Kultur

Friheten til å være mer enn kropp

Det er så lett å fremelske myten om den overdramatiserende feministen. Heidi Helene Sveen lykkes i sin feministiske debattbok med å vise sammenhengen mellom kvinnesyn og aksept for seksuelle krenkelser.

Såpass må du tåle

  • Undertittel: Sex, krenkelser og offentlig debatt
  • Av: Heidi Helene Sveen
  • Forlag: Humanist, 2016

Kvinnekropp som seksualisert objekt er et gjennomgående tema i Heidi Helene Sveens bok «Såpass må du tåle». Når det er snakk om kvinner, er utseende alltid på agendaen, hevder hun. Det allmenne kvinnesynet formes av kulturen vår og dette kvinnesynet preger debattene rundt alt som har med seksualisert vold å gjøre.

«I løpet av et ganske typisk livsløp kan summen av større eller mindre hendelser der man som kvinne reduseres til seksualisert kropp, bli ganske stor. Hvis vi tar med alle gangene kvinner observerer hvordan andre kvinner reduseres til kropp, kan summen til slutt bli overveldende», skriver hun.

Samfunnsproblem

Trakassering er et vanskelig tema – fordi dette fenomenet har sprikende definisjoner samtidig som det er lite opplæring om det i skolen. Det er et stort spenn fra den sleivete kommentaren til en uønsket hånd i skrittet. #jegharopplevd-kampanjen tydeliggjorde hvordan seksuell trakassering virkelig er et reelt samfunnsproblem og Sveen illustrerer i boken at det er dårlig vern for dem som utsettes for det.

Seksuell trakassering gjelder ikke bare noen få, lite representative, enkeltpersoner. At fenomenet er utbredt var ikke spesielt overraskende for meg og mange kvinner med meg, fordi dette er en del av vår virkelighet. «Alle» kvinner har opplevd en form for seksuell trakassering i løpet av livet. Noen kvinner hevder de aldri har blitt trakassert. Sveen skriver at vi må tro dem når de sier det. Filosofen Anita Superson, derimot, mener at noen kvinner ikke selv kjenner igjen trakassering, og derfor ikke vet at de har blitt trakassert. «Given that women are socialized into believing their bodies are the most important feature of themselves, it is no surprise that a fair number of them are complacent about harassing behaviour directed at them».

Rolness’ hjertesukk

3. september var Kjetil Rolness ute i Dagbladet med et langt hjertesukk om denne boken – nå har man da hørt nok om disse temaene, var tonen. Han mener det er snodig at Sveen har et behov for igjen å belyse disse debattene «etter at vi har vent oss til seksuelle krenkelser som tema selv i glossy dameblader, på avisenes ungdomsdebattsider, i TV-serier. Etter at sextrakassering har stått høyt på den internasjonale, kvinnepolitiske dagsorden i tre tiår. Og professorer i England og USA for lengst har lært å gå på tå, fordi en klein vits eller ei hånd på feil skulder kan føre til avskjed i skam og ruinert karriere».

Det er så lett å fremelske myten om den overdramatiserende feministen. Jeg tror denne myten kan bidra til vegring fra å uttale seg om reelle samfunnsproblemer, i frykt av å bli plassert i en unyansert boks. Som anmelder av denne boken har jeg prøvd å innta en kritisk leserposisjon, til tross for at jeg kaller meg feminist og selv har engasjert meg i noen av disse debattene. Jeg endte likevel opp med en annen konklusjon enn Rolness. Disse temaene er ikke bagateller. Det Sveen og Rolness imidlertid er enige om er at flere enn «feministene» bør på banen. Det er helt klart at seksualisert vold og dårlig kvinnesyn må snakkes mer om, ikke mindre. Sveen har et godt poeng når hun påpeker at «mangel på felles språk kan føre til at legitime og illegitime handlemåter flyter over i hverandre». Voldtekt, trakassering og hets er også fortsatt svært tabubelagte temaer. Når noen våger å snakke, ender de ofte opp med å bli latterliggjort.

Köln, #jegharopplevd, SKAM, Hemsedal

Ingen tjener på at dette blir avfeid som føleri. Seksualisert vold rammer begge kjønn, men det rammer i mye større grad kvinner og det blir derfor feil å ikke innta et kjønnsperspektiv når dette temaet omtales. Sveen klarer å se nyansene i tematikken ved å tydeliggjøre at menn også utsettes for dette.

2015-2016 har vært et spesielt debattår, med saker som overgrepene i Köln, #jegharopplevd og diskusjonene om voldtekt i forbindelse med både NRK-serien SKAM og Hemsedal-saken. Sveen gjennomgår systematisk disse debattene, og det kan jo være relevant for en historiker om 20 år. Samtidig gir også denne gjennomgangen nye perspektiver til leseren. Sveen er nok litt kjapp i vendingene når hun omtaler spesifikke innlegg i avisenes debattspalter – men subjektive fortolkninger er og blir subjektive fortolkninger.

Når Rolness skriver at det har blitt skrevet mye om overgrep og kjønn den siste tiden, har han altså rett. Og det er bra at dette har vært aktuelle debattemaer. Debattene har imidlertid pågått parallelt med den kjønnede «rød løper-journalistikken», samt artikler som bidrar til mer kroppspress, artikler som fokuserer på kvinnelige lederes utseende og parallelt med at kvinner er grovt underrepresentert i mediene. I 2014 var 71 prosent av de muntlige kildene til region- og riksaviser menn og likestillingen har på ingen måte nådd debattspaltene enda. Rolness mener det er urettferdig at kvinner «slipper lettere til i debattspaltene» fordi de er kvinner og kan skrive om hvor vanskelig det er å være kvinne. Sveen mener heller at avisene har et særlig ansvar for å løfte kvinners stemmer frem.

Medienes makt

Mye tyder på at det kan være vanskeligere å uttale seg offentlig som kvinne – delvis på grunn av muligheten for kjønnet hets. Deler av boken er viet til dette temaet og tar blant annet for seg Trygdekontorets pornosketsj. Sveens poeng om mediene er at de har mer makt enn de kanskje er bevisst på selv. Måten de skriver om kvinner på er relevant. Måten de skriver om voldtekt på er også relevant. «Det er ikke likegyldig hvordan det snakkes om overgrep, hvem som får snakke om det og hva som blir sagt».

Dagens jenter og kvinner blir sosialisert til å fokusere på eget utseende. Sveen skriver at erotiseringen av kvinner er like gammel som menneskeheten selv. Hun kaller den formen for utseendefiksering vi for eksempel ser hos bloggeren Sophie Elise, for selvseksualisering. Dette er et av temaene filosofen og feministen Mary Wollstonecraft skrev om på slutten av 1700-tallet. Kvinner hadde dårlige muligheter til å ta utdanning og ellers få formelle rettigheter – deres eneste måte å utøve makt på var derfor deres erotiske kapital, eller evnen til å sjarmere en mann. Det er interessant at kvinner fortsatt sosialiseres opp til dette i dag, til tross for at svært mye har endret seg siden den gang.

Selv om dette er et trekk ved vår kultur, unnskylder det selvsagt ikke overgrep eller trakassering. «Selvseksualisering er ikke noen automatisk invitasjon til seksuell kontakt», skriver Sveen. Men det er et eksempel på en dobbeltmoral kvinner møter – mye av vår verdi ligger tilsynelatende i utseendet vårt, men vi må for all del ikke friste menn for mye. Det er ulike normer for jenters og gutters handlingsrom. I voldtektsdebattene ser vi også at det er kvinners fristende nærvær som blir fremstilt som det sentrale problemet. Det er et større fokus på offerets tilstand enn på overgriperens.

Victim blaming

Når politi, aviskommentatorer og politikere kommer med «råd» om alkoholkonsum, om steder kvinner burde ferdes og ikke, om anstendig og uanstendig klesdrakt bidrar dette til «victim blaming» og det tar vekk fokus fra overgriperen. Sveen mener dessuten det er «meningsløst å ønske seg en verden der kvinner aldri drikker seg fulle, aldri er alene med menn og alltid befinner seg i umiddelbar nærhet til eget, låsbart hjem». Er ikke de fleste egentlig, om de tenker seg om, enige i dette? Hvorfor ender vi da alltid opp på dette sporet?

«Alle vet at tilnærmelser fra en attraktiv mann er flørting, mens tilnærmelser fra en lite attraktiv mann er ‘uønsket seksuell oppmerksomhet’» skriver Kjetil Rolness i Dagbladet. Dette er tydeligvis en slags definisjon av seksuell trakassering. Men i mange tilfeller har seksuell trakassering ingenting med en manns seksuelle begjær å gjøre. Det handler heller ikke om et forsøk på å forføre, men om undertrykking av kvinner. Det er noe som gir den som trakasserer en følelse av makt. Det handler om å sette kvinner på plass – der de hører hjemme.

Sveen prøver å vise at det er en sammenheng mellom kvinnesyn og aksept for seksuelle krenkelser. Både når det gjelder seksuell trakassering og voldtekt er det ulike alvorlighetsgrader. Sveen mener likevel det mildt sagt er bekymringsverdig, om enn ikke noe nytt, at alt annet enn overfallsvoldtekter plasseres i kategorien «gråsone». En voldtekt er vel en voldtekt? Og hvorfor ble plutselig hele Norge feminister da Köln-overgrepene fant sted? Sveen mener det handler om at når hvite nordmenn begår overgrep, er tendensen at vi avskriver det som et brudd med vår kultur, mens utlendinger begår overgrep er det snarere et trekk ved deres kultur. Men betyr det at dersom gjerningsmennene hadde internalisert det norske kvinnesynet, ville overgrepene uteblitt?

De fleste menn er til å stole på

Det vi vet er at det skjer et stort antall voldtekter i Norge og at de fleste voldtektene blir begått av nordmenn. Selvsagt er det også kulturforskjeller innenfor rammen av det nasjonale, men det er åpenbart at det er noe ved kulturen vår som gir grobunn for dårlige holdninger mot kvinner.

De fleste menn er til å stole på, skriver Sveen – så de fleste kvinner stoler på menn. Hun mener noe av problemet med ansvarsdebatten i forbindelse med voldtekt, er at den inviterer kvinner til generelt å være skeptiske til menn. Men når kvinner uttrykker denne skepsisen, så får de beskjed om at de er paranoide og stigmatiserer menn.

Det får bli opp til leseren å tolke boken «Såpass må du tåle» innenfor sitt verdisyn. Boken må tas for det den er – en debattbok med et klart feministisk perspektiv. Jeg mener boken kan få en naturlig plass i bokhyllen, ikke bare til selverklærte feminister, men også til de som har interessert seg for debattene om hvordan det er å være kvinne i offentligheten, om seksuell trakassering, om voldtekt og om seksualisert vold.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden