Debatt

Frp bør legge innvandrings- og integreringsministeren på bordet

Bilde: Regjeringen

Spillteori indikerer at det beste for regjeringen og Sylvi Listhaug er at andre overtar.

Ifølge spillteori kan ikke én enkeltperson vinne på å forandre strategi i en stabil gruppe. Regelen følger fra Nash-likevekten, matematikeren John Forbes Nash jr. sitt mest kjente resultat.

Spillet «Fangens dilemma» illustrerer Nash-likevekten godt. Anta at to personer anklages for tyveri, men at det ikke finnes bevis mot dem. Hver av dem blir lovet at han kan gå fri på dagen dersom han tilstår og den andre nekter for å ha begått forbrytelsen. I dette tilfellet får den som nekter 12 års fengsel. Dersom begge tilstår, får begge 10 års fengsel, og dersom begge nekter, må påtalemyndighetene slippe dem ut av varetekt etter én måned.

Hvis begge personene tilstår, oppstår en Nash-likevekt: Dersom den ene skifter strategi og nekter for å ha begått forbrytelsen, vil han øke straffen sin fra 10 år til 12 år, mens den andre fangen som ikke skifter strategi, går fri. Det vil si at dersom begge fangene forstår sitt eget beste og handler ut av egeninteresse, vil begge tilstå.

Imidlertid er utfallet for fangene mye bedre dersom ingen av dem forstår sitt eget beste, og begge nekter. I det tilfellet samarbeider de, og forsøk viser at personer som spiller «Fangens dilemma» ofte velger å samarbeide selv som de hevder at de handler i egeninteresse.

Et samarbeid er aldri stabilt i spillteoretisk forstand, og derfor vil ethvert samarbeid bryte sammen i det lange løp dersom det ikke endrer seg. Imidlertid har gode samarbeid effektive reguleringsmekanismer, og derfor kan samarbeid oppføre seg stabilt på relativt korte tidsrom. Av den grunn kan man i enkelte tilfeller bruke Nash-likevekten til å analysere samarbeid.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Konsensus til nytte og besvær

Flere påpeker at det er konsensus i den politiske eliten om at man bør omtale problemer knyttet til innvandring og integrering på en forsiktig og gjennomtenkt måte for å unngå stigmatisering av utsatte grupper, og at Frp, med Sylvi Listhaug i spissen, har brutt den uskrevne regelen.

Trine Skei Grande sier for eksempel at tonen i innvandringsspørsmålet må endre seg dersom det skal være mulig for Venstre å gå inn i regjering med Frp og Høyre, mens Knut Arild Hareide sier at retorikken til Listhaug er en av årsakene til at det ikke er mulig for KrF å fortsette å være et samarbeidsparti for regjeringen.

Det lønner seg for alle i gruppen å ikke fremme ubehagelige problemstillinger.

Det er flere gode grunner til å hegne om en raus og inkluderende retorikk. Harde konfrontasjoner kan føre til økt spenning mellom majoritetsbefolkningen og grupper av innvandrere som allerede er marginalisert og lite integrert.

Imidlertid opplever noen at det kan være sosialt stigmatiserende å snakke om innvandring som noe annet enn en berikelse for samfunnet. Espen Goffeng skriver godt om det i boken Vikeplikt for Høyrehøyre, og Terje Tvedt skriver i sin nyeste bok, Det internasjonale gjennombruddet, at det er en utbredt forestilling i den politiske eliten at de verdiene som er typiske for det norske felleskapet, er universelle, og at de aller fleste innvandrere vil gi avkall på verdier som bryter med de norske og bli fullstendig integrert dersom de får en reell mulighet til det.

Konsensus som en Nash-likevekt

Selv om det ikke finnes konkrete regler om hvordan man diskuterer innvandring, er det flere eksempler som indikerer at det i noen miljøer er en konsensus angående innvandringsspørsmål som gjør det sosialt stigmatiserende å ta opp enkelte problemstillinger.

