Spaltist

Frivillige hunder og andre godbiter

Bilde: qi.com

Det er artig med folk som bruker prosa på kreative måter. Douglas Murray har gitt oss et nytt eksempel.

For de som er interesserte i høybåren litteratur, kan boken The Meaning of Liff være en god start. Her plukker Douglas Adams – forfatteren av Hitchhikers Guide to the Galaxy – stedsnavn ned fra veiskiltene og bruker dem til ting han mener er adskillig mer fornuftig. Hva driver du egentlig med når du står og virrer med hodet på kjøkkenet fordi du har glemt hvorfor du gikk ut dit? Woking, er verbet som gjelder. Hva heter den siste dråpen du ikke fikk ristet bort, og som nå lager en liten flekk i undikken din? Det er en Wimbledon.

Vi har slike termer i politikken også. I en tidligere spalte skrev jeg om «St. George in Retirement Syndrome». Gamle Georg var jo dragedreper, og skapte sitt navn på det. Men hva gjør man når man har drept den store, fæle dragen? Da må man drepe mindre og mindre drager, og skrike høyere og høyere om det. Begrepet ble brukt om politiske bevegelser som må finne opp problemer der de nesten ikke eksisterer. Sånt kan man ble hes av å drive med.

Selv forsøkte jeg å lansere begrepet «bøller med glorier». Dette er folk som jager i flokk i moralens navn. Overdreven empati kan fort gjøre at man blir hensynsløs i sin jakt på de man er uenig med. Da kan man, vel, bølle med dem med god samvittighet. De har kjøpt sin glorie på IKEA, og sprayet den med barnahageselskapsglitter. Psykologen Rolf Marvin Bøe Lindgren skriver godt om slike i sin kronikk «Frels meg fra det gode».

Hundefløyten

Fra amerikansk politikk kommer begrepet dogwhistle. En slik hundefløyte er ord eller uttrykk med en bakenforliggende mening. Det mest kjente eksemplet er antageligvis Ronald Reagans bruk av det nedsettende «welfare queen». Det er allment akseptert at han med dette mente afroamerikanske alenemødre. Han sa ikke afroamerikanske rett ut, men for de som hørte på den rette frekvensen, var det tydelig at det var rase inne i bilde. Han blåste i fløyta, og hundene lyttet. Og man måtte være hund for å høre fløyta.

Murrays nye begrep er knyttet til dette. I vår tid – spesielt i sosiale medier – er landskapet fullt av «voluntary dogs», sier han. Disse frivillige hundene – av mangel på en litt mer elegant oversettelse – påstår seg å høre underliggende toner og bakenforliggende meninger hele tiden. Det blir litt som en falsk positiv, hvilket er et begrep evolusjonspsykologer bruker på vår trang til å reagere med frykt på noe vi ikke vet hva er. Rusker det i gresset ved siden av deg? Best å skvette unna, for det kan jo være en slange.

Folk med denne typen hørsel har ingen trang til å komme med argumenter. De finner på sine egne for deg. Det som ofte blir kalt en stråmann, men som nå er blitt så vanlig og så ødeleggende at det burde gis ett nytt, noe mer skremmende navn. Uansett hva du sier og uansett hva du selv påstår at du mener, hører de en frekvens bak, helt uavhengig av om den er der eller ikke.

Tidligere, sier Murray, var det viktig å skrive slik at ærlige mennesker ikke kunne forvrenge dine meninger. Nå er det imidlertid blitt slik at diskursene våre er fulle av folk som later som de er hunder. De hører stadig noe bakenfor. Noe skummelt som ikke helt blir sagt. En frekvens som ikke nødvendigvis er der. Kanskje vi kan si at de er bøller med glorier som bedriver hundehøring for å mate sitt St. George in Retirement Syndrome? Overfor slike er det umulig å ikke bli ”misforstått”, fordi det å misforstå med vilje er et slags modus opperandi for dem.

Farlig diskurs

Dette er farlig, mener Murray. Og uærlig. Det skaper en diskurs som ikke er basert på ærlige argumenter, og det er ødeleggende. Samtalen stopper. Det er ikke noe poeng i å prøve. Jeg ser absolutt hva han mener. Og du som leser dette behøver antageligvis ikke å lete så lenge før du finner eksempler på det.

Nå må jeg avslutte. Jeg plages av det Douglas Adams kaller en Longniddry  (a droplet which persists in running out of your nose), og ettersom jeg ikke finner igjen minnepinnen jeg må overføre denne teksten til, må jeg bedrive litt Kelling (a person searching for something, who has reached the futile stage of re-looking in all the places they have looked once already, is said to be keeling).

 

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden