Spaltist

Frp gjør rett i å si nei til FNs migrasjonsavtale

Bak alle nyansene i FNs migrasjonsplattform ligger det et grunnsyn som Frp ikke er enig med, skriver Asle Toje.

Bilde: United Nations

Hadde regjeringspartiene vært kloke, hadde de sett Frp som en ressurs – ikke som et beklagelig faktum.

Fremskrittspartiet tar uformell dissens over FNs nye migrasjonsrammeverk. Underlig, siden Frp sitter i regjering og en stram innvandringspolitikk er Frp merkesak. Man ville nesten trodd at femten prosents oppslutning ville kjøpe gjennomslag i en «avtale» ‘alle’er enige om at er lite viktig, men nei.

Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen mente at «avvisningen av FNs migrasjons-plattform en nyttig egenmarkering». I hennes analyse handler dette kun om taktikkeri; Frp hadde gått med på å bestikke Krf med tre tusen ekstra kvoteflyktninger i budsjettet og trengte en tromme å slå på.

Det er vanskelig å gi henne feil i noe av dette. Tre tusen er et oppsiktsvekkende høyt tall, en stor liberalisering av innvandringspolitikken. La oss være enige om at innvandring er Frps fremste stemmevinner og at Frp ikke har levert en innvandringspolitikk som er spesielt streng.

Den er heller ikke spesielt mild. I følge Eurostat fikk 5270 søkere innsvinget asyl i Norge i 2017. Innvilgningsraten er 71 prosent mot et EU-gjennomsnitt på 46 prosent. Når vi ser på antall asyl, relativt til befolkningsstørrelsen, ligger Norge på EU-gjennomsnittet.

Det er mange årsaker til at Frp ikke har klappet sammen i regjering, partidisiplin og Siv Jensens lederskap er blant disse. Vel så viktig, er det at media gjør Frp tøffere på innvandring enn hva de er. Norske politikere utfordres nemlig nesten aldri fra høyre på innvandring.

Hva er det FrP ikke har levert? Arbeiderpartiet har vært så vennlige å lage en katalog i form av utkastet til ny innvandringspolitisk plattform. Her er gode, gjennomførbare forslag. Om de hadde hatt troverdighet på feltet, kunne Arbeiderpartiets reflekterte forslag, blitt et problem for Frp.

FNs «Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration» er et titteglass inn i hvorfor Frp har troverdighet og Ap mangler troverdighet. For Ap vil trolig stemme for, mens Frp vil stemme mot.

Plattformens undertone er at vi bør ha mer migrasjon.

Men det er noe som uroer de som husker migrasjonskrisen i 2015: Medier og politikere selger denne avtalen som «Veldig lite, nesten alt» – altså at den ikke er forpliktende, ikke bindene, ja knapt nok verdt å nevne og på samme tid at det er maktpåliggende å skrive under på teksten.

Hvorfor er det slik? Fordi avtalens mål ikke er å bestemme over FNs medlemsland. Målet er mer subtilt; å ta tilbake kontroll over premissene for innvandringsdebatten. Dette fordi siden 2015 har det i mange land blitt tilnærmet stuerent å være for en stram innvandringspolitikk.

«Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration» (GCM) peker i en annen retning. Positive aspekter ved migrasjon tones opp og negative aspekter tones ned. Dette er gjennomgående, med mekanisk regelmessighet. Pluss og minus gis ikke lik plass.

Vel så underlig er det at migrasjon fremstilles som en slags menneskerett, noe det ikke er. På tross av dette knyttes de to termene sammen gang på gang sammen: 53 ganger på 34 sider. Norge var en pådriver for dette. Her må spørsmål stilles, fordi dette er stikk i strid med Stortingets syn, regjeringens syn og Fremskrittspartiets livssyn når det gjelder migrasjon.

Dersom Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg kjøper denne bindingen som Norge kjempet frem, vil resultatet kunne bli like skadelig som Hirsi-dommen som var en medvirkende faktor til 2015. Det er farlig fordi ingen av Frps fotnoter kan verne oss mot Menneskerettighetsdomstolen.

Målet synes å være å gjøre «migrant» til en folkerettslig kategori.

I den «felles forståelsen» som setter tonen i dokumentet leder en av de lange for og imot-setningene ut i at migranter skal informeres om hvordan de lettere kan migrere og befolkningen i ankomstlandet skal skjermes fra ‘negative oppfatninger’ om migranter. Plattformens grunntone er pro migranter, pro migrasjon.

Den ‘felles forståelsen’ av migrasjon er tvers gjennom liberal, som om 2015 aldri hendte og ‘migrants welcome’ fortsatt er mainstream. Enkelte vil huske hvordan enkelte motsatte seg all grensekontroll under henvisning til at dette var uunngåelig, like uavvendelig som tidevannet.

Det er interessant at motstanden mot avtalen ikke kom fra regjerings-Frp, men fra stortings-Frp.

Nå vil de fleste være enige om at grensekontroll virker og at mottagerlandene selv har rett til å regulere innvandring. Dette er spesielt viktig for det fåtall land som har høyt utviklede velferdsstater. Brochman 2-utvalget viste med tydelighet at Norge alt ser grenser for migrasjon og bærevne.

Som en liten hilsen til de innforståtte har tekstforfatterne sågar lagt inn en innforstått referanse til multikulturalisme (pkt 32h), et prosjekt som statsledere fra Merkel til Trump har tatt avstand fra, men som fortsatt oppleves som progressivt i innvandringsliberale kretser.

Mer urovekkende, er det at denne avtalen synes å ha som mål å skape inntrykk av at det er et interessefellesskap mellom migrasjonsland og emigrasjonsland, en høyst problematisk antagelse. Land i sør har store befolkningsoverskudd og tjener mye på pengene deres borgere sender hjem fra Vesten.

I Vesten immigranter langt mindre etterspurt enn avtalen hevder. Det er også problematisk når GCM knesetter overnasjonalt samarbeid som er et premiss for en effektiv innvandringspolitikk. Faktisk tyder erfaringene med FN og EU i 2015 frem til i dag på det motsatte. Overnasjonale institusjoner presset for mer migrasjon og nasjonalstatene for mindre.

Uvanlig nok har en voksende rekke av Norges venner og allierte har sagt nei til å stemme for denne teksten, blant andre USA, Østerrike, Tsjekkia og Australia. I Estland har saken utløst regjeringskrise. I flere av disse landene har debatten vært skjemmet av at GCM fremstilles noe den ikke er.

Etter mye møye og milliarder av kroner har Norge endelig fått kontroll med migrasjonen. Dette er ikke rett tid å signalisere at innvandringsliberalerne igjen har tømmene.

GCM er ikke en innvandringsliberal rambukk, selv om den kan bli det. Problemet er at bak alle nyansene er et grunnsyn som regjeringspartiet Frp ikke er enig med. Her ser vi grunnen til at Frp burde hatt en statssekretær i UD, slik Sp alltid har.  For her har liberalerne i Høyre og Venstre-hatt hjemme-alene fest.

De som anser seg å være mer voksne enn andre serverer rykende porsjoner modus ponens-logikk: ‘Internasjonale avtaler er bra. FNs integrasjonsplattform er en internasjonal avtale. Derfor er denne avtalen bra’. Vi som tok Ex Phil, vet at slik logikk ikke er gyldig.

Fremskrittspartiet gikk til valg på en restriktiv innvandringspolitikk og det må da være forsmedelig for partiet å motta en implisitt korreks fra Utenriksdepartementet, som latterliggjør Frps innvendinger på en måte de aldri ville omtalt USAs opposisjon til avtalen. Mangelen på respekt bør smerte og den bør føre til at kritiske spørsmål rettes til Utenriksministeren.

Det er interessant at motstanden mot avtalen ikke kom fra Regjerings-Frp, men fra Stortings-Frp. Det tyder på at regjeringen er i ferd med å støte opp mot noe hardt. For første gang på fem år er det folkelige Frp ikke representert i regjeringen.

Skal Solberg lykkes med fireparti-prosjektet, kan hun ikke fortsette å neglisjere det nest største partiet.

Sperregrensepartiene Krf og Venstre synes å mene at Frps innvandringspolitikk ikke er grunnen til at regjeringen er mulig, men snarere er noe beklagelig som bør undergraves. GCM er kanskje bare enda et tåkeslott fra FN, men den er viktig fordi det viser at Frp har mistet innflytelse over innvandringspolitikken.

Frp har rett i at Norge bør si nei til FN-plattformen. Hvis den er så ‘ikke-bindene’ gjør jo ikke det noe? Etter mye møye og milliarder av kroner har Norge endelig fått kontroll med migrasjonen. Dette er ikke rett tid å signalisere at innvandringsliberalerne er tilbake i førersetet.

Frp vet at dette er signalet GCM sender, for det ligger i deres natur å kjenne igjen innvandringspolitiske feil fortere enn Jonas kan si ti tusen. Men i regjeringen er det bred enighet om at dette talentet er skammelig. Mange i partiet som nylig opplevd å bli utskjelt, malt som ‘deplorables’ av KrFs venstreside, er åpenbart lei. Smertegrensen er alt nådd i Stortingsgruppen.

Skal Solberg lykkes med 4-parti prosjektet kan hun ikke fortsette å neglisjere det nest største partiet. For skal Siv Jensen klare å bygge forståelse i et stadig mer tynnslitt Frp, trengs det klare Frp-gjennomslag, og de må være betydelige. Arbeiderpartiets konstruktive innvandrings-forlik er et sted å starte. Om regjeringens-partiene var kloke, hadde de sett Frp som en ressurs, og ikke som et beklagelig faktum.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden