synet på arbeidsinnvandring fra land utenom EØS fra 2009. Her er det ingen klar trend i svarene.

TILLEGG. Det bør også nevnes at i Holocaustsenterets undersøkelse fra i fjor (omtalt her) svarer hele 31 prosent at det stemmer helt eller nokså godt at muslimene ønsker å ta over Europa.

Tidlig asylsympati i 2015

SSBs undersøkelser tas opp i juli og august. Det betyr at tallene for 2015 gjelder før asylbølgen det året. Monitor tar opp sin undersøkelse etter valgene i september, og får inn resultatene over et lengre tidsrom. For å undersøke om asylbølgen hadde betydning, delte Hellevik inn svarene i fire faser.

Første fase i innsamlingen går til 1. november. Den dekker både at bølgen bygger seg opp i Europa, og bilder av døde barn på stranden i Middelhavet, men også den kraftige økningen i ankomster til Norge i oktober. I første fase øker sympatien kraftig. I 2013 var det 28 prosent som svarte at vi må strekke oss langt for å ta imot flere flyktninger til Norge, og det var det høyeste tallet noen gang. I første fase i 2015 økte dette til 47 prosent.

Ettersom kapasiteten i Norge ble presset utover høsten, sank viljen til å ta imot noe, men ikke mye, og lå også i den siste fasen i undersøkelsen, fra 30. november til 10. januar 2016, på 42 prosent, mye høyere enn i tidligere år.

Kortvarig reversering

For andre spørsmål er tendensen i løpet av høsten 2015 litt mindre velvillig, unntatt for synet på muslimske trossamfunn, som ble ytterligere bedret. Fra 1995 til 2015 økte overvekten av dem som ikke prioriterte å begrense innvandringen over dem som prioriterte dette høyt fra 6 til 28 prosentpoeng, men i løpet av høsten snudde dette litt. Andelen som prioriterte å begrense innvandringen økte fra 32 til 38 prosent.

I sin Aftenposten-kronikk skriver Hellevik at resultatene fra høsten 2017 igjen peker i innvandringsvennlig retning, og at fjoråret dermed danner et nytt høydepunkt i denne utviklingen. Andelen som mente det var spesielt viktig å begrense innvandringen hadde falt igjen til 28 prosent. Mens det i 2015 var 11 prosent flere som svarte at innvandrere bidrar til norsk økonomi fremfor at de utnytter velferdsordningene, hadde gapet økt til 27 prosent i fjor – klart høyere enn noen gang før.

En voldsom endring har skjedd i hvorvidt man liker eller misliker at vi har fått muslimske trossamfunn i Norge. Frem til 2015 var det et stadig krympende flertall som mislikte dette, mens 2017-tallene viser 25 prosent misliker og 44 prosent liker. Jeg har problemer med å forstå dette voldsomme utslaget, og det blir spennende å se om tendensen holder seg i fremtidige undersøkelser.

SSB og Ipsos viser også kortvarige effekter

SSBs undersøkelser for 2015 og 2016, som altså er tatt opp på sommeren og tidlig høst, får med seg endringene fra før bølgen kom, og til etter at den har avtatt. I spørsmålet om det skal bli vanskeligere å få opphold i Norge, så vi en viss økning, fra 29 prosent til 33 prosent i 2016, men tilbake til 28 prosent i 2017.

Lignende utslag får vi får holdningsspørsmålene. De negative holdningene øker noe fra 2015 til 2016, for å så være tilbake omtrent på 2015-nivå sommeren 2017. Et unntak er andelen som ikke mener at innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge, men her var andelen i 2015 uvanlig lav, og 2017 er på linje med 2013 og 2014.

Hele 45 prosent av Frps velgere er negative, med Senterpartiet (21 prosent) på klar annenplass.

Ipsos-undersøkelsene for Nobels Fredssenter er tatt opp i februar. Deres 2016-undersøkelse er derfor preget av asylbølgen, som nådde sin topp i oktober-november 2015, og i januar 2016 var tilbake til lavere nivåer enn før bølgen startet. I 2015 var det bare 12 prosent som svarte at innvandring til Norge var ganske eller meget dårlig. Dette økte til 18 prosent i 2016, men var redusert til 16 prosent i 2017.

Her ser vi altså noe som kan virke som en viss varig økning i motstand. Sammenligner vi 2017 med 2015 er det liten endring i de som svarer ganske eller meget bra (fra 54 til 53 prosent), slik at bevegelsen først og fremst er fra dem som svarer verken bra eller dårlig. Hele 45 prosent av Frps velgere er negative, med Senterpartiet (21 prosent) på klar annenplass. (Det er også interessant at bare 5 prosent i Oslo er negative, underbygger «kjennskap og vennskap» nevnt ovenfor).

På spørsmålet om Norge bør ta imot flere eller færre flyktninger «enn i dag» kan man for 2016-undersøkelsen lure på om respondenten tenker på nivået høsten 2015 eller har fått med seg den store nedgangen til februar 2016. Det siste var bredt dekket i mediene, og burde ha slått igjennom. I 2015 var det 29 prosent som ville ta imot noe eller betydelig færre, noe som økte til 38 prosent i 2016, men var nede på 27 prosent igjen i 2017. Hele 70 prosent av Frps velgere mente dette i 2017, og her var Høyre nummer to med 33 prosent, etterfulgt av Senterpartiets 28 prosent. Det tyder på at Senterpartiet er mer opptatt av arbeidsinnvandrere enn Høyres velgere.

Bildet er temmelig klart: Over tid blir nordmenn stadig mer positive til innvandrere og asylsøkere. Asylbølgen 2015 førte til liten reversering, men særlig Norsk Monitors tall tyder på at denne pausen ikke bare er over, men at de innvandringspositive holdningene akselererer.

Frp øker andelen i en krympende gruppe

Hvordan stemmer dette med det partipolitiske bildet? Fremskrittspartiets oppslutning har vært relativt stabil i Stortingsvalg siden 1997, med en midlertidig oppgang i 2001 og 2005. Anvender vi dette lange perspektivet har det altså ikke falt i takt med at partiets viktigste mobiliseringssak har mistet litt av sin kraft. (Men legger vi startpunktet til 2001 kan vi se en slik nedadgående trend).

Kommunevalget i 2015 gikk dårlig, men partiets oppslutning økte betydelig på grunn av asylbølgen, dog ikke til gamle høyder. Det er altså fremdeles mulig å mobilisere velgere på denne saken, men ikke opp til gamle høyder fra tidlig i dette årtusenet – i hvert fall ikke så lenge partiet sitter i regjering.

Valgundersøkelsen for 2017 viser at Frp har forsterket sitt sakseierskap til innvandringssaken, samtidig som denne saken ble rangert høyest av velgerne i det siste valget. Men når 28 prosent sier at dette var den viktigste saken, betyr det ikke at Frp stikker av med alle disse velgerne. Som vi har sett over, er det også svært mange velgere som er veldig positive til innvandring, og ønsker en mer liberal politikk.

Og selv om Frp mobiliserer en stadig større andel av innvandringsskeptikerne til å stemme på dem, hjelper det lite så lenge denne gruppen krymper kontinuerlig.

Frp må være mer enn ensaksparti

Norsk Monitor viser at mens det i 1993 var 20 prosent som ga negative svar på alle fire innvandringsrelevante spørsmål, var denne andelen falt til bare 10 prosent i 2017. Andelen med tre negative svar falt fra 17 til 8 prosent. I disse to gruppene skåret Frp henholdsvis 41 og 19 prosent. Sagt på en annen måte: Av Frps velgere er det bare en drøy tredel som er sterkt innvandringsskeptiske.

Undersøkelsen for Nobels Fredssenter indikerer at dette nok er et litt for lavt anslag, men Frp er mindre av et ensaksparti enn en del av de høyrepopulistiske partiene på kontinentet, særlig i Tyskland og Nederland. Og sånn må det også være dersom Frp ønsker å opprettholde eller øke sin nåværende oppslutning. Det er rett og slett ikke mange nok velgere som er gjennomført innvandringsfientlige.

Høyre balanserer

Høyre er klart største parti blant dem som har to eller tre negative svar – mer enn dobbelt så stort som AP og Frp, som er omtrent jevnstore i denne gruppen. Vi vet at det er betydelig utveksling av velgere mellom Høyre og Frp. Det dreier seg om mange saker, men her har Frp et potensial, selv om det er vanskelig å utløse uten en eller annen hendelse, og uten å ødelegge samarbeidsforholdet til Høyre.

Det finnes en betydelig gruppe slike «lillavelgere» som ikke er veldig opptatt av innvandring.

På sin side må Høyre finne en balanse – restriktive nok til å holde sine egne skeptiske velgere på plass, men ikke så restriktive at mer liberale velgere går til Venstre, eller enda verre, siden det vil undergrave regjeringskoalisjonens samlede oppslutning, til Arbeiderpartiet. Det finnes en betydelig gruppe slike «lillavelgere» som ikke er veldig opptatt av innvandring.

Listhaugs tak

Listhaug-saken er en god illustrasjon. Listhaugs hardkjør appellerer først og fremst til de mest innvandringsskeptiske, men når hun kan fremstå som martyr, appellerer det også til en god del Høyre-velgere. Det gjelder særlig når statsministeren stilte seg bak henne. Når Solberg etter hvert ble presset til å kritisere henne, illustrerer det faren for å miste velgere på den andre siden ved å bli for sterkt assosiert med Listhaug.

De første meningsmålingene (tre av fire) etter Listhaugs avgang ga kraftig fremgang for Frp, og mye av dette kom fra Høyre, samt fra gjerdesittere. Det kan være et midlertidig blaff, og at mange av disse moderat innvandringsskeptiske Høyre-velgere, når støvet har lagt seg igjen, vil mene at Listhaug likevel tar den for langt.

Uansett har Listhaugs innvandringsappell et tak. FrP har i  kortere perioder vært landets største parti på meningsmålingene. Skal de bli det igjen, må det til noe mer enn bråk rundt innvandring.

Powered by Labrador CMS