Denne situasjonen ligner en Nash-likevekt der det lønner seg for alle i gruppen å ikke fremme ubehagelige problemstillinger. Det vil si at dersom alle i gruppen forstår sitt eget beste og handler i egeninteresse, vil gruppen forbli i likevekt. Men dersom en person i gruppen skifter strategi og tar opp ubehagelige problemstillinger, må denne personen betale en kostnad. Utbryteren må forandre dynamikken i gruppen for at det skal lønne seg for andre i gruppen å skifte strategi. Først da kan likevekten i gruppen brytes opp.

I dette eksempelet er det personer som Listhaug som betaler en pris for å fremme kontroversielle synspunkter om innvandring. Samtidig er det mange som mener at politikere fra andre partier følger etter henne. For eksempel sa Arbeiderparti-veteran Grete Fossum i NRK-programmet Debatten at hun ikke lenger kjenner igjen partiet sitt. Ap pleide å vise solidaritet med de svakeste, mens nå er partiet blitt løpegutt for Frp, ifølge Fossum.

Det er imidlertid svært få i den politiske eliten som støtter Listhaug.

De siste årene har stadig flere tatt til orde for en restriktiv innvandringspolitikk. Det gjelder også på venstresiden – eksempler er Andreas Christiansen Halse fra SV, nyhetsleder i Klassekampen og tidligere leder i Rød Ungdom Mímir Kristjánsson, samt Espen Goffeng.

Med unntak av Frp og deler av Høyre, er det imidlertid svært få i den politiske eliten som støtter Listhaug. Det har kanskje en sammenheng med at de personlige egenskapene som gjør det mulig for henne å trosse sosiale barrierer, også gjør at mennesker rundt henne enten er helt med henne eller helt mot henne. I tillegg kan det muligens forklares med en mer generell spillteoretisk tendens som oppstår når en stabil gruppe går i oppløsning.

Korset og oppløsning av likevekt

Jeg har arbeidet en del med oppløsning av stabile populasjoner sammen med en forskergruppe i Madrid. Fagområdet er matematisk biologi, men modellen vi utviklet, er mer inspirert av politikk. Grunnen er at selv om spanjoler snakker mye, er mye de ikke snakker om.

Da min samboer og jeg flyttet til Spania i 2010, bosatte vi oss i den lille byen El Escorial. Vi leste vi oss ikke så mye opp på byen og ble svært overrasket da et gigantisk kors åpenbarte seg første gang kjørte inn mot byen. Fra dag én snakket jeg med de spanske kollegene mine om alt fra professorer som hadde forhold til minste to av studentene sine, til hvorvidt det kalde klimaet i Norden gjør folk fra Skandinavia kalde og reserverte, men da jeg tok opp korset overfor de spanske kollegene mine, ble de svært ordknappe.

Det var først da samboeren min leste boken Ghosts of Spain: Travels Through a Country’s Hidden Past av Giles Tremlett at jeg fikk vite at flere tusen krigsfanger døde av utmattelse under utbyggingen av Francos store prosjekt: korset og basilikaen i Valle de los Caidos. I tillegg har spanjolene, ifølge Tremlett, inngått en slags pakt om å glemme Franco og borgerkrigen.

Vi kom frem til at de første som gjør motstand, sjeldent vinner frem.

Korset ble ikke nevnt igjen, men det dannet et bakteppe for det videre arbeidet. I en simulering mente jeg at vi burde bruke «Moranprosessen», en av de vanligste modellene innen evolusjonsbiologi, men mine spanske kolleger mente at det er en ubrukelig modell. De påpekte at den antar at et mutert individ umiddelbart kan få forrang over alle de vanlige individene, og at det er som oftest ikke tilfelle. Først kom de med eksempler om hvordan muterte celler inne i kroppen blir angrepet av immunforsvaret, men snart gikk samtalen over til at personer som motsetter seg staten, blir tatt av politiet og militæret.

Vi kom frem til at de første som gjør motstand, sjeldent vinner frem, siden de typisk stikker seg ut og er lette å ta. Men å slå ned motstand har også en kostnad for staten. Ved å være for hard kan man skape skepsis til staten i et bredere lag av befolkningen.

Jeg regner med at de spanske kollegene mine var inspirert av borgerkrigen og Franco, men beskrivelsene passet også godt til konflikten om katalansk uavhengighet. Imidlertid har modellen vi utviklet en mye bredere anvendelse enn spansk politikk. For eksempel kan kroppen begrense blodtilførsel til områder der det finnes muterte celler, og derfor må mutantene benytte seg av anaerob glykolyse, som danner melkesyre. Det fører til forgiftning av mikromiljøet til mutantene, og derfor har de friske kroppscellene et fortrinn overfor første generasjons mutanter. Imidlertid kan det skapes nye mutanter som er resistente mot melkesyre, og de cellene har fortrinn overfor både friske celler og første generasjons mutanter.

Oppdagelsen mine spanske kolleger gjorde da de snakket om «Moranprosessen» i stedet for korset, er at de fleste evolusjonsmodeller ikke skiller mellom stabile og ustabile populasjoner, og derfor ikke fanger de opp dynamikken som oppstår når likevekten går i oppløsning.

Ta ansvar ved å gå

Sylvi Listhaug har flere ganger opptrådt provoserende, blant annet i forbindelse med «sleike imamer oppetter ryggen»-utsagnet. Likevel er en del av motstanden mot henne urimelig. Når Frp har inntatt et standpunkt, har mange på venstresida av ren refleks inntatt det diametralt motsatte standpunktet, ifølge Aps Hadia Tajik.

Selv om Listhaug modererer seg, vil konfliktnivået rundt henne sannsynligvis forbli høyt.

Som Minerva-redaktør Nils August Andresen skriver om i Vi trenger et nytt asylsystem, fører dagens asylpolitikk til fremvekst av organisert menneskesmugling, og for hver flyktning vi innvilger asyl, dør én på vei over Middelhavet. Familiens betalingsevne er åpenbart en viktig faktor når en ung person forsøker å komme seg til Europa, men da Listhaug påpekte det i en NRK-debatt om asylpolitikken, svarte Karin Andersen (SV) at Listhaugs historie om at det er kyniske foreldre som betaler for at barna skal dra til Europa, er langt fra sannheten.

Mennesker er flokkdyr, og ofte oppstår det en nesten instinktiv motvilje og skepsis mot dem som bryter flokkens normer og regler. Det kan kanskje forklare deler av uviljen Listhaug møter.

Selv om Listhaug modererer seg, vil konfliktnivået rundt henne sannsynligvis forbli høyt. Og dersom hun fortsetter som innvandrings- og integreringsminister, vil hun neppe finne særlig samarbeidsvilje utenfor Frp og Høyre. Frp kan muligens oppnå mer ved å legge innvandrings- og integreringsministerposten på forhandlingsbordet, men da bør Venstre også strekke seg veldig langt, for Listhaug har bred støtte i folket og er populær i eget parti.

Listhaug kan også være tjent med at ministerposten går til noen andre. Etter forrige regjeringsperiode var det lite regjeringsslitasje i Frp, men siden regjeringen er avhengig av både Venstre og KrF for å få flertall, vil neste regjeringsperiode muligens koste mer. I tillegg har forholdet til Venstre og KrF gått i stå, og kanskje er det lurt av Listhaug å gjøre noe så unorsk som å ta ansvar ved å trekke seg.

Det er sikkert ingen som tviler på at Listhaug er tøff, men tiden er kanskje inne for å vise en mer raus og ansvarsfull side. Dersom Listhaug om noen år skal bli Frps nye leder, må hun ha mer enn en aggressiv debattstil å spille på.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden