Et kunstneropprør er i emning. Av alle partier er det FrP som har tatt på seg å fronte saken politisk

Kulturpolitisk talsmann i partiet, Morten Wold, mener klassisk figurative kunstnere diskrimineres i tildelingen av statens kunst-kroner. Nå vil han skjevbehandlingen til livs.

Publisert   Sist oppdatert

Over en rekke avisinnlegg den siste tiden går det Dagbladet sist helg omtalte som “Vebjørn Sands “soldater””, hardt ut mot det de mener er en diskriminering fra det etablerte kunst-Norge, og som utelukker klassisk figurative kunstnere fra å få offentlige kunstnerstipender og utsmykningsoppdrag.

Foruten Vebjørn Sand består gruppen av kjente kunstnere som Kaja Norum, Dag Hol, Trine Folmoe og det 16 år gamle talentet William Heimdal. Senere har også Odd Nerdrum kastet seg inn i debatten.

Fremskrittspartiets kulturpolitisk talsperson, Morten Wold, kastet seg allerede inn i manesjen sist måned da han gav sin støtte til kunstnerne i et innlegg i Aftenposten.

Sist uke inviterte han kunstnere til et møte på Stortinget for å diskutere det kunstnerne mener er et glasstak i kunstforvaltningen som hindrer dem i å ta del i de etablerte støtteordningene.

– Kunstkomiteer viktige

I Aftenposten-innlegget “Kunstmonopolet vi fryktet” gikk Wold i rette med komiteer og juryer som bestemmer hvem som får tildelt offentlige utsmykningsoppdrag. Han antyder at de kan være inhabile og for utelukkende å gi støtte til kunstnere som tilhører de “riktige miljøene”.

Når Minerva møter Wold på Stortinget, er han opptatt av å snakke om både kunstkomiteene og det faktum at klassisk figurative kunstnere oversees når det gjelder utsmykningsoppdrag.

– Etter møtet med kunstnerne sist uke fikk jeg større forståelse for klassisk figurative kunstneres opplevelse av at de ikke tas på alvor av komiteene og når det kommer til utsmykningsoppdrag, forteller han.

– Modernismen har fått monopol som «offentlig statskunst», og vi er ikke tilhengere av monopol. Særlig ikke når det går på bekostning av det som appellerer til en stor del av befolkningen. 

Han fortsetter med å understreke at FrP i utgangspunktet er imot kunstnerstipendordningen, som de mener gjør at staten blir en gigantisk kunstaktør som skaper monopoltilstander i kunstfeltet.

– Det private marked gir derimot mangfold også innen kulturfeltet. Men det er et standpunkt vi står alene om og når vi ikke blir kvitt ordningen, ønsker vi i hvert fall å minske skadevirkningene. Det minste man kan forlange når skattepengene brukes til kunst, er at fordelingen er rettferdig og balansert.

– Det gjør at jeg mener at vi må diskutere om vi skal frata kunstnerorganisasjonene makten til å råde over tildelingene.

Selv om Wold presiserer at FrPs engasjement for kunstnerne også går ut på å foreslå at et av professoratene ved et av landets kunstakademier bør omgjøres til å gjelde klassisk kunst, mener han at komiteene kan være et naturlig sted å starte allerede i inneværende periode.  

Bakgrunnen er denne:

I 2017 fikk daværende kulturminister Linda Helleland (H) gjennomslag for å frata kunstnerorganisasjonene mandatet til å oppnevne medlemmer til stipendkomiteene som hvert år deler ut rundt 300 millioner i statlige kunstnerstipender.

Hun mente at en ny ordning, der kunstnerorganisasjonene heller innstiller komitemedlