DEBATT

Ukraina-krisen og tilfellet Kina minner oss om behovet for en grunnleggende varesikkerhet vi aldri kan oppnå om vi baserer essensiell produksjon av livsviktige varer på stater vi ikke kan stole på, skriver innleggsforfatteren.

Vi må moderere vår kompromissløse tro på frihandel

DEBATT: Krigen i Ukraina innleder en ny tid, og tvinger oss til å utfordre en rekke vedtatte sannheter – blant annet om frihandelens konsekvensløse fortreffelighet.

Publisert Sist oppdatert

Jeg er vokst opp med en nærmest blind tiltro til frihandel.

Gjennom oppveksten og skoleløpet har jeg hørt utallige historier om murens fall, frigjøringen av Øst-Europa og det liberale demokratiets definitive seier. Jeg forstod nok aldri rekkevidden av begrepene «glasnost» og «perestrojka», men jeg skjønte at de var uttrykk for noe grunnleggende godt.

Vekst og vår var i vente, krig og ufred lå bak oss.

Da jeg ble introdusert for politikken, var det nærliggende for meg å fordype meg i økonomisk og politisk tenkning. Gjennom mitt bekjentskap med mange av høyresidens tenkere ble frihandel fort den høyeste himmel.

Et perspektiv som dessuten gikk hånd-i-hånd med både «glasnost» og «perestrojka».

Etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg også lest og reflektert meg fram til en tro på at arbeidsdeling og spesialisering er en effektiv veg til økonomisk vekst. Som nordmann er det enkelt å identifisere alle fordelene en liten, åpen og råvarebasert økonomi får med tilgang til større markeder. Norsk økonomisk historie må dessuten forstås slik at frihandel er en langt sikrere veg til økonomisk vekst enn det proteksjonisme er.

Disse påstandene holder jeg fortsatt som sanne, men jeg mener det er et presserende behov for å moderere egen posisjon. De rådende omstendigheter kan ikke forstås annerledes enn at også vedtatte handelspolitiske doktriner må redefineres.

Vedtatte sannheter

Som konservative ser vi et samfunns utvikling som organisk.

Stater beveger seg fremover etter sine egne prinsipper, og ethvert folk bygger sine perspektiver på unike kollektive erfaringer. Følgelig vil etablerte tenkemåter variere stort fra samfunn til samfunn. Verden ser åpenbart svært annerledes ut fra Moskva enn det den gjør fra Oslo.

Å forstå hvorfor det er slik er alltid komplisert. Av og til umulig.

Et samfunn er uendelig komplekst, og de kulturelle særtrekk ved et samfunn kan være vanskelige å identifisere. Enda vanskeligere er det å isolere de enkeltstående uttrykk. Dette gjør det svært krevende å si noe om opphavet til bestemte tenkemåter og virkelighetsforståelser.

Erkjennelsen av at ulike nasjoner fremstår, tenker og handler ulikt er imidlertid verdifull i seg selv.

Nettopp derfor fremstår det nå tydeligere enn noen gang at foreldregenerasjonen har gjort seg skyldig i noen fundamentale unnlatelsessynder. Perspektiver fundert i feilaktige antakelser vi nå merker konsekvensene av, og som vi nå er nødt til å forholde oss til.

Unge Høyre-leder Ola Svenneby har fortjenestfullt tatt et overmodent oppgjør med foreldregenerasjonens naive verdensanskuelse og den politikk virkelighetsoppfatningen har resultert i. Den viktigste grunnen til at dette var på høy tid er at de erfaringer vi høster stadig antyder at mange av antakelsene har vært feilaktige.

Andre så grunnleggende feilaktige at de må kunne betegnes som direkte farlige.

Francis Fukuyamas tese om at alle samfunn beveger seg i retning av det liberale demokratiet fordi alle egentlig vil være som oss, er blant slike. Tesen er åpenbart ikke farlig i seg selv, men konsekvensene av å innrette seg blindt etter teorien har vist seg alvorlige.

Thomas Friedmans McDonalds-antakelse er et annet eksempel.

Den grunnleggende påstanden er at to land i besittelse av en McDonalds-restaurant aldri har gått til krig mot hverandre.

Poenget er at når et land har nådd et bestemt stadium av økonomisk utvikling, med en middelklasse kjøpesterk nok til å holde gående en McDonalds-restaurant, vil staten ikke lenger ha interesse av å utkjempe kriger. Stater som gjennom globalisering har knyttet sterke bånd til hverandre har så mye å tape på å gå til krig med hverandre at de vil avstå.

Det er hundre grunner til at teorien er svak.

Den er fundert på feilaktige antakelser om alt fra grunnleggende drivkrefter i et samfunn til selve menneskenaturen. I denne sammenheng holder det å konstatere at Russland de siste femten årene gang på gang har vist at teorien ikke har stort for seg, og at 90-tallet har mye å svare for.

Med andre ord er det på høy tid å utfordre vedtatte sannheter.

Resultatet av omstillingen må få konsekvenser innenfor en rekke samfunnsområder, og en ny handelspolitisk tenkning er kanskje det som haster mest.

Konflikt og uro

Tysk avhengighet av russisk gass er dessverre et svært godt eksempel på hvordan frihandelspolitikken i enkelte henseender utfordrer vestlige staters grunnleggende varesikkerhet. Dessuten har frihandelsidealismen forledet oss til å tro at frihandel uansett alltid er et mål i seg selv, ikke et middel for å oppnå økonomisk vekst.

Et annet eksempel er behovet europeiske bønder har for kunstgjødsel.

Gjødselproduksjon forutsetter tilgang på nitrogen, kalium og fosfor. Russland står for om lag 20 prosent av det internasjonale kaliummarkedet. Videre er tilgang på naturgass avgjørende for nitrogenproduksjon, og vår nabo i øst står for 40 prosent av det europeiske gassmarkedet. Yara anslår at rundt 25 prosent av innsatsmidlene til gjødsel på verdensmarkedet har opphav i Russland.

Det er nå en reell bekymring for om bøndene i det hele tatt får sådd i år, et alvorlig skudd for baugen for europeisk matsikkerhet.

Slik kan det åpenbart ikke fortsette.

På samme måte som den norske stats legitimitet blant annet er bundet opp i statens evne til å forsyne egen befolkning med mat, er den tyske stats legitimitet åpenbart fundert i blant annet antakelsen om at den vil være i stand til å sikre tyske husholdning tilgang på lys og varme. Dersom en stat ikke er i stand til å garantere befolkningen en grunnleggende forsyningssikkerhet av livsviktige varer, vil dette for alvor svekke befolkningens tiltro til den aktuelle staten.

En eldgammel konservativ erkjennelse er at konflikt og uro er roten til alt ondt. Konsekvensene kan bli alvorlige, det er alltid et behov for å holde orden i eget hus.

Et godt samfunn er et stabilt samfunn. Et samfunn uten alt for høy forekomst av interne spenninger og uro.

For konservative bør det viktigste av alt være å sikre slik stabilitet. Så lenge det internasjonale varebyttet påvirkes av internasjonal uro, må statene åpenbart utvise en større varsomhet med å basere seg på uforutsigbare stater vi ikke kan stole på.

Jeg tror handel er en fin måte å etablere gode relasjoner til andre stater på, og at utstrakt handel for det meste er veldig bra.

Men ikke for enhver pris.

Et nærliggende motargument vil imidlertid være at resultatet av en utstrakt handel er at vi nå har fungerende økonomiske sanksjoner i verktøykassa å bruke når vi søker å ramme Russland. Det hadde vi ikke hatt dersom vi ikke hadde handlet med dem overhodet.

Dette illustrerer åpenbart et vanskelig dilemma.

Likevel må det være mulig å finne en middelvei, og en middelvei fordrer en kursendring. Det er en fattig trøst og kunne ramme Russland med økonomiske sanksjoner om vi ikke kan forsyne egne befolkninger med mat, lys og varme.

