Snoen Blogger

Frie, usubsidierte bønder

Bøndene demonstrerer igjen i gatene. I den anledning kjører jeg reprise på min gjennomgang av effektene av radikal landbruksreform på New Zealand.

Bøndene demonstrerer igjen i gatene.  I den anledning kjører jeg reprise på min gjennomgang av effektene av radikal landbruksreform på New Zealand.

Tirsdag har bondeorganisasjonene utlyst demonstrasjoner utenfor Stortinget, etter en uke med ulike aksjoner omkring i landet etter bruddet i landbruksforhandlingene. Onsdag skriver jeg i min spalte i Aftenposten at regjeringen gjorde alt for lite, og at de har lagt frem en reform av jordbrukspolitikken som bare noen få bønder tjener på. Forbrukerne får dyrere mat og skattebetalerne sparer bare småpenger.

I går sendte Dagsrevyen en reportasje fra New Zealand laget av Anders Magnus. Bondeinteressene er i harnisk.

I anledning debatten republiserer jeg min artikkel fra 18. mai 2012, der jeg gjennomgår den mest radikale liberaliseringen av jordbrukspolitikken som er gjennomført.

**

Bøndene på New Zealand ble kraftig subsidiert og styrt av byråkrater. Etter reformene på 1980-tallet er de igjen blitt frie næringsdrivende, styrt av forbrukerne. Det liker de bedre.

New Zealand er et lite, tynt befolket land i verdens utkant, relativt velstående og med en sterk arbeiderbevegelse, som ofte har hatt allierte partier ved makten. Jordbruket er preget av selveiende bønder, men besetningene er betydelig større enn i Norge. Fra starten av 1970-tallet og frem til midten av 1980-tallet var landbrukspolitikken preget av reguleringer, subsidier og toll og avgifter på bøndenes innsatsvarer.

Men det er også forskjeller. Støttenivået i forhold til produksjonsvolumet (PSE) var aldri i nærheten av norsk nivå, men nådde EU-nivå i 1983. Som andel av BNP var støtten riktignok høyere på 1980-tallet enn i Norge, siden landbruket utgjør en betydelig større del av landets økonomi.

Klimaet er gunstigere, blant annet med mulighet for helårsbeitende sauer, noe som har ført til at New Zealand alltid har vært netto-eksportør av landbruksprodukter, i den grad at matvarer utgjorde og fremdeles utgjør mer enn halvparten av landets eksport. Norge er derimot nettoimportør. (Fisk er en annen skål.)

Reformer kan sjelden overføres direkte fra et land til et annet. Likevel, når norske bønder igjen aksjonerer og klager over dårlig inntekt, kan det være verdt å se litt nærmere på den mest radikale omleggingen av landbrukspolitikken i noe land i moderne tid.

Feil svar på økonomisk sjokk
Etter den første oljekrisen i 1973 kom New Zealands økonomi i trøbbel. En medvirkende grunn var at Storbritannia, som var målet for en tredjedel av landets matvareeksport, samtidig sluttet seg til EF, og dermed kraftig begrenset adgangen for mat fra New Zealand.

Veksten var lav, arbeidsledigheten stigende, handelsunderskuddene store. Noe måtte gjøres. Den konservative regjeringen (1975-84) bestemte seg for å bruke mer penger over en lav sko, også i form av økte landbrukssubsidier. Det virket ikke. I denne perioden lå den økonomiske veksten på 0,6 prosent årlig, inflasjonen over 10 prosent og budsjettunderskuddene økte til 9 prosent av BNP, hvorav mer enn en tredel besto av jordbrukssubsidier (Jardine, 2010).

Arbeiderpartiets markedsreformer
I 1984 kom en sosialdemokratisk reformregjering under ledelse av statsminister Lange og finansminister Douglas til makten. Den førte det mange ville kalle ”ren høyre-politikk” på en rekke områder.

Arbeiderpartiet hadde ikke den bindingen til bøndene og deres organisasjoner som de konservative hadde, og kunne derfor gjennomføre radikale endringer.  Men selv det konservative National-partiet hadde innsett at subsidiene måtte reduseres.

Det var altså det store budsjettunderskuddet som var den viktigste drivkraften bak reformene – en situasjon vi er langt unna i Norge. Men det telte også med at også at politikken førte til feilallokeringer, overproduksjon, overgjødsling og miljøskadelig overutnyttelse av marginalt areal.

Ved å gå vekk fra import-substitusjonsregimet som hadde vært styrende siden 2. verdenskrig, og over til et av de mest radikale frihandelsregimene i verden, kunne den nye regjeringen fjerne toll på innsatsvarer i jordbruket samtidig som de fjernet subsidiene. Det hadde både en politisk effekt, ved å redusere motstanden gjennom det som fremsto som en ”fair deal”, og en økonomisk effekt, ved å dempe sjokket for bøndene.

I Norge er tollbelastningen på bøndenes innsatsvarer mindre tyngende. Men man kan tenke seg en annen motytelse dersom subsidiene fjernes, nemlig fri omsetning av areal og opphevelse av jordvernet. I mange deler av landet har areal som i dag brukes til matproduksjon betydelig alternativverdi.

Bøndene klarte seg greit
I 1984 ble mer enn 30 ulike subsidier og eksportincentiver fjernet, og innen 1990 var praktisk alle subsidier faset ut. Slik har det forblitt. De utgjør nå omkring 1 prosent av produksjonsverdien (PSE), mot 35 prosent på toppen (1983) og ca 60 prosent i Norge. Det bevilges riktignok litt over statsbudsjettet til forskning, sanitærtiltak, avlingsskader og lignende. Disse postene er langt mindre enn i gjennomsnittet av OECD-land. Bøndene har ingen beskyttelse mot konkurranse fra utlandet, og New Zealand er en pådriver for internasjonal frihandel.

Selv om den ledende bondeorganisasjonen – Federated Farmers of New Zealand, støttet reformene, marsjerte en tredjedel av landets bønder til parlamentet i 1986 for å protestere. Så mange norske bønder har vi fremdeles til gode å se på Løvebakken.

Grunnen var at makroøkonomiske forhold ikke direkte knyttet til landbruksreformene (stigende valutakurs, høy inflasjon, høye renter) økte bøndenes kostnader og reduserte deres inntekter, slik at nettoinntektene falt kraftig i starten, og med dem verdien av jordbruksland (Jardine, 2010).

Det gikk ikke mange årene før inntekten var tilbake til gammelt nivå for melkebøndene. For kjøttprodusentene har det gått dårligere, men vi må huske at støttenivået på begynnelsen av 1980-tallet ikke var bærekraftig.

Bare omkring 5 prosent av bøndene forlot næringen i reformårene 1985-89, langt mindre enn forventet. Det skyldes også overgangsordninger, blant annet nedskrivninger av gjeld. Mens det i 1984 var 77.000 bruk, var dette i 2006 redusert til 66.000 – en betraktelig lavere nedgang enn vi finner i Norge.  Antall årsverk har sunket noe mer, men er nesten like mange som i 1970, før den store oppbyggingen av subsidiene (Jardine, 2010)

Landbrukssektoren er nå konkurransedyktig og voksende. Dens andel av BNP har falt noe, til 5,5 prosent i 2009 ifølge OECD, men dette er en naturlig utvikling vi ser i de aller fleste land.

Frie næringsdrivende
Bøndene i New Zealand lever kort sagt av inntektene de får i markedet, og prisene de får er omtrent identiske med verdensmarkedets. OECD skriver:

Overall, the total receipts of the farming sector were nearly identical to what they would have been at world prices in 2008-10.

Thomas Lambie (et ganske passende navn) var leder for Federated Farmers of New Zealand i 2004, og skrev i et notat utgitt av Cato Institute:

The key issue that we had to grapple with very quickly was that there was only one component important to farm income, and that was satisfying the consumer. We used to satisfy government officials in what they wanted.

Hans organisasjon oppsummerte reformene i et notat i 2002. Her er det mye nyttig lærdom:

New Zealand farmers have come through that experience stronger than ever. Left to face the market, they have prospered and are determined never again to be dependent upon government handouts. The New Zealand experience shows that in a modern economy, farmers do not need to rely on state charity. (…)

Where once farmers were treated with derision and scorn by the rest of the nation, now there is respect and even admiration. Much traditional animosity between town and country has gone. (…)

Farmers are now farming better; they are much more conscious that their activities must make good business sense. No longer are they chasing subsidies, pursuing maximum production at any cost. Farmers maintain cost structures that reflect the real earning capacity of their farms.

Kort sagt: Bøndene på New Zealand sluttet å være avhengig av statens veldedighet, og er igjen blitt frie næringsdrivende som klarer seg selv og er avhengig av markedet, ikke offentlige byråkrater.

Litteratur:
Federated Farmers of New Zealand (2002): Life After Subsidies. The New Zealand Farming Experience 15 Years Later.

Jardine, Alastair (2010): Agricultural Reform in New Zealand. Occasional paper no. 33, Liberales Institute, Potsdam.

OECD (2011): Agricultural Policy Monitoring and Evaluation 2011, New Zealand.

Lambie, Thomas (2005): Miracle Down Under: How New Zealand Farmers Prosper without Subsidies or Protection. Free Trade Bulletin no. 16, Cato Institute, Washington, D.C.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden