Ideer

Frihetskjemper eller forræder

Den dag i dag er Stepan Bandera en av de mest omstridte personene i Ukraina, til tross for at han har vært død i snart seksti år.

For noen er Stepan Bandera en nasjonalhelt. Andre har omtalt ham som «Ukrainas Quisling», som sviktet det sovjetiske fedrelandet. I hvert fall det siste er problematisk, ettersom han aldri satte sine ben på sovjetisk territorium. Mellomkrigstidens Ukraina var delt mellom sovjetrepublikken og et polsk Vest-Ukraina som tidligere hadde vært del av det østerriksk-ungarske keiserriket. Innlemmingen hadde vært langt fra smertefri: Området hadde lenge vært et sentrum for ukrainsk nasjonalisme, og sentrum for en kortvarig ukrainsk republikk som var blitt knust med makt.

Med over fire millioner bare i Polen var vest-ukrainere en av de største statsløse befolkningene i Europa. Løfter om autonomi var ikke blitt fulgt opp; i stedet hadde Polen lagt seg på en «nasjonaliserende» og hardhendt assimileringspolitikk. Mens mange ukrainske bønder hadde håpet på landreformer, var det meste av jorden blitt gitt til polakker. Mange unge ukrainere hadde derfor gitt opp de demokratiske og sosialistiske ideene fra førkrigsgenerasjonen, og var tilsvarende villige til å bruke vold og terror som midler for å oppnå selvstendighet. Enkelte var også inspirert av de fascistiske tankene som var på fremmarsj i Europa, og av romantiske kosakkmyter.

En av disse unge nasjonalistene var Stepan Bandera, født i 1909 som sønn av en prest i den gresk-katolske kirken. Allerede som tenåring var han involvert i forskjellige patriotiske organisasjoner som etter hvert førte ham til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). OUN var grunnlagt i 1929 av en gruppe krigsveteraner. Målet var en nasjonalstat uten hverken russere, polakker eller jøder, og som inkluderte samtlige ukrainskbefolkede
områder. OUN avviste ethvert samarbeid med okkupantene og mente at det eneste som kunne frigjøre ukrainsk og sovjetisk herredømme, var terror og revolusjon. Den ble en massebevegelse utover på 30-tallet, hjulpet av massearbeidsledigheten og polske forsøk på å passivisere Galicia med makt. Bandera steg raskt i gradene, og var snart en av lederne for organisasjonen.

I 1934 var Bandera blant de tolv OUN-medlemmene som ble arrestert og tiltalt for å ha planlagt drapet på den polske innenriksministeren Bronislaw Pieracki. Under rettssaken nektet han å snakke polsk, samtidig som både han og de andre tiltalte flere ganger brøt ut i nasjonalistiske slagord. Saken vakte massiv oppsikt også utenfor de ukrainske områdene – til og med enkelte polske intellektuelle begynte å omtale OUN som frihetskjempere. De medtiltalte omtalte Bandera som sin providhnyk, eller fører, og var dermed med på å gjøre ham til et symbol for ukrainsk frihetskamp. Bandera ble dømt til døden for drapet, men fikk dommen omgjort til livsvarig fengsel.

Flukt, forhåpning og skuffelse

1. september 1939 invaderte Tyskland Polen. Seks dager senere besatte sovjetiske styrker Galicia og Volhynia i henhold til en hemmelig avtale. Mens mange ukrainere mottok sovjeterne som befriere, viste det seg snart at de hadde kommet fra asken til ilden: Som i resten av Ukraina ble bønder tvangskollektivisert, partier og organisasjoner ble forbudt, og store deler av eliten ble arrestert, deportert eller henrettet i NKVDs fengsler.

I kaoset ble fengselet der Bandera befant seg, evakuert, og fangene satt fri. Utenfor ventet et bittert oppgjør: Kort tid før den tyske invasjonen var veteranen Andrij Melnyk blitt valgt til ny leder for OUN etter at grunnleggeren Jevhen Konovalets var blitt myrdet av sovjetiske agenter. Mange av de unge og radikale medlemmene nektet å anerkjenne valget, og det førte til at OUN ble splittet i to fløyer, OUN-M (etter Melnyk) og OUN-B (etter Bandera). Begge beskyldte hverandre for å være fremmede agenter, og hevdet å ha gjennomført en nødvendig utrenskning, selv om Bandera ikke unnlot å trekke frem at en av Melnyks medarbeidere var gift med en jødisk kvinne – et frempek om det som skulle komme.

I manifester utgitt våren 1941 ble det slått fast at OUN skulle være eneste tillatte parti i den kommende staten, med Bandera som fører. Man hadde store forhåpninger til tyskerne, som hadde hjulpet kroater og slovaker med å opprette egne stater, og også på tysk side var det sterke krefter som var positive til samarbeid, og som sørget for at OUN-B fikk våpen og trening i bytte mot etterretning. I påvente av en kommende krig mot Sovjetunionen ble det også opprettet to ukrainske hjelpebataljoner som i stor grad bestod av OUN-B-medlemmer. Samtlige nasjoner som befant seg i «Moskvas slavelenker», ble oppfordret til å slutte seg til kampen mot Sovjetunionen.

De medtiltalte omtalte Bandera som sin providhnyk, eller fører, og var dermed med på å gjøre ham til et symbol for ukrainsk frihetskamp.

Den nasjonale revolusjonen begynte natten til 22. juni 1941, da tyske og allierte tropper rykket inn i Galicia på vei østover. I utgangspunktet gikk alt etter planen: Overalt der sovjeterne trakk seg tilbake, kom OUNs undergrunns-styrker frem i dagen, og det ble holdt massemøter der folk sverget troskap til Ukraina, OUN og Bandera. 30. juni ble den nye staten høytidelig proklamert 30. juni. Lviv ble fylt av blågule flagg side om side med hakekorset, og den store nyheten ble kringkastet utover byer og landsbyer i Vest-Ukraina.

Samtidig ble jøder hentet ut av hus og leiligheter og hånet, mishandlet og drept. OUN hadde i flere år trukket frem jødene som en av bærebjelkene i bolsjevikregimet, riktignok hovedsakelig som nyttige syndebukker for moskovittene som utnyttet de ukrainske massenes antijødiske følelser til å kanalisere sinnet bort fra seg selv. Dette gjorde imidlertid liten forskjell for titalls tusen jøder som ble drept som «gjengjeldelse» for NKVDs ugjerninger. Hva som egentlig var OUN-Bs formelle rolle her, er uklart, men mye tyder på at det hele var koordinert, selv om det også er flere eksempler på OUN-B-medlemmer som hjalp jøder å komme seg i sikkerhet.

På dette tidspunkt var Bandera selv tatt i tysk forvaring. En ukrainsk stat inngikk overhodet ikke i de tyske planene, der Ukraina skulle bli en tysk jordbrukskoloni der de innfødte skulle gjøres til slaver eller sultes i hjel. Til tross for store brev- og underskriftskampanjer tilbrakte han de neste årene i konsentrasjonsleir. Mange andre OUN-B-medlemmer ble også arrestert, fengslet eller henrettet, og som en ekstra ydmykelse ble Gailicia gjeninnlemmet i det tyskokkuperte Polen. På toppen av alt viste ukrainerne seg å være mindre og mindre interessert i det etnonasjonalistiske budskapet til OUN jo lenger man fjernet seg fra Galicia.

Demokratisering, geriljakrig og etnisk rensing

Vinteren 1942–43 begynte krigen å gå dårligere for tyskerne. På samme tid vedtok OUN-ledelsen å organisere en undergrunnshær, UPA (Den ukrainske opprørshæren). UPA erklærte seg imot både «tysk hitlerisme» og «moskovittisk bolsjevisme», og for et demokratisk, sosialistisk Ukraina med like rettigheter for alle som var villige
til å kjempe for dette uansett etnisitet. Hvor mye av dette som var oppriktig, og hvor mye som var motivert av ønsket om å bli anerkjent av de allierte som motstandsbevegelse på linje med dem som fantes i andre okkuperte land, er omstridt. Det som imidlertid er klart, er at mange av dem som sluttet seg til UPA, var svært unge, og hadde dermed ikke bakgrunn fra OUN eller pogromene to år tidligere.

Uansett ble demokratiseringen ledsaget av en ny voldsbølge, denne gang mot polakker i Volhynia. Årsaken kan ha vært at man fryktet hva som ville skje med ukrainerne i et eventuelt gjenopprettet Polen – flere polske eksilpolitikere snakket om å utvise samtlige ukrainere fra Galicia og Volhynia når krigen var over. Mellom 76 000 og 106 000 polakker mistet livet i denne etniske rensingen mellom 1943 og 1944, mens opptil en million flyktet vestover. Noen dannet også egne militser – delvis bevæpnet av tyskerne – og gikk til motangrep mot ukrainerne.

“Banderitter” ble et skjellsord for alle former for ukrainsk nasjonalisme.

UPA sloss mot både tyskere og sovjetere. Ettersom Den Røde Armé vendte tilbake til Vest-Ukraina, ble de hovedtrusselen. Det fikk UPA til å inngå en uoffisiell våpenhvile med tyskerne, som igjen så verdien av ukrainske nasjonalister, og forsynte dem med erobret sovjetisk materiell. Mange vervet seg også i tysk tjeneste, bare for å desertere og slutte seg til UPA straks treningen var over. Selv etter at krigen var slutt andre steder, fortsatte UPA å drive geriljakrig mot Den Røde Armé og NKVD, etterhvert med støtte fra CIA og M15. I forsøk på å avskjære støtten fra sivilbefolkningen terroriserte NKVD de vest-ukrainske landsbyene, og skal til og med ha begått massakrer i håp om å gi UPA skylden. Mange ukrainere ble også deportert til Sibir.

Mens Bandera fortsatt var et symbol for motstanden, kom han aldri tilbake til Ukraina. Han befant seg i Østerrike da krigen tok slutt, og slo seg ned i München, der han forsøkte å lede kampen mot Sovjetunionen. Ideologisk ser han ut
til å ha tilpasset seg den nye virkeligheten, selv om han beholdt statusen som eneveldig leder og uttrykte støtte til Francos Spania. Han ble et viktig mål for sovjetiske agenter, og 15. oktober 1959 klarte de omsider å ta livet av den aldrende føreren da en KGB-agent sprøytet blåsyre i ansiktet hans utenfor leiligheten hans i München.

Fra skurk til helt – og tilbake

UPA fortsatte å bekjempe Sovjetunionen til godt ut på 50-tallet. I ukrainske eksilmiljøer ble Bandera et symbol for kampen mot okkupasjonen, og forsøk på å minne om mindre sympatiske sider ved Bandera, OUN og UPA ble avvist som propaganda. Fra sovjetisk hold ble de derimot fordømt som «borgerlige nasjonalister», mordere og lands-forrædere, til tross for at Galicia og Volhynia bare hadde vært sovjetiske i litt over halvannet år da tyskerne angrep, og «Banderitter» ble et skjellsord for alle former for ukrainsk nasjonalisme. Frem til sent 1980-tall ble det reist minnesmerker over ofrene deres i Galicia og Volhynia, samtidig som man forbød slektninger å minnes drepte UPA-medlemmer. De sovjetiske overgrepene ble systematisk feid under teppet, og det bidro bare til å gjøre UPA til folkehelter blant vanlige vest-ukrainere.

Sovjetunionens kollaps gjorde at «forbudte» historiske temaer ble hentet frem og gransket. I Ukraina ble Stalins hungersnød – Holodomor – for første gang et tema, samtidig som man begynte å revurdere selve hoved-skurkene i den sovjet-ukrainske historiefortellingen: OUN, UPA og Bandera. Det tok for alvor fart da Ukraina
vendte seg vestover under president Viktor Jusjtsjenko (2005–2010). «Avsovjetiseringen» førte til ønsker om en mer strømlinjeformet felles historie, som i større grad reflekterte Ukraina som nasjonalstat og markerte avstand til den gigantiske naboen i øst. Dermed ble de fellessovjetiske fortellingene utfordret av de store lidelsene under Stalin – spesielt den menneskeskapte hungersnøden på 30-tallet som fikk status som folkemord – og UPAs kamp mot tysk og sovjetisk okkupasjon, sistnevnte i en hvitvasket versjon basert på forfattere fra eksilmiljøene. Dette kulminerte i januar 2011, da Stepan Bandera høytidelig ble tildelt den posthume tittelen «Helt av Ukraina» av president Jusjtsjenko.

Dessverre fikk ikke Bandera glede seg lenge over tildelingen i et eventuelt hinsidige. Noe av det første etterfølgeren Viktor Janukovytsj gjorde, var å trekke den tilbake. Mens «kanoniseringen» av Bandera og UPA på ingen måte var et rent vest-ukrainsk anliggende, inngikk den i det Richard Sakwa har kalt det «oransje» nasjonsprosjektet,
med Ukraina som en nasjonalstat kulturelt og historisk adskilt fra Russland, og med en historie preget av gjentatte forsøk på å etablere en egen stat. Det tok i liten grad hensyn til at mange lenger øst, spesielt i Donbass og på Krim som var kjerneområdene for Janukovytsjs parti, hadde et annet syn på hva det «ukrainske» innebar, på den sovjetiske erfaringen og krigshistorien. I den grad folk her overhodet hadde noe forhold til OUN eller UPA, var det gjennom sovjetisk historieskriving, som omtalte dem som nazikollaboratører og drapsmenn.

“Avsovjetiseringen” førte til ønsker om en mer strømlinjeformet felles historie, som i større grad reflekterte Ukraina som nasjonalstat

At en landsdel opphøyes til representant for det nasjonale foran andre, er et vanlig fenomen. I Norge ble for eksempel telemarksbøndene tidlig det norskeste av det norske, på bekostning av kystkulturen. I Øst-Ukraina førte imidlertid kanoniseringen av det vestukrainske narrativet til en forsterking av motnarrativene, hjulpet av russiske medier som var populære i disse områdene. Både i Donbass og på Krim ble det igjen reist monumenter over ofre for OUN og UPA. Andre brente skolebøker mens de viftet med sovjetiske og russiske flagg.

Under revolusjonen i 2014 dukket det igjen opp bilder og slagord inspirert av Bandera og UPA. I øst ble derimot frykt for «banderittene» i vest brukt som argument av separatistbevegelsene. Fra russisk hold ble påstander om at Kiev nå
var kontrollert av «Banderas etterfølgere», brukt til å rettferdiggjøre annekteringen av Krim, til tross for at høyrenasjonalister utgjorde bare et lite mindretall på Maidan.

9. april 2015 vedtok nasjonalforsamlingen en lov som hedret en rekke forkjempere for uavhengighet
gjennom historien, inkludert OUN og UPA. Det ble også i prinsippet straffbart å benekte denne rollen eller vise ringeakt på andre måter. Loven, som var basert på et forslag fra parlamentarikeren Jurij Sjukhevytsj, sønn
av UPA-kommandanten Roman Sjukhevytsj, ble møtt med protester fra folk som mente det å åpne for muligheten til å stoppe kritisk omtale av en såpass kontroversiell del av historien, stred mot ytringsfriheten, og at det å fordømme sovjettiden som en okkupasjon ugyldiggjorde andre historiske erfaringer.

I Øst-Ukraina førte imidlertid kanoniseringen til en forsterkning av motnarrativene.

Andre advarte mot at dette både kunne støtte opp under det russiske propagandanarrativet om at Kiev nå var styrt av fascister, og at det kunne skade forholdet til naboene i vest. Samme dag som loven ble vedtatt, besøkte Polens daværende president Bronisław Komorowski Kiev, der han holdt tale i den samme nasjonalforsamlingen. Polen har siden Maidan-revolusjonen vært Ukrainas viktigste støttespiller, men har også en krigshistorie som er blitt viktigere de siste årene, inkludert drapene på polakker som lenge ble fortiet i vennskapets ånd. Resultatet er blitt noe av en kappestrid der den polske nasjonalforsamlingen erklærte drapene som folkemord i juli samme år, for bare å bli fulgt av en ukrainsk erklæring om polske drap på ukrainere mellom 1919 og 1951 som det samme.

Bruk av historien til side: Er det riktig å snakke om bruken av Bandera, OUN og UPA, som måtte finnes i dag, som fascistisk? Svaret på dette er i stor grad nei, selv om det selvsagt finnes eksempler på dette også. På samme måte som
Alberto Kordas berømte bilde av Che Guevara for lengst har fått et liv uavhengig av den historiske personen, representerer Bandera for de fleste ukrainere, som bryr seg om ham, nasjonal selvstendighet, kamp mot autoritære ideologier og – til en viss grad – vestukrainsk lokalpatriotisme, slik Leninstatuene i øst lenge representerte
kontinuitet til sovjettiden. Noe annet er om dette er verdt det dårlige lyset det setter Ukraina i.

Denne artikkelen står på trykk i idéseksjonen til Minervas papirutgave 2/2017.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden