Debatt

Frigi meningene

Det største problemet med rasismeparagrafen, er at den også rammer politiske, religiøse og kanskje til og med vitenskapelige meningsytringer skriver innsenderen,

Rasismeparagrafen tvinger oss til å definere hva som er en akseptabel mening. Slik bør det ikke være i et fritt samfunn.

Bør vi ha et vern mot hatefulle ytringer? Debatten om rasismeparagrafen har igjen blusset opp etter at 18 samfunnsdebattanter publiserte et opprop i Aftenposten om å få bestemmelsen fjernet. Dagens Næringsliv har på sin side tatt til orde for at bestemmelsen bør bestå – så lenge den ikke brukes til å støtte opp under «krenkelseshysteriet».

I debatten har det vært rettet mye fokus mot saken hvor en kvinne ble dømt for å ha kalt samfunnsdebattant Sumaya Ali Jirde for en «korrupt kakerlakk». En av opproperne, Elin Ørjasæter, peker med henvisning til dommen på at «[p]aragrafen handler om å forby folks uttrykk for sine følelser, sitt hat og sin ringeakt», og at følelser ikke bør forbys.

Advokat Nils Thomas Svendsen skriver med henvisning til denne og en rekke andre dommer at rasismeparagrafen primært brukes for å straffe «sinte ytringer i krangler, pågripelser eller Facebook», og at bestemmelsen først og fremst rammer «menneskelige uttrykk for sinne».

Fokuset på sjikanøse følelsesutbrudd er på sett og vis en avsporing av debatten. At rasismeparagrafen kriminaliserer ugjennomtenkte følelsesuttrykk er problematisk, og gjør bestemmelsen betenkelig.

Offentlige, ikke private interesser

Som påpekt av advokat Jon Wessel-Aas, er det imidlertid ikke først og fremst sleivkjefta personangrep bestemmelsen er ment å ramme:

 «Det er ikke et spørsmål om en ytring har forårsaket skade på akkurat personen ytringen er rettet mot, og det er heller ikke noe krav om noen konkret påvist skade […] Bestemmelsen verner […] først og fremst offentlige interesser i å forebygge diskriminering og forfølgelse av mennesker basert på deres tilhørighet til visse folkegrupper».

Som Dagens Næringsliv påpeker, må det vurderes om ytringen er egnet til å nøre opp under hat som vil kunne skade samfunnet.

At rasismeparagrafen har overordnede samfunnshensyn for øyet, er ikke – som Dagens Næringsliv ser ut til å mene – et argument for at rasismeparagrafen bør bestå. Tvert imot er det et argument for at rasismeparagrafen bør oppheves.

Dersom rasismeparagrafen hadde vært begrenset til sjikanøse ytringer mot enkeltpersoner, hadde bestemmelsen vært enklere å forsvare. Det største problemet med rasismeparagrafen, er at den også rammer politiske, religiøse og kanskje til og med vitenskapelige meningsytringer.

Muslimhets og kristenkonservatisme

Som argument for at rasismeparagrafen har livets rett, hevdes det gjerne at bestemmelsen ikke benyttes like ofte som man kan få inntrykk av. For eksempel endte jo SVs anmeldelse av Christian Tybring Gjedde – som i 2011 uttalte at innvandrergutter er hissigere enn etniske nordmenn – med henleggelse. Flere avgjørelser viser imidlertid at domstolene ikke alltid er like restriktive.

Et lite omtalt eksempel er den såkalte «Løpeseddel-dommen» fra 1981,[1] hvor en representant for den innvandringskritiske «Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge» ble dømt for å ha uttrykt seg negativt om muslimsk innvandring. Uttalelsene dreide seg om at muslimsk innvandring fører til kriminalitet, kvinneundertrykkelse og muslimsk overbefolkning i Europa, og skiller seg slik sett lite fra uttalelser som fremmes hver dag på Facebook-gruppene til diverse islamkritiske grupperinger. Ikke overraskende er to profilerte medlemmer av SIAN nå tiltalt for et lignende tilfelle.

I Hvit Valgallianse-dommen fra 1997[2] ble partileder Jack Kjuus dømt for å ha formidlet en politikk som ble ansett som så nedverdigende mot innvandrere at den ikke kunne godtas. Og selv om Høyesterett i Boot Boys-dommen[3] slo fast at det å hylle Rudolf Hess og erklære seg som nazist ligger innenfor ytringsfrihetens grenser, har Stortinget gjennom senere lovendringer slått fast at dommen ikke lenger er uttrykk for gjeldende rett.[4] Tre medlemmer av Den Nordiske Motstandsbevegelsen er nå under tiltale for å ha hengt opp bannere med hakekors.

Religiøse ytringer rammes også

Til tross for at religiøse ytringer – uten særlig god begrunnelse – har et forsterket vern, er heller ikke religiøse ytringer unntatt fra rasismeparagrafens virkeområde. I Bratterud-dommen[5] ble en kristen pastor dømt for å ha uttalt at homofili representerer en «djevelsk makt» i samfunnet, og at homofile burde fjernes fra ledende stillinger i landet.

Uttalelsene er radikale, men er ikke vesensforskjellige fra synspunkter som er gjengse i konservative muslimske trossamfunn og frikirkelige menigheter. For ikke å snakke om grupperinger som Profetens Ummah og Islamnet.

Det er grunn til å spørre hvorfor rasismeparagrafen enda ikke har blitt brukt til å straffe imamer eller predikanter som hevder at vantro er annenrangs mennesker som vil tilbringe etterlivet i evig pine. Er ikke dette en hatefull ytring, og skyldes den ikke nettopp folks tro?

Meningsforbud

Praktiseringen av rasismeparagrafen viser en side ved bestemmelsen som er merkelig lite omdiskutert. Gjennom domstolenes fortolkninger og bortgjemte forarbeidsuttalelser er vi i ferd med å innføre et forbud mot radikale meninger på visse samfunnsområder. Hvis utviklingen skal tas på alvor, og rasismeparagrafen håndheves til punkt og prikke, vil dette i realiteten innebære at ytterliggående politiske grupper og fundamentalistiske trossamfunn må avstå fra å offentliggjøre tanker om sin idelogi.

Og når ytringene først er forbudt, oppstår spørsmålet om vi ikke like godt kan ta steget fullt ut, og forby organisasjonene i sin helhet – slik blant annet Ervin Kohn har tatt til orde for. I Sverige utredes for tiden om det skal innføres et totalforbud mot rasistiske organisasjoner.

Bestemmelser som tvinger domstolene til å avgjøre om en mening er akseptabel eller ikke, er vanskelig å forsvare i et fritt samfunn. Selve eksistensen av en «uakseptabel» mening viser at det ikke finnes en objektiv definisjon på det motsatte; hva som er en akseptabel mening. Bør dette virkelig være opp til domstolene å avgjøre?

Er vitenskapen unntatt?

Vurderingstemaene i rasismeparagrafen er dessuten såpass vage at bestemmelsen fort kan tenkes å få anvendelse på områder hvor den kanskje ikke var tiltenkt. Et aktuelt spørsmål, som foreløpig ikke er satt på spissen, er om rasismeparagrafen kan bli brukt for å straffe ytringer om rent vitenskapelige spørsmål.

Debatten rundt den nye Fafo-rapporten «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge» viser at selv deskriptive synspunkter på spørsmål om rase og biologi kan oppfattes som rasisme. I Danmark ble den ytterliggående innvandringskritikeren Rasmus Paludan nylig dømt etter den danske versjonen av rasismeparagrafen for uttalelser som insinuerer at den svarte befolkningen i Sør-Afrika har lav intelligens.

Domstolene kan bli nødt til å avgjøre om det å fremlegge empirisk materiale som indikerer at det finnes IQ-forskjeller mellom ulike menneskegrupper, er straffbart.

Må også vitenskapen holde seg innenfor grensen av det akseptable? Trolig ikke. Men i et liberalt samfunn bør vi ikke være i tvil.

Et vern for de få

Et annet problem med rasismeparagrafen, som ofte underkommuniseres, er at bestemmelsen bare gir vern til et selektert utvalg mennesker. Rasismeparagrafen rammer bare ytringer som er motivert av noens hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne.

Når hatefulle ytringer motivert av slik gruppetilhørighet er straffbart, oppstår det åpenbare spørsmålet om hvorfor ikke også tilhørighet til andre grupper fortjener vern. Bestemmelsen omfatter for eksempel kun homofil legning. Andre seksuelle orienteringer eller kjønnsidentiteter, som transvestittisme, er ikke vernet.

Ved vedtagelsen av den nye straffeloven ble det diskutert om vernet burde utvides til å omfatte seksuelle orienteringer mer generelt. Justisdepartementet uttrykte at tiden var «moden» for dette, men anbefalte allikevel ikke å utvide virkeområdet. Departementet ønsket å holde fast ved at formålet var å gi «utsatte minoriteter et særskilt vern», og pekte på at «[e]t vern for alle blir lett et vern for ingen».[6]

Grensen bør gå ved trakassering

Departementets begrunnelse illustrerer godt hvorfor rasismeparagrafen er en dårlig idé. Rasismeparagrafen er allerede for ambisiøs, fordi ønsket om å stoppe hatefulle og diskriminerende ytringer innebærer at politiske og religiøse meningsytringer knebles.

Dersom vernet skal gjelde for alle, blir bestemmelsen i tillegg uhåndterlig. Et totalforbud mot hatefulle ytringer blir fort et generelt forbud mot stygge utrop, som potensielt gjør enhver opphetet samtale til gjenstand for etterforskning. Av åpenbare grunner er en slik bestemmelse ikke ønskelig, og heller ikke mulig å praktisere. Derfor bør rasismeparagrafen fjernes.

Grensen for hva som er en lovlig ytring bør ikke trekkes ut fra meningsinnholdet. Grensen bør gå ved oppfordring til straffbare handlinger og trakassering av enkeltpersoner. Gjeldende straffebestemmelser om trusler, personforfølgelse og især hensynsløs atferd, gir trolig et godt nok grunnlag for å verne dem som er utsatt for hatefulle personangrep. Og hvis vi mener at rasisme og andre fordommer gjør forholdet mer alvorlig, kan dette eventuelt trekkes inn i straffutmålingen.

Høyesteretts uttalelser i Boot Boys-dommen kan kanskje virke pompøse, men gir en god beskrivelse av hva som bør være utgangspunktet:

«[D]et må være adgang til å gi uttrykk for meninger som vekker sterke reaksjoner. […] Det er først og fremst de avskyvekkende utsagn som setter vår forståelse av prinsippet om ytringsfrihet på prøve.»

I et fritt samfunn må meninger være frie.

Noter

[1] Høyesteretts avgjørelse Rt. 1981 s. 1305.

[2] Høyesteretts avgjørelse Rt. 1997 s. 1821.

[3] Høyesteretts avgjørelse Rt. 2002 s. 1618.

[4] Forarbeidene til endringer i straffeloven, Ot. Prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 10.7.4.2.

[5] Høyesteretts avgjørelse Rt. 1984 s. 1359.

[6] Forarbeidene til endringer i straffeloven, Ot. Prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 10.7.4.3.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden