Minerva

Frihet under ansvar

Lærerne vil ha større frihet, men ikke at resultatene av hvordan denne friheten brukes skal ha noen betydning for dem.

Bilde: Pixabay / CC0 Public Domain

Lærerne klager med god grunn over for mye detaljstyring. Men i bytte mot frihet må de mer helhjertet omfavne måling av resultater og at disse kan få følger for dem.

Mange lærere er lei av detaljstyring og skjemavelde. Det fremkommer i en spørreundersøkelse blant lærere, og engasjementet som er skapt rundt et Facebook-innlegg fra lærer Anne Grønlie.

Kritikken gjelder flere forhold. Ett av dem er ifølge Dagsavisens dekning i dag at:

”Lærerne føler de blir instruert til å undervise på samme måte etter gitte maler, uten å få bruke sin faglige kompetanse til å tilpasse opplegget ut fra hva som er best for hver enkelt elevgruppe.”

Det er et gjennomgående funn i skoleforskningen at den enkelte skoles frihet til å organisere undervisningen gir økt læringsutbytte. Hanushek og Woessman skriver:

“The general pattern of results is that students perform significantly better in schools that have autonomy in process and personnel decisions. These decisions include such areas as deciding on the purchase of supplies and on budget allocations within schools, hiring and rewarding teachers (within a given budget), and choosing textbooks, instructional methods, and the like. Similarly, students perform better if their teachers have both incentives and the possibility to select appropriate teaching methods.”

Jeg har tidligere skrevet om hvem de gode lærerne er. Det handler mest om personlige egenskaper.

Men det er også slik at mindre gode lærere kan lære av de gode. Ikke minst gjelder det nyutdannede. Det er først og fremst de første par årene at en ny lærer blir bedre. Etter det skjer det ganske lite. Men da er det viktig at det finnes tid for nettopp å lære av andre, utveksle erfaringer – og få kritikk. Dagsavisen skriver ”fellestid som lærerne tidligere kunne bruke til faglig samarbeid, er nå beslaglagt av skoleledelsen og vies deres utvalgte satsingsområder.”

Desentralisering av myndighet til skoler og lærere har altså godt forskningsbelegg, men i Norge har vi i tillegg et ekstra lag, nemlig at elevene selv også skal være med å styre sin undervisning. Jeg vil ikke avvise at elever kan gi nyttig input, men formalisering av denne burde bort. Det er en illusjon at elevene er eksperter på sin egen læring. Jeg er helt enig med lærer Per Roar Ekeland her:

”Elevene skal være med og diskutere læreplanene og utvikle vurderingskriterier i fagene. Det er ganske omfattende. Når dette skjer i alle fag, tror jeg elevene blir helt apatiske. De opplever ikke at de har noe utbytte av det.”

Med frihet følger ansvar

Men som Hanushek og Woessmann peker på: Skolers og læreres autonomi fungerer bare i kombinasjon med ”accountability”, at de stilles til ansvar. Sagt på en annen måte: Skoler og lærere bør gis stor frihet i hvordan de når sine mål, men de må ha et eksternt bestemt mål, og instrumenter til å finne ut om de faktisk når målene.

Og det er her jeg delvis skiller lag med læreropprørerne. En ting er at jeg mener ”accountabilty” har godt av en større valgfrihet og et større innslag av friskoler, slik at elever og deres foresatte kan stemme med føttene. Minst like viktig er det at resultatene må måles.

PISA-rapportene fra tidlig på 2000-tallet viste at resultatene i skolen, både i Norge og mange andre land, var dårligere enn forventet. Etter det fulgte det en satsing for å bedre de målbare resultatene. Det ble møtt med mye kritikk fra lærerhold. Noe av kritikken er relevant, som at dersom man utelukkende legger vekt på det som lett kan måles, kan andre kvaliteter ved skolen bli nedprioritert, selv om det ikke er noe som tyder på at det for eksempel er en motsetning mellom kunnskap og trivsel.

Det kan også være et problem at undervisningen tilpasses det man vet skal måles, selv om jeg mener at også denne kritikken er overdrevet. PISA-prosessen ga økt fokus på å lære barna å lese, skrive og regne. Det var sannelig på tide. Når den norske skolen nå gjør det noe bedre i PISA-undersøkelsene, tror jeg det skyldes nettopp dette fokuset på at resultater skal og må måles.

Og under kritikken mener jeg å kunne lese en mer grunnleggende motstand mot å bli målt. Lærerne vil ha frihet uten å bli stilt til ansvar.

Når det er sagt: Selv om jeg mener eksamener og nasjonale prøver er viktige, og ikke er enig i at det er for mange av dem, kommer det en haug med rapportering og skjemavelde på toppen av dette:

”Lærerne mener det er en hel smørbrødliste av tidstyver, der et omfattende vurderingsarbeid er en av dem.

– Vi skal gi vurdering for læring til hver enkelt elev, som betyr fagsamtaler, utviklingssamtaler og vurderingssamtaler i etterkant av prøver. I tillegg skal kontaktlærerne ha elevsamtaler. Ofte blir elevene dritt lei. Alt blir så formelt, sier Per Roar Ekeland, som er usikker på nytteverdien av et så rigid system.”

Dette er jeg helt enig i, og det stemmer med egne erfaringer som forelder. Det blir for mye mer eller mindre automatisk avkryssing i skjemaer som ikke kan brukes til noe.

Anne Grønlie sier:

”Mange forteller om en ganske ekstrem måling av alt fra hvordan de forbereder en skoletime og gjennomfører den, til hvordan de gir tilbakemelding og kommuniserer med elevene sine.”

Gode resultater belønnes ikke

Det er ikke bra. Men denne manglende tilliten til den enkelte lærer kan også henge sammen med at skoleledelsen mangler noen verktøy. Lærernes organisasjoner kjemper med nebb og klør mot ethvert forsøk på å belønne gode lærere – eller sagt på en annen måte, at middels eller dårlige lærere ikke får økonomisk belønning. Det ville være bedre med lønnssystemer som ga belønning for resultater, fortrinnsvis basert på en kombinasjon av resultater på individuelt og gruppe-nivå. (Jeg har skrevet mer om belønningssystemer her).  Det er også veldig vanskelig å bli kvitt en lærer som ikke egner seg til oppgaven. Da blir detaljstyring svaret.

Oppsummert: Skolen må ha klare mål, og instrumenter for å sjekke om de nås. Resultatene bør få følger for den enkelte lærer eller grupper av lærere i form av lønn, endring i arbeidsoppgaver eller eventuelt «avskilting». Men detaljeringsgraden i målingene og skriftliggjøringen av oppfølgingen av den enkelte elev kan med fordel reduseres.

Dersom dette er på plass, bør både den enkelte skole og enkelte lærer ha stor frihet, og større enn i dag, til å bestemme hvordan målene skal nås, altså hvordan undervisningen foregår. Ja, selv om vi mangler individuelle avlønningssystemer, burde det være rom for større frihet enn i dag.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden