Nyhet

Fremskrittspartiets stille krise

Hva skjer i Fremskrittspartiet den dagen Siv Jensen trekker seg som partileder?

Bilde: Kilian Munch / Norsk olje og gass / Flickr [CC BY-SA 2.0]

Under gleden over Sylvi Listhaugs gjeninntreden i regjering ligger et politisk prosjekt som for tiden ikke fenger velgerne – og to fløyer med helt ulike syn på veien videre.

Alle lykkelige familier ligner hverandre; men hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte. Slik lyder første setning av Lev Tolstojs store roman Anna Karenina – men han kunne like gjerne skrevet om de fire partiene i Erna Solbergs regjering.

Minerva har tidligere skrevet om Venstres stille krise, med fravær av et klart politisk prosjekt og en leder som ikke klarer å peke ut retningen. I Kristelig Folkeparti, derimot, der det nettopp å peke ut retningen Kjell Ingolf Ropstad har gjort – men nesten halvparten av både medlemmene og velgerne ønsket seg en annen retning og en annen leder. Begge partiene har i langt tid vært stabilt under sperregrensen.

Høyre har endelig kommet i havn med Erna Solbergs gamle drøm om å samle de fire partiene i en borgerlig flertallsregjering. Men onde tunger sier oftere enn før at partiets viktigste prosjekt er å sitte i regjering – og velgerne har belønnet partiet med noen av de svakeste målingene siden 2010.

Men Fremskrittspartiet er altså ulykkelig på sin egen måte.

Prosjekt fungerer ikke

For selv om partiet i landsmøtehelgen jubler over at Sylvi Listhaug er tilbake rundt Kongens bord, er problemene i partiet reelle, langvarige og strukturelle: Meningmsålingene har vært svake i lang tid. Partiet ligger an til å gjøre et kommunevalg på nivå med 2015, som er det svakeste valget for partiet siden 1991. På stortingsvalgsmålingene har partiet tikket langsomt og ujevnt nedover siden valget i 2017. Oppslutningen er bare halvparten av hva den var i velmaktsdagene før partiet for alvor begynte å posisjonere seg som regjeringsparti etter valget i 2009.

Sett utenfra er partiets problem ikke at det ikke har et prosjekt: Ingen betviler at FrP vil ha strengere innvandringspolitikk og mindre bompenger. Problemet er dels at ingen av sakene fungerer godt for partiet for tiden. Asylinnvandringen er for tiden lav, og dermed mindre mobiliserende. Bompengene mobiliserer, men ikke for FrP – som hverken nasjonalt eller kommunalt har lykkes med å fjerne dem. I Bergen har Bompengelisten nærmest erstattet Fremskrittspartiet. I resten av landet er det plutselig Senterpartiet som til Fremskrittspartiets fortvilelse fremstår som protestpartiet mot urbane eliter og byråkrater på elsykkel.

Mange i partiet peker på mer umiddelbare forhold for å forklare problemene – en lang periode med vanskelige regjeringsforhandlinger og flere vanskelige saker knyttet til partimedlemmers utenomsportslige adferd. Men pirker man under overflaten, erkjennes det også at problemene stikker dypere. Minerva har snakket med flere kilder i Fremskrittspartiet, for bedre å forstå hvordan partiet selv tenker om situasjonen partiet står i.

Fløyparti med eller uten fløyer?

Svaret på hva som er partiets problemer, avhenger selvsagt av hvem man snakker med. Et første spørsmål er derfor hvilke fløyer som finnes i partiet. Det er mindre åpenbart enn man kanskje skulle tro, i hvert fall i den forstand at ikke alle i partiet helt aksepterer at det finnes klare fløyer.

I mediene har det lenge vært opplest og vedtatt at FrP består av to grupper: Populistene, som ofte tenker på seg selv som «Det egentlige FrP» og er ekstra opptatt av innvandring og islam, og «Regjerings-FrP». «Regjerings-FrP» består både av gamle liberalister og det brede sentrum blant partiets representanter og tillitsvalgte. På toppen er Siv Jensen selv, Terje Søviknes, Ketil Solvik-Olsen og Jon Georg Dale.

I populistfløyen plasseres da de av partiets politikere som snakker mest om innvandring og mest fra den beryktede levra. Fra gammelt av var de fremste talsmennene for denne retningene i partiet Christian Tybring-Gjedde, Per-Willy Amundsen, Per Sandberg, Ulf Leirstein og, i rollen som syvende far i huset, Carl I. Hagen. Fra 2015 og fremover overtok Sylvi Listhaug den ukronede dronningen i dette segmentet, og de siste årene har også Jon Engen-Helgheim steget frem som en tydelig stemme.

Men innad i partiet er det ikke åpenbart at dette er en fløy i noen meningsfull forstand. Flere kilder Minerva har snakket med, tegner i stedet et bilde der særlig Listhaug og Engen-Helgheim regnes som en integrert del av hovedstrømmen i partiet og Siv Jensens regjeringsprosjekt – mens Tybring-Gjedde og Amundsen sees mer som løse enkeltpersoner eller enkeltkanoner på dekk. Per Sandberg har sluttet i politikken, Ulf Leirstein har meldt seg ut av partiet og Carl I. Hagen er ikke blitt noe yngre siden sist.

Det er heller ikke slik at alle populister er opptatt av innvandring, eller at alle som er opptatt av innvandring, er populister. En kilde i partiet illustrerer det slik: «Bård Hoksrud, som oppfattes som populist, har aldri sagt et ord om innvandring, og er ikke særlig opptatt av det.»

Kan eskalere fort

Samtidig opplever særlig den mer liberale delen av partiet at store forskjeller innad partiet også gir seg utslag i analysene av partiets utfordringer. I lys av de spesielt store utfordringene FrP har i Oslo, sa en kilde for eksempel følgende: «Jeg er ganske sikker på at spør du Tybring-Gjedde om hva som skal til for å få flere velgere i Oslo, vil han si at man må snakke enda mer om innvandring. Men Oslo FrP har ikke snakket om annet enn innvandring!»

Også blant de mer innvandringsorienterte finnes en klarere opplevelse av at partiet består av fløyer: «FrP er som tørt gress», sier en kilde. «Men det er ingen som har en fyrstikk. Om noen skulle være interessert i å lage en konflikt, vil det eskalere veldig fort.»

En annen måte å fremstille det på er at det er fløyer i partiet, men at det for tiden ikke pågår noen åpen kamp mellom dem. De potensielle lederne for populistfløyen slutter for tiden i hovedsak opp om regjeringsprosjektet. Til gjengjeld har den sentrale delen av Regjerings-FrP støttet opp om at først Sylvi Listhaug og siden Jon Engen-Helgheim har skjøttet partiets innvandringspolitikk og -retorikk.

I praksis er dermed en del av en potensiell populistfløy og en del av en potensielt mer liberal fløy for tiden forent av regjeringsprosjektet. Men under overflaten ligger ulike analyser av utfordringene partiet står oppe i, og ulike ønsker for veien videre. Det synes derfor rimelig å holde fast ved den litt forenklede inndelingen i en populistisk fløy og en regjeringsfløy.

Kvinner og klima

Og disse fløyene ønsker seg både genuint og av valgstrategiske grunner ganske ulike prosjekter for partiet. For også i FrP er det et betydelig overlapp mellom hvilke saker man synes er viktige selv, og hva man tror er best for partiet. Både sentralt i regjeringsfløyen og lenger ut på den liberale siden, ser man Fremskrittspartiets problemer som et resultat av at man har for få saker å spille på – spesielt når innvandringen er lav – og at man gjør det for dårlig i viktige demografiske grupper.

FrP har sakseierskap av betydning på tre områder: Innvandring, skatt og samferdsel. Hele 35 prosent av velgerne mente for eksempel i 2017 at FrP hadde den beste innvandringspolitikken. På alle disse områdene klarte partiet seg dessuten godt gjennom første regjeringsperiode, og styrket sin posisjon. Når det gjelder eldreomsorg, derimot, som har vært et godt område for partiet i tidligere år, gikk sakseierskapet tilbake. Det gjenstår å se om utnevnelsen av Sylvi Listhaug kan bøte på dette.

Utfordringen for FrP i dag er altså at selv om partiet har sakseierskap på innvandring, er saken mindre viktig for velgerne nå enn den var i 2017. Årsaken er i stor grad at den store asyltilstrømmingen i 2015 er kommet mer på avstand, og ankomsttallene er i dag lave. Når innvandring er i vinden, går partiets oppslutning opp, men ofte skyldes dette eksterne forhold partiet ikke kan kontrollere.

På samferdsel har partiet på mange måter gjort mye for sine velgere – i form av mange store veiprosjekter. En stund har dette holdt velgerentusiasmen oppe. Men medaljens bakside er at at alle disse prosjektene også innebærer betydelig mer bompenger, selv om bompengeandelen går ned. Enda mer alvorlig: Det er ikke så lett for partiet å gjøre noe med disse problemene, spesielt ikke fra regjeringsposisjon.

Samtidig ser partiet nå begrensningen ved disse sakene: Selv om konflikt rundt dem gir en kortsiktig gevinst, innebærer det også at FrP skyver fra seg velgere, spesielt i de store byene. Det er lenge siden FrP utviklet en skikkelig bypolitikk – og hverken bilprofilen eller innvandringsprofilen kommuniserer som de engang gjorde: «For ti år siden var det konge både i byen og på bygda å snakke om billig bensin. Sånn er det ikke lenger», sier en kilde.

På alle andre områder er sakseierskapet ubetydelig. Det er naturlig for et mellomstort parti, men en utfordring for et FrP som har ambisjoner å være et stort parti i et land der skole og velferd ofte dominerer valgkampen. Det er viktig at ikke for mange avskriver partiet på grunn av manglende troverdighet på saker som er viktige for dem. Selv om FrP ikke blir noe klimaparti med det første, mener for eksempel flere at man må bekjempe det man mener er fordommer om partiet: Man trenger ikke være mot klimapolitikk selv om man er mot dårlig klimapolitikk. Et ønske om å styrke profilen i utdanningspolitikken, der Roy Steffensen er blitt leder for forsknings- og utdanningskomiteen, kan også sees i et slikt lys.

Regjeringsfløyen av partiet er opptatt av at når FrP har gjort det bra, har man lykkes å mobilisere på flere av sine gode saker samtidig – samferdsel, skatt, eldreomsorg, innvandring og lov og orden. Hvis bompenger er vanskelig og innvandringen lav, blir det viktigere å lykkes med for eksempel skatt – som i form av eiendomsskatt er viktig i kommunevalg. Utfordringen for partiet er derfor å gjenreise bredere troverdighet, og vinne eller gjenvinne terreng i velgergrupper der partiet nå står svakt – særlig blant kvinner og urbane velgere.

– eller mer populisme?

«Det er allerede åtte partier som er opptatt av klima», svarer en kilde som står nærmere populistfløyen i partiet.

Fremskrittspartiet burde i stedet se hen til de populistpartiene på kontinentet som gjør det bra, mener man på denne fløyen av partiet. Da må troverdigheten på bompenger og innvandring ytterligere opp, profilen må blankpusses og konfliktnivået om dem må økes. På denne fløyen omfavner man også gjerne andre protestsaker og «anti-elite-posisjoner», slik man har sett i partiets glidning i EØS-spørsmålet, kampen om ACER innad i partiet, og økt fokus på ulvesaken. Hos flere i denne fløyen er også fokuset på islam intenst.

De siste par årene har det vært slik at Listhaug har vært en av dem som har generert mest omtale om seg selv og partiet, spesielt på innvandringsspørsmålet – og dette har korrelert med velgeroppslutning. På populistfløyen i partiet tas dette til inntekt for at spissing av populistprofilen er nøkkelen til ny vekst.

Også på denne fløyen er man imidlertid innforstått med at dette er vanskelig forenlig med regjeringsdeltagelse, spesielt etter de to utvidelsene som binder regjeringens politikk og retorikk både i innvandringspolitikken og samferdselspolitikken.

Et segment hos denne fløyen tenker at det i denne situasjonen ville være bedre for partiet å forlate regjeringen, og sitte i høyreopposisjon til en slags «Bondevik III»-regjering, slik man gjorde med hell fra 2001 til 2005.

«Vi kan ikke få gjennom våre saker i regjeringen. Det eneste vi kan gjøre, er å lage litt støy om våre saker», sier en kilde.

Kompromissløse populister

Selv om det har vært murring mot regjeringssamarbeidet i partiet, er lojaliteten til prosjektet fortsatt betydelig, og utgjør et lim i partiet. Dette styrkes antagelig ytterligere av Listhaugs gjeninntreden i regjering. Men hva skjer når regjeringssamarbeidet engang er ferdig – for eksempel som en følge av et valgnederlag i 2021?

En kilde nær den populistiske fløyen mener det da er naturlig at partiet går inn i en periode der man dyrker sin egenart. Spørsmålet om hva partiets egenart er, kan da vil bli mer akutt: Er det en form for liberalisme eller er det en nasjonalt orientert populisme?

En måte å tenke om dette på er at den populistiske fløyen kan akseptere en Ketil Solvik-Olsen, en Ove Vanebo eller en Jon Georg Dale så lenge man er i regjering. Det er nødvendig for samarbeidet, slik situasjonen er akkurat nå. Men utenfor regjering vil man ikke se det samme behov for kompromisser.

Et underliggende premiss er at en del i denne fløyen mener at tiden for kompromiss grunnleggende sett er forbi. Elitene har forspilt sjansen, trusselen fra ukontrollert innvandring er for stor. I USA har Donald Trump vist at det er mulig å vinne valg. Brexit-avstemningen ble vunnet selv om elitene trodde det aldri ville skje.

I Norge har de andre partiene på mange områder kommet løpende etter FrP; i Danmark har også sosialdemokratene bidratt til et paradigmeskifte i innvandringspolitikken. Da bør man på sikt ikke kompromisse i regjering, og når man er ute av regjering må man velge en leder som står for den kompromissløse linjen – og den lederen bør hete Sylvi Listhaug.

Mye står på spill

I regjeringsfløyen står i utgangspunktet ikke lederspørsmålet på agendaen på samme måte. Selv om det utenfra sett ikke ville være unaturlig om Siv Jensen trakk seg etter et eventuelt valgnederlag i 2021 – og etter 15 år som partileder – er flere tydelige på at det er langt fra gitt. Mediene kan ha for lett for å undervurdere partilederens engasjement og stahet.

Jensen er fortsatt relativt ung med sine 49 år, og selv om hun overfor VG i dag ikke ville uttale seg om hva som skjer etter 2021, bør man ikke bli overrasket over om det er lenge ennå til vi kan si «Morna Jensen!»

I regjeringsfløyens øyne har dessuten Siv Jensen vært en ualminnelig vellykket partileder: Hun gjorde Fremskrittspartiet til et regjeringsparti, som har vist at det kan ta helhetlig ansvar. Og hun er eksponent for et FrP som søker å gi sunt bondevett og folkelig protest en tydelig liberal ramme. I en tid der flere i FrP skjeler til europeiske populistpartier som har gått i en tydeligere identitær og mindre liberal retning, står derfor mye på spill når Siv Jensen en gang går av.

Under overflaten forbereder noen seg på at et lederskifte en gang vil komme, og at en kandidat vil være Sylvi Listhaug.

Vi vil kanskje få se flere forpostfektninger fremover, for eksempel knyttet til nestledervalg. Aftenposten meldte denne uken at det har vært murring i partiet etter at Jon Georg Dale, som av flere i regjeringsfløyen blir sett på som en mulig arvtager etter Siv Jensen med format til å kunne utfordre Listhaug, ikke ble innstilt som nestleder.

Selv om Listhaug har støttespillere i ulike lag av partiet, og enkelte mener avstanden mellom Listhaug og en kandidat som Dale ofte fremstilles som større enn den faktisk er, er skepsisen blant de mer liberale på regjeringsfløyen større:

«Jeg tror ikke man blir et ensaksparti med Sylvi Listhaug», sier en kilde, men legger til: «Men man vil gå i den retningen».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden