Fra papirutgaven

Frihet uten disiplin

I USA førte 68-opprøret med seg økt valgfrihet, mangfold og toleranse, men for mange ble sammenbruddet i borgerlige konvensjoner veien til helvete. De verste konsekvensene falt i størst grad på arbeider- og underklassen.

I USA førte 68-opprøret med seg økt valgfrihet, mangfold og toleranse, men for mange ble sammenbruddet i borgerlige konvensjoner veien til helvete. De verste konsekvensene falt i størst grad på arbeider- og underklassen.
 
Revolusjonen har muligens ikke materialisert seg, men ”Vannmannens oppvåking”[1] på den motkulturelle venstresiden var likevel en kritisk viktig begivenhet. Selv om den mislyktes i å styrte den amerikanske samfunnsorden, øvet den en kraftfull innflytelse, omformet politiske agendaer og lojaliteter, omdirigerte sosiale energistrømmer og omdannet den allmenne kulturen. Var denne innflytelsen bra eller dårlig? Ganske klar begge deler. På den ene siden skapte impulsene fra 68-generasjonen nytt momentum i den pågående bevegelsen for å utvide valgfriheten i amerikansk samfunnsliv: å inkludere outsidere, tolerere forskjeller, og å omfavne det nye og det ukonvensjonelle. Dessverre var denne frigjørende impulsen også skjemmet av den plagsomt romantiske stemmen til 68-generasjonen. Som en følge av dette innebar denne impulsen ofte en skjødesløs overkjøring av den moderasjon og disiplin som er nødvendig for å få de høye idealer til å fungere i praksis …
 
68’generasjonens oppvåking var, som de fleste historiske bevegelser, full av selvmotsigelser. I sentrum for dens vidtrekkende og varierte entusiasmer var trangen til å utvide horisonten i amerikanernes liv: å utvide det moralske forestillingsrommet ved å omfavne dem som tidligere var ekskludert fra full deltakelse i den sosiale foretaksomhet; å utvide bevisstheten ved å utforske områder som tidligere var undertrykket eller oversett. Men samtidig forkastet 68’erne de verdier og institusjoner som skapte og næret opp under selve muligheten for deres overstrømmende ekspansjonisme. Uten den voldsomt intrikate arbeidsdelingen som var utviklet og stadig utdypet av kapitalismen, ville det ikke ha vært noen velstand for massene; uten denne utbredte velstanden ville det ikke vært noen motkultur. Likevel fordømte raddissene på 60-tallet den kommersialismen som omga dem som banal og korrupt, og de var like fulle av forakt overfor de konvensjonelle forpliktelsene overfor familie og arbeid som hadde underbygget den kapitaliske arbeidsdelingen. 68’ernes prosjekt lå derfor i krig med seg selv.
 
Det radikale angrepet på kapitalismen mislyktes. Etter bare noen få år svant den utopiske bravur hen, og barnslige fantasier ble forlatt i all stillhet. Likevel overlevde Vannmannens ånd, fremmet av den samme kommersialisme som de ekte troende så sterkt foraktet. Og da denne utvannede varianten av romantisk opprør gjennomsyret det amerikanske samfunnet, brakte dens fiendskap til begrensninger i personlige ønsker uunngåelig med seg en blanding av velsignelser og onder.
Denne blandingen var ikke jevnt fordelt. Skiftet i verdier som foregikk på 60- og 70-tallet var det først og fremst de øvre og midtre lag i samfunnet som nøt godt av. De verste konsekvensene falt i størst grad på arbeider- og lavere klasser. Hvorfor ble virkningen så forskjellig? Svaret ligger i dette paradokset: selv om friheten oppleves som mangel på begrensninger, realiseres den mest fullstendig dersom visse begrensninger er strengt opprettholdt. Sagt på en annen måte, og i motsetning til dem som lider av den romantiske vrangforetillingen, er ikke alle begrensninger i valgmuligheter fiender av friheten. Snarere er i siste instans, og helt grunnleggende, noen av dem forsterkende for friheten. For dem som har tilstrekkelig disiplin førte 68’ernes streben etter selvrealisering som regel til en rikere utforskning av livets muligheter. Men blant dem uten denne disiplinen viste dreiningen mot selvhevdelse seg ofte å være en grusom felle.
 
Det er absolutt ingenting naturlig ved den friheten som motkulturen dyrket og forsøkte å utvide. Snarere var den dramatiske utvidelsen i valgfriheten som massenes velstand ga mulighet for en kulturell prestasjon av høyeste orden, resultatet av en mobilisering av menneskelig energi uten presedens, kombinert med en voldsomt komplisert og intrikat organisering av sosial samhandling. Og som Karl Marx selv innså — denne prestasjonen ble oppnådd under ledelse av en spesiell klasse mennesker — en gruppe Marx refererte til som borgerskapet, og hvis etterkommere spilte rollen som motkulturens bête noir.
 
Borgerskapet var kjennetegnet av en intens forpliktelse overfor en spesiell felles kultur, en som viste seg å være særlig velegnet til å fremme økonomisk dynamikk. I USA var den protestantiske borgerlige kulturen så dominerende at den nærmest utgjorde en nasjonal sivil religion — et faktum som i høy grad forklarer hvorfor overgangen til massevelstand først skjedde i USA.
 
Hva var det som gjorde den borgerlige kulturen så velegnet for økonomisk fremgang? To trekk fremstår som kritiske: et fokus på det langsiktige og kapasitet for abstrakte lojaliteter. Den protestantiske arbeidsmoralen var selvsagt berømt for sin steinharde forpliktelse til utsatt tilfredsstillelse. Og selv om streng selvfornektelse ofte ble praktisert i en grad som gir liten mening i vår luksuriøse tidsalder, var den inngrodde vanen med å rasjonelt knytte mål og middel over tid — dvs. å planlegge for lang tid fremover og holde seg til planen — en absolutt essensiell betingelse for USAs industrielle take off. Uten å sette unaturlig pris på i morgen fremfor i dag — hvordan kunne man ellers motstå presset fra løpende behov og tålmodig legge til side kapital? Hvordan kunne den ellers blitt tatt i bruk i prosjekter som tok mange år før de ga avkastning?
 
Det formidable velstandsnivået i dag er avhengig av evnen til å forfølge storskala- så vel som langsiktige prosjekter. Med andre ord er vi avhengig av samarbeid, om ikke vennlighet, fra fremmede — anonyme millioner som på et eller annet vis stoler nok på hverandre til å gjøre forretninger sammen, og til og med legge sine liv i hverandres hender. Det protestantiske borgerlige ethos gjorde mye for å tilrettelegge for slik tillit i stor skala ved å fremme en ny og abstrakt form for fellesskap, basert på en felles tro og livsstil. I sin religionsutøvelse, klesdrakt og sine manerer demonstrerte det amerikanske protestantiske etablissementet sin ”respektabilitet”, og dermed sin troverdighet i forretningsspørsmål.
 
Historisk var det normale å bare opprettholde en engere krets av personlige lojalitetsbånd, basert på familie og fødested. Den borgerlige moral går langt ut over slik småskala, organisk enhet, og gjorde det mulig med lojalitet overfor felles idealer og verdier. Resultatet var en integrert nasjonal økonomi med en produktiv evne uten like.
 
De borgerlige kulturelle innovasjonene — fremtidsorientering og abstrakt lojalitet, er fremdeles kjernen i dagens middelklassekultur. Men i dag er dette essensielle, frihetsfremmende blitt strippet for mye av dens opprinnelige bagasje fra det nittende århundret. To store bølger av kulturelle endringer har stått for denne transformasjonen. Den første foregikk i første halvdel av det tyvende århundret, da moderne forbrukerkultur ble født, og organiseringen av det økonomiske livet i bedrifter utvidet sitt område. Innen midten av århundret hadde den gamle protestantiske borgerlige ethos mistet sin kulturelle dominans, og overlatt scenen til det David Riesman kalte den ”ytrestyrte” mentaliteten.
 
Dogmatisk intoleranse overfor andre trossamfunn vek for den kjedelige inkluderingen i den ”triple smeltedigelen”; sneversynt dobbeltmoral ble myket opp etter hvert som avkommet etter innvandrere fra Sør- og Øst-Europa begynte å slutte seg til middelklassen; mistroen mot materiell nytelse ble overveldet av fristelsene fra maskinelt fremstilt overflod.
 
På tross av de dramatiske endringene klamret de ytrestyrte forstadsboerne på femtitallet seg fremdeles til mange gammeldags borgerlige konvensjoner. Særlig opplevde idealet om distinkte maskuline og feminine sfærer en renessanse, etter å ha mistet terreng i flere tiår. Selv om den nye pluralistiske ånden førte til at man godtok hvite som ikke kom fra nordlige deler av Europa, førte utbredte fordommer overfor afro-amerikanere til at en forlengelse av den nedverdigende behandlingen av dem ble unnskyldt. Og selv om seksualmoralen hadde blitt betydelig oppmyket, dominerte en sterk og skamfremmende undertrykkelse fremdeles.
 
Så kom den andre bølgen. I løpet av seksti- og syttitallet, gjorde 68-bevegelsen mye for rydde unna det som var igjen av rester fra den protestantiske borgerlige fortiden. Men det var bare en akselerering og overdrivelse av endringer som allerede var godt i gang. Svart underkastelse under de såkalte Jim Crow-lovene (som i realiteten fratok dem stemmeretten o.a.) hadde blitt alvorlig underminert av mekaniseringen av jordbruket og dens doble effekt: nedgangen til avlingsdelingssystemet og massemigrasjonen av afro-amerikanere fra sørstatene. Kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet hadde vokst jevnt i flere tiår, siden slitet og strevet forbundet med husarbeid ble redusert, og mulighetene for mindre fysisk krevende hvitsnittarbeid vokste frem. Den seksuelle kjemien som fulgte av at unge menn og kvinner kom nært innpå hverandre i skoler og på arbeidsplasser, kombinert med tilgangen til stadig mer effektiv og enkel prevensjon, hadde gjort de viktorianske standardene for sømmelighet like umulig å håndheve som de var unødvendige.
 
Mens den omformet middelklassens verdier arbeidet 68’ernes ånd i fundamental harmoni med den kapitalistiske utviklingens logikk. Men da det romantiske opprøret direkte utfordret denne logikken, gikk det på trynet. Den motkulturelle venstresiden oppfordret velstående, velutdannet ungdom til å flykte fra storskala kommersialisert arbeidsdeling til fordel enten for en pistrete direkte-demokrati-utopi, eller den mer håndgripelige tilfredsstillelse i et hippie-kollektiv. Bortsett fra et lite mindretall avslo alle innbydelsen, og de fleste av dem som aksepterte den fant før eller senere tilbake til en liv innefor ”systemet”.
 
Med andre ord forble den amerikanske middelklassen tro til kjerneverdiene — fremtidsorientering og upersonlig samhandling, og til den svært komplekse, organiserte og konkurransepregede sosiale orden som legemliggjør disse verdiene. Selv om de ga større rom for den romantiske feiringen av naturlig kroppslig nytelse, fortsatte de å tro på hardt arbeid og å planlegge for fremtiden. Og på tross av det voksende stresset ved livet utenfor den trygge favnene til et småskala ansikt-til-ansikt-samfunn, fortsatte de å søke det mangfold av muligheter som bare en anonym, abstrakt sosial orden kan tilby.
 
Her ligger en delikat ironi. Raddissene fra den motkulturelle venstresiden drømte om et Utopia der alle spor av middelklassens moral var forvist. Det de imidlertid klarte å oppnå var kulturelle endringer som utvidet området der middelklassens kjerneverdier kunne utfolde seg. Den kapitalistiske arbeidsdelingen ble utvidet og skapte nye muligheter for svarte og kvinner. Seksuell åpenhet, rockemusikk, treningsboomen, økt verdi på naturmiljøet og streben etter åndelig vekst og selvhjelp skapte alt sammen nye kommersielle markeder — og anledninger til organisert, frivillig aktivisme. I denne prosessen ble amerikanske middelklassekultur mer inkluderende, åpen og eventyrlysten.
 
Men for de mindre velstående og utdannede var historien ofte helt annerledes. I de lavere deler av det amerikanske samfunnet var fremtidsorientering og abstrakt lojalitet mindre verdsatt, eller til og med ikke-eksisterende. USAs innvandrerarbeiderklasse stammet i stor grad fra bondekulturene i Europa, og de tok med seg til Den Nye Verden småbrukerens karakteristiske fatalisme og mistro mot fremmede. Et lignende verdenssyn ble delt av de bølgene av afroamerikanske migranter som flyktet fra sør til industribyene i nord. Og selv om mange etterkommere etter europeiske og svarte småbrukere absorberte og tilegnet seg middelklassens verdier, forble mange andre viklet inn i en distinkt arbeiderkultur. Det betyr for det første at deres evne til å planlegge for fremtiden var begrenset. Særlig la de liten vekt på utdanning, og det var usannsynlig at de tenkte på arbeid som en livslang karriere med stabilt avansement og personlig vekst. Og for det andre var deres evne til å stole på og arbeide med fremmede begrenset. De hadde en tendens til å se på ”verden der ute” — verden utenfor den gruppen av likesinnede som de vokste opp med — som noe mystisk og fiendtlig.
 
Det som skilte arbeiderklassen fra underklassen var imidlertid en stoisk hengivenhet til hardt arbeid og familie. Den hengivenheten, rotfestet i småbrukerens selvstendighetsdyd, skapte en arbeidsmoral med lavere ambisjoner enn borgerskapets. I arbeiderklassens versjon av ”respektabilitet” var målet for suksess å klare seg selv, ikke å klatre på den sosiale rangstigen. Drømmer om fremgang, dersom de ble forsøkt oppfylt, var rettet mot barna: arbeid hardt, spar for barna og kanskje kan de få et bedre liv. Den mer presserende motivasjonen var imidlertid å unngå skammen ved negativ sosial mobilitet, av å være en ”boms”, som ikke kunne eller valgte å ikke forsørge seg selv og sin familie.
 
Selv om 68’erne ikke kom særlig langt i sitt angrep på middelklassens arbeidsmoral, var arbeidsklassens versjon betydelig mer sårbar. De som satt fast i kjedelige og slitsomme jobber kunne ikke glede seg over høy sosial status; de opplevde ikke den styrkende intellektuelle strengheten i abstrakt, analytisk arbeid. Kort sakt var deres arbeidsmoral hovedsakelig bygd på selvfornektelse. Sammenlignet med middelklassens, ga arbeidet langt mindre rom for selvrealisering eller personlig vekst. Da plikt og respektabilitet ble passé, og ”følg lykken” kom til erstatning, begynte de konvensjonelle hemningene i arbeiderklassens kultur å slippe taket.
 
For mange forble de gamle reglene faste, ettersom konservativ mistro til nye og eksotiske ideer beskyttet dem mot å bli forført av motkulturen. Andre holdt seg på rett kjøl ved å slutte seg til den evangeliske vekkelsen; for dem utgjorde en begeistret religiøsitet som lovet selvrealisering gjennom forening med Gud og andre troende de åndelige resursene som sementerte arbeid og familie. Men et betydelig antall av amerikanere i arbeiderklassen, særlig svarte i de indre bydelene, ble forledet av impulsene fra Vannmannens tilbedere til å oppgi sin selvdisiplin.
 
Dersom de trodde at de frigjorde seg, tok de feil. I motsetning til middelklasse-Amerika manglet de talent og ferdighet for å kombinere jakten på selvrealisering med arbeidsmoral. I motsetning til andre i arbeiderklassen manglet de selvdisiplin for å oppfylle de forpliktelser i familie og på arbeid som i hvert fall på kort sikt kom i konflikt med personlige begjær. Som et resultat av dette havnet de i feller i form av alkoholisme, rusmisbruk, kriminalitet og kronisk arbeidsledighet. Lokket av løftet om selvaktualisering fant de isteden selvdestruksjon; i frihetens navn sank de ned i dyster avhengighet. Og gjennom kaoset i sitt eget liv videreformidlet de sine patologier til neste generasjon. Resultatet ble en marerittaktig vekst i det som etter hvert ble kjent som underklassen.
 
Selv om den søkte en visjon om et altomfavnende fellesskap endte 68-bevegelsen med å forsterke klasseforskjeller som hadde vært relativt dempede de første tiårene etter andre verdenskrig. Spesifikt ble ytterpunktene i hver ende av den sosioøkonomiske skalaen mer innflytelsesrike i å angi tonen i amerikansk samfunnsliv. På toppen var en høyt utdannet, høyt kvalifisert elite, den gruppen der de frihetsforsterkende egenskapene forutseenhet og pålitelighet var sterkest utviklet. På grunn av spredningen av selvrealiserings-ethoset var denne eliten fri til å navigere de utvidede sosiale nettverkene i det moderne samfunnet med en frihetsgrad uten presedens. Som et resultat ble det på åtti- og nittitallet frigjort forbløffende økonomisk og kulturell energi gjennom denne fusjonen av 68’er- og middelklasseverdier.
 
Samtidig, på bunnen var underklassen fullstendig fremmedgjort fra en forlengende sosiale orden rundt seg, og hemmet av dysfunksjonalitet, avhengighet og aggressiv oppførsel. Skapt på seksti- og syttitallet var dette den tragiske konsekvensen av et forsøk på å kaste av seg borgerlig moral av folk som enda ikke hadde nådd det nivået av kulturell utvikling.
 
I eliten og i underklassen ble henholdsvis mulighetene og farene ved 68-generasjonens oppvåkning realisert fullt ut. Bland de første ble håpet om fremgang og videre horisonter fruktbart realisert; blant de siste krevde de oversette farene ved atavisme og selvdestruksjon en høy pris. Dermed fikk vi Amerika slik det fremstår etter 60-tallet: elitene bygger Babel til svimlende høyder, mens underklassen undergraver dets fundament.
 
Dette er et utdrag av boken The Age of Abundance: How Prosperity Transformed America’s Politics and Culture (Collins, 2007). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Copyright  © Brink Lindsey. Oversatt av Jan Arild Snoen.
 

[1]Lindsey bruker gjennomgående begrepet Aquarian for å betegne det vi i Norge vanligvis omtaler som 68-generasjonen.Dette er her stort sett oversatt med 68-ere, 68-generasjonen eller lignende (o.a.).

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden