Minerva Debatt

Frihet uten ansvar

Opptøyene i London skyldes ikke bare fattigdom, men også snillisme, velferdsavhengighet og utvisking av personlig ansvar.

Opptøyene i London viser en trist historie om marginalisert ungdom som sliter med å komme ut av dårlig sosial arv og inn på arbeidsmarkedene. Men dette er ikke hele historien. Problemene skyldes ikke bare fattigdom, men også snillisme, velferdsavhengighet og utvisking av personlig ansvar.

Det er blitt vanlig å trekke linjene tilbake til Margareth Thatcher når man skal forklare hvordan Storbritannia har fått en underklasse uten arbeid. Visstnok skal hennes kutt i statlig engasjement ha satt deler av en generasjon i fattigdom. Denne oppfatningen støttes ikke av statistikk fra hennes periode: I gjennomsnitt økte de offentlige utgiftene med 1,1 prosent hvert år hun satt som statsminister.

Selv i intervjuet hvor hun hevder at  «there is no such thing as society » aksepterer hun at det er offentlige velferdsordninger og støtter opp om systemet som sier at  «if you cannot get a job, you shall have a basic standard of living! ». Dét hun er skeptisk til, er ansvarsfraskrivelsen som finnes når man en gang har fått grunnleggende goder av samfunnet:

 «[W]hen we have got reasonable housing when you compare us with other countries, when you have got a reasonable standard of living and you have got no-one who is hungry or need be hungry, when you have got an education system that teaches everyone–not as good as we would wish–you are left with what? »

Offentlige velferdsprogrammer skulle gi mennesker frihet fra nød og elendighet. I dag har de imidlertid også frigjort personer fra arbeid og plikten til å ta vare på seg selv. Enkelte britiske ordninger utbetaler såpass mye at det ikke lønner seg å gå ut i arbeid, fordi sosiale goder trekkes om man jobber litt. Centre for Policy Studies beregnet for et par år siden at kombinasjonen av ytelseskutt og for høy skatt på små inntekter kan medføre at lavinntektsgrupper reelt sett mister 95,5 prosent av det de tjener.

Andelen av gruppen uten arbeid som settes på passive velferdsordninger, er nesten tredoblet de siste 30 årene. Godt over halvparten av husholdningene med enslige forsørgere er avhengige av statlige ordninger. Den tidligere Arbeiderpartirådgiveren Jo Moore forklarer politikernes apati med at  «det er ingen stemmer i de fattige ».

Velferdsfellen låser mange i en tilstand der det ikke er noen grunn til å vise personlig ansvar eller initiativ. Samfunnets normer svekkes videre uten sosial kontroll og konsekvenser dersom man gjør dårlige valg. Lærere melder om at de er maktesløse overfor dårlig adferd. Dette gjenspeiles ikke minst når politiet mister overtaket og opprørerne kan herje fritt uten å bli tatt.

Kriminologiprofessor John Pitts forklarer noe av opptøyene med at kontrollmekanismene oppløses, noe som medfører en total endevending av vanlige spileregler:  «Ungdommene er vant til voksne autoriteter som forteller dem at de ikke kan gjøre dette ellers vil dette skje. Så gjør de det og ingenting skjer ». De blir beruset av den nye situasjonen uten grensesetting.

Også mer ordinære ungdommer i London har deltatt i plyndringen og demonstrasjoner. Dette kunne man dessuten se i juni i Vancouver, der hundrevis av forholdsvis normale mennesker lagde kaos og bilbranner etter en ishockeykamp. Det er påpekt av psykologen Jason Nier at man i slike situasjoner opplever en avindividualisering . Man blir en del av en anonym masse der en ikke blir holdt personlig ansvarlig for ens handlinger.

Løsningen på problemene kan bare skje gjennom langsiktig arbeid. Man kan ikke uten videre endre holdninger som er skapt etter år utenfor arbeidslivet og en passiv tilværelse som mottaker. En god start vil imidlertid være å gjennomføre sanksjoner for ulovlige handlinger. Av den grunn støtter jeg David Camerons utspill om å kaste lovbrytere ut av subsidierte sosialboliger.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden