DEBATT

Opposisjonens kritikk av perspektivmeldingen er ikke uventet i et valgår, skriver forfatteren.
Opposisjonens kritikk av perspektivmeldingen er ikke uventet i et valgår, skriver forfatteren.

Opposisjonen bør presentere egne løsninger på fremtidens utfordringer

DEBATT: Hva om regjeringen utfordret opposisjonen mer konkret til å svare på perspektivmeldingens problemstillinger? Her er to mulige utfordringer.

Publisert

En perspektivrik stortingsmelding om hva Norge kan ha i vente de neste 30-40 årene skulle man tro kunne møtes med nysgjerrighet, ikke bare monoman kritikk. Men den gang ei. Ikke før har meldingen passert statsråd, før opposisjonen, med SV, Ap og Sp i spissen, dømmer perspektivmeldingen nord og ned. Kritikk, både for å ha en gal problembeskrivelse, og for å foreslå gale prioriteringer. Men, det er jo karakteristisk for opposisjonen i et valgår: Uansett hva en sittende regjering hevder eller foreslår, det være seg i en budsjettproposisjon om skattelette, i en lovproposisjon om sosiale rettigheter, eller i en perspektivmelding som den nevnte, så blir det galt.

Norge har et av verdens beste utgangspunkt for å lykkes, skriver regjeringen i en pressemelding datert 12. februar. Kanskje et noe selvgodt utsagn, men likevel greit nok. Men ikke helt greit for opposisjonen. Det kan nemlig mistolkes av velgerne. Det kan få dem til å tro at den sittende regjering, på en litt snedig måte, indirekte forsøker å tilskrive seg litt av æren for at vår velferdsstat er i en så vidt god forfatning som den tross alt er! Tenke seg til, at Jonas Gahr Støre skulle måtte gå god for at også sittende regjering må kunne tilskrives noe av æren for å ha gitt den norske velferdsstaten et lykkelig godt utgangspunkt, i møte med fremtidens utfordringer? Lite trolig. I alle fall i et valgår hvor alt annet enn å møte ethvert regjeringsforslag, enten de presenteres i meldinger eller proposisjoner, med den samme leksa: Regjeringens politikk gjennom sju år har skapt større urettferdighet og bidratt til større forskjeller mellom folk flest.

Hva om regjeringen utfordret opposisjonen mer konkret, om å svare på perspektivmeldingens problemstillinger? I stedet for å gjenta til kjedsommelighet, at «med denne regjeringen øker urettferdigheten og ulikhetene her i landet». Her følger to mulige utfordringer:

Flere yrkesaktive i arbeid

Mens det i dag står fire i yrkesaktiv alder bak hver person i pensjonsalder, vil det i 2060 kun stå to yrkesaktive bak hver pensjonist. Selv om rødgrønne politikere stort sett opererer med en Sareptas budsjett-krukke når fremtidig inndekning av velferdsgoder diskuteres, er det lite tvilsomt at utgiftene til helse- og omsorgstjenestene vil vokse mer enn skatteinntektene i årene framover. Gitt at dagens politikere aksepterer det som en realitet, vil vår fremtidige velferd avhenge av vekst i privat sektor. Vi må rett og slett sørge for å få flere yrkesaktive inn i, eller over til privat sektor. Dessuten må pensjonsalderen økes jevnlig, antall uføre må ned, og det må jobbes mer «smart» og omstillingsorientert enn i dag – både i offentlig og privat sektor. Blir dette for klar og tydelig tale for politisk etterbehandling? Sjansene er nok dessverre store for det. Opposisjonen vil trolig, på sedvanlig vis, ta forbehold om at «flere i aktiv jobb» vil kreve mer stat, og en sterkere stat, og en budsjettpolitikk med en mer rettferdig fordeling av godene enn hva sittende regjering har klart å få til. Dermed er vi like langt, uansett hva perspektivmeldingen sier.

En mer effektiv statlig forvaltning

For å løse utfordringene frem mot 2030 og 2060 sier regjeringen i meldingen at den ikke bare vil føre «en politikk som skaper vekst i privat sektor», men også legge til rette for en politikk som «bidrar til god ressursbruk i offentlig sektor» (Jfr. pressemelding av 12. februar). En «god ressursbruk»? Hva er nå det? Noe mer enn et intetsigende politisk uttrykk for at alle vil hverandre vel her i landet? Så rund i kantene, og så uforpliktende at både SV, Ap, Sp og Høyre vil kunne bruke det som målrettet styringsparameter for bevaring av velferdsstaten. Problemet med dette svada-utsagnet, for å si det litt uhøytidelig og uærbødig, vil likevel være at det inviterer ethvert parti til å ha sin egen oppfatning av hva som er «god» ressursbruk.

La oss likevel legge til grunn at den rødgrønne opposisjonen vil kunne slutte seg til regjeringens mål om dempet byråkrativekst. Det vil i praksis si at det offentliges ansvar for stillingsvekst, både i sentrale og desentrale strøk, må erkjennes – og snus. Både Ap, Sp og SV må erkjenne at desto flere desentrale offentlige tjenester man ønsker å opprette i by og land her og der, desto flere statlig og kommunale byråkratiserende stillinger vil det bli behov for.

Det ville derfor vært en klar fordel om perspektivmeldingen, enda klarere enn den gjør, kunne oppfordre både politisk og administrativ ledelse i by og bygd til å jobbe mer aktivt for å effektivisere forvaltningen. Kort og godt, tilrettelegge for økt kostnads- og formålseffektivitet blant offentlig ansatte. Faren vil imidlertid da være overhengende for at den politiske diskusjonen ikke ville gå på hvordan det offentlige skal kunne jobbe mer effektivt og ubyråkratisk, men heller bli dreid i retning om at høyrekreftene tenker mer på effektivitet enn på kvalitet og omsorg. Ap for eksempel, ville raskt pense diskusjonen over på sin lenge planlagte «tillitsreform». En reform man minst må være sosialdemokrat for å kunne forklare hvilke faktiske og reelle effektiviseringsgevinster man skal kunne hente ut. Det har dessverre blitt slik i vår politiske hverdag, at ordet «effektivitet» kun er et odiøst ladet ord som høyresiden stadig terper på. Venstresiden derimot har for lengst byttet det ut med kvalitet, rettssikkerhet og tillit. Slike ord og begrep vekker nok adskillig mer positive og motiverende følelser hos en statsbyråkrat enn ord som «effektivitet»

Hvor stor, mektig og byråkratisk staten vil være i 2060 er vanskelig å spå noe om, selv for opposisjonen. For de velgere som ennå lever, og som er arbeidsføre i 2060, vil det formentlig være «god ressursbruk», enten man velger en trygg og forutsigbar tilværelse som statsbyråkrat, eller en mer utrygg og profittdrevet tilværelse i privat sektor. Kanskje ikke så avgjørende hvor man jobber, eller hva man jobber med i 2060? Poenget er vel at våre politiske partier bedre enn i dag vil være i stand til å forklare oss velgere hvilke jobber som gir den nødvendig verdiskapning, og hvilke som er nødvendige for å vinne et valg?