Tilfellet Kina

Maler vi med en litt bredere pensel, og ser enda lenger frem i tid, er Kina den største trusselen mot den vestlige verdensorden.

Også i denne relasjonen representerer ukritisk frihandel et problem.

Det kinesiske folks frihet begrenses stadig kraftig av det autoritære regimet, og lite tyder på at kineserne i sitt hjerte søker en vestliggjøring av eget samfunn. Teorien om at en raskt voksende kinesisk middelklasse på et eller annet tidspunkt vil fremme krav om demokrati ser foreløpig ikke ut til å stemme.

Midtens rike har de siste tiårene opplevd en historisk økonomisk vekst. Millioner av kinesere er løftet ut av fattigdom, og kinesisk industri har år for år vokst kraftig. Kina har blitt en økonomisk stormakt, og kinesisk økonomi kan om få år være verdens største. Det mye omtalte belte-veg-initiativet, etableringen av en ny silkevei, sammenholdt med deres bistandsliknende engasjement i Afrika antyder dessuten uten tvil geopolitiske ambisjoner.

Kina er ikke lenger seg selv nok.

Det ser med andre ord ut som om den vestlige verden vil måtte forholde seg til Kina som en betydelig internasjonal spiller i uoverskuelig fremtid.

Det beste eksemplet på hvilke vanskeligheter dette kan medføre fikk vi da Nobel-komiteen i 2010 valgte å tildele Liu Xiaobo fredsprisen. At prisen ble tildelt mannen kinesiske myndigheter omtalte som «en kriminell som soner en fengselsstraff» ble ikke forbigått i stillhet. En talsperson for Kinas utenriksdepartement uttalte i den anledning at prisutdelingen viste en «mangel på respekt for Kinas juridiske system».

Norge havnet i fryseboksen.

Senere har det tilkommet en rekke tilsvarende eksempler på hvor vanskelig det er å ta opp menneskerettighetsspørsmål med Kina.

Disse uoverenskomstene illustrerer både de kulturelle forskjellene og hvor vanskelig det er å forholde seg til et så annerledes samfunn.

Kina er et annet sted.

Uheldig innflytelse

Det første spørsmålet vi må stille oss er om det er mulig å se bort fra så dype og uforenlige verdibaserte uenigheter som de som foreligger mellom det kinesiske regimet og de vestlige demokratiene.

Det er få eller ingen tegn til at økt kontakt med Kina endrer kinesernes perspektiver på verken samfunnet eller mennesket. Hvorvidt vestlig handel bidrar til å flytte det kinesiske regimet eller snarere bidrar til å legitimere det blir et åpent spørsmål.

Det andre spørsmålet vi må stille oss er av mer praktisk karakter.

Er det riktig å legge til rette for utstrakt handel om vi ikke kan garantere for grunnleggende ting som rettssikkerheten til norske selskaper? Etter at Kina på starten av 2000-tallet ble inkludert i WTO, har en rekke rettslige utfordringer kommet til syne.

Hva hjelper det at Kina undertegner konvensjoner og andre rettsakter om de ikke følger opp sine egne lovnader? I det kinesiske språk finnes det ikke engang ekvivalenter til de vestlige rettsstatsbegrepene. Hvilken verdi har det at de garanterer for «The Rule of Law» om de ikke har en samfunnsform, et menneskesyn eller et språk som setter innhold til begrepet?

Den norske sjømatnæringen kan dessuten vitne om hvor mye skjøre bilaterale forbindelser kan endre næringsgrunnlaget til en hel næring fra en dag til en annen. Tradisjonelt er ikke uforutsigbarhet bra for business, selv om næringslivet selvsagt vil ønske seg en så bred markedsadgang som mulig.

Det tredje spørsmålet er utelukkende fundert i vestlige interesser.

Kina sikrer seg innflytelse gjennom sine utenlandske investeringer. Kinas internasjonale infrastrukturutbygging og øvrige bistandsliknende aktiviteter antyder at de har lært en ting eller to av amerikansk bistandspolitikk. Kina seiler opp som en konkurrent til det amerikanske hegemoniet, uten interesse for demokratisering og frigjøring, og tradisjonelt har en slik endring av gjeldende maktbalanse innbydd til konflikt og eskalering.

Skal de vestlige samfunnene bidra til å styrke Kinas posisjon ytterligere?

Som blant andre Jan Arild Snoen har påpekt, er den amerikanske innflytelsen fundert i en rekke faktorer utover det økonomiske, eksempelvis kulturell innflytelse, så en nært forestående detronisering er det antakeligvis ikke tale om.

Likevel virker det uansett nærliggende å planlegge for at USA på et eller annet tidspunkt vil sikre sin posisjon med å stille tydeligere krav til sine alliertes Kina-politikk. Blir det tale om en oppdeling av det internasjonale markedet, er det ingen tvil om hvilken side Norge vil havne på.

Dette perspektivet er fundert i en refleksjon over hva en ytterligere tilspisning av forholdet mellom Kina og USA vil bety for oss. Rent praktisk vil dette legge en begrensning på varebyttet mellom Kina og Norge, men også uten en tilspisning og en tydeligere oppdeling av det internasjonale markedet representerer det en sikkerhetsrisiko å belage seg på kinesisk produksjon.

Kina er i ferd med å få en stadig viktigere posisjon hos en rekke land. Dette øker uomtvistelig Kinas anledning til å utøve innflytelse over disse statene. Om Norge stadig skulle knytte seg sterkere til Kina vil det uten tvil gjøre oss mer lydhøre for, interesserte i, og avhengige av Kinas gunst og vellyst.

En slik avhengighet er det vanskelig å se at kan føre til særlig mye godt.

Selv om det kinesiske regimet ikke fremstår like krigersk som Russland, er de minst like uforutsigbare. På sikt kan det få langt verre konsekvenser for oss enn skammen over å måtte henvise fredsforkjempere til bakdøra på Stortinget.

Varesikkerheten er dessuten også her et vektig argument. Vi er avhengig av å sikre oss en sikrere tilgang på livsviktige varer enn det forholdet til Kina tilsier at er mulig.

Vi trenger ikke nødvendigvis ta all produksjon hjem, selv om koronapandemien har avdekket mange fordeler eksempelvis med å ha en eller annen form for kapasitet til å produsere medisiner på norsk jord. Arbeidsdeling og spesialisering har fortsatt mye for seg, men det finnes lavkostland det virker langt mer fristende å belage seg på enn Kina.

India kan tjene som et slikt eksempel, selv om det er mulig å finne innvendinger også til dette.

Ideelt sett bør europeisk og vestlig handel styrkes ytterligere. Det synes åpenbart at de sikkerhetspolitiske hensynene best ivaretas ved et svært ustrakt vestlig varebytte.

Så blir det selvsagt et veldig drastisk tiltak å innføre en rekke tollavgifter over natten. I vestlige samfunn er det dessuten ikke slik at staten bestemmer hvor næringslivet skal plassere penger.

Men en åpenbar start ville være å skrinlegge alle planer om en helhetlig frihandelsavtale med Kina. Det synes ikke som godt for noe, utover de legitime ønskene norsk næringsliv har om best mulig markedsadgang.

Det må etableres en sunn skepsis til utstrakt handel utenfor våre sikkerhetspolitiske allianser og øvrige verdibaserte allierte.

En slik skepsis har det de siste tiårene vært vanskelig å få øye på.

De idealistiske sidene av frihandelen har mye for seg, men Ukraina-krisen og tilfellet Kina minner oss om behovet for en grunnleggende varesikkerhet vi aldri kan oppnå om vi baserer essensiell produksjon av livsviktige varer på stater vi ikke kan stole på.

Sikkerhetspolitiske hensyn må vektes langt tyngre innenfor alle samfunnsområder enn tilfellet har vært til nå, og handel kan på ingen måte unntas dette.

Powered by Labrador CMS