Politikk

Fri flyt

Vi fører egentlig en liberal narkopolitikk i dag, siden den gir oss en narkobusiness fullstendig uten reguleringer, aldersgrenser og moralske retningslinjer.

Vi fører egentlig en liberal narkopolitikk i dag, siden den gir oss en narkobusiness fullstendig uten reguleringer, aldersgrenser og moralske retningslinjer.

Siste utgave av Minerva inneholder en enquete, der fem personer svarer på to spørsmål om narkotikaliberalisering. Nedenfor gjengir vi svarene fra tegneserieforfatteren Christopher Nielsen, også kjent som broren til Joachim (Jokke) Nielsen, som var for lange til papirtidsskriftet.

Hva er det viktigste argumentet for en mer liberal narkotikapolitikk?
Ordet «liberal» beskriver tilstanden slik den er i dag, egentlig. Narkobusiness er en vigilante-økonomi som opererer fullstendig uten reguleringer, aldersgrenser, åpningstider og etiske og moralske retningslinjer, på siden av mainstreamøkonomien. Administrert av henholdsvis Vinmonopol/restaurantnæring og helsevesenet, har mainstreamøkonomien blitt tildelt alkohol og en del psykoaktive substanser på resept. Selv om det har sine problemer det og, fungerer dette systemet hundre ganger bedre enn en undergrunnsøkonomi som lever i en total liberalistisk boble på siden, eller helst i undergrunnen, av resten av samfunnsøkonomien.

Krigen mot narko har jo aldri, som kjent, evnet å gjøre samfunnet narkofritt. Kriminaliseringa fungerer i all hovedsak som et selvplukkstilbud for ordensmakten, som bruker det flittig for å dra opp arrestasjons- og oppklaringsstatistikken sin. Følg med nå som vi nærmer oss slutten av et budsjettår, da kommer det alltid noen razziaer i politidistrikt som ikke har fått brukt opp alle penga sine.

Dette er et system som fungerer utmerket for to grupper i samfunnet; narkobaroner og bakmenn og ordensmakt som politi, vektere, toll, fengselsvesen og rettsapparat. De som er skadelidende for denne politikken er i all hovedsak ofrene for narkotikaen, altså de narkomane selv, samt forsikringsbransjen.

Det er stort sett de aller mest slitne narkomane som står for omsetningen av narkotikaen i siste ledd, pluss noen papirløse. Dette er et vanntett system. For å holde seg selv med stoff, selger 40 prosent av de som vanker på Plata stoff til de resterende 60 prosent. Med så små marginer i kundesegmentet og etterspørselen, er nyrekruttering helt nødvendig. Faller en dealer bort ved arrestasjon, død eller rehabilitering, står det alltid noen til å ta over.

Et system som holder seg selv oppe, og selv om det har vært jagd rundt i byen fra Slottparkens dager til nå, så har det aldri forsvunnet. Med andre ord, det blir som en lek – «politi & røver» – der ingen av partene har noen som helst interesse av at «leken» skal avslutte. Det handler jo om prioriteringer, det er viktigere å løpe etter junkier og papirløse flyktninger som selger hasj langs Akerselva enn å ha et fullt operativt helikopter i tilfelle en massemorder går løs.

At det er kostbart for norske skattebetalere at Kripos har laboratoriene sine fulle av marihuanaplanter hengende til tørk, sier seg jo selv, uten at det har stort å si på tilgangen av cannabis i markedet.

Og her har jeg kommet til det viktigste argumentet for en endret narkopolitikk: kostnadene. Et system som overhodet ikke fungerer etter intensjonen, men som sørger for at seksti av hundre innsatte soner for narkorelatert krim, er dyrt.

Eller vi kan gå enda mer liberalistisk til verks, som USA, holde 2 millioner mennesker i arbeidsleirer i et privatisert fengselsvesen. Eller korreksjonsindustrien som det heter der borte, som etterhvert fortoner seg som gulag for underklassen som ikke finner seg til rette i mainstreamøkonomien og blir involvert i narkoindustriens undergrunnsøkonomi. Siden Nixon erklærte krig har jo fangepopulasjonen i USA gått rett i taket, så denne utviklingen tipper jeg vil følge her i lille Norge også…

Støtter du avkriminalisering eller full legalisering, og av hvilke stoffer?
Hvis vi virkelig ønsker resultater, tar vi kostnadene til ordensmakt og rettsapparat, og overfører det til helsesektoren. Da får vi mye mer igjen for penga. Stoffer som cannabis og hallusinogener mener jeg kan distribueres til brukerne i relativt åpne kanaler, psykedeliaforeninger og hasjklubber for eksempel, eller som i California – medisinsk marihuana.

Eller hva med et statlig hasjmonopol på Grünerløkka, der det største problemet ved bydelens narkomisbruk tilsynelatende er de papirløse afrikanske selgerne midt mellom barnehager og nærbutikker. Noe som hadde vært en saga blott med et par tastetrykk på et kassaregister.

Å forsyne alle diagnostiserte opiatmisbrukere med erstatninger eller rett og slett heroinen de er avhengige av, vil rydde Plata langt mer effektivt enn uendelige «aksjoner». Å fjerne den enorme svarte narkoøkonomien og gjøre det hele til statens anliggende med dertil mere kroner i kassa, er en mye mer effektiv metode for å begrense narkomengden i samfunnet, og ikke minst omkostningene de narkomanes pengebehov bringer med seg.

Å overføre alle disse inntektene og innsparte penga til narko-omsorgen vil sannsynligvis gi oss det beste behandlingstilbudet i verden. Det er for eksempel fullt mulig for de fleste narkomane å jobbe, før de blir totalvrak i hvert fall. Kriminell stigmatisering og fengsel åpner jo bare luka rett ned i en destruktiv spiral i den retninga.

Men, som et paradoks, det er sterke «liberalistiske» strømninger blant de mer ressurssterke rusmisbrukerne, resonnementet er som følger; skulle staten bli involvert blir narkotikaen dyrere og vanskeligere tilgjengelig. Har du for eksempel hørt om en vinmonopolansatt som du kan ringe klokka fem om morran for å stikke over med en flaske sprit til nachspielet ditt?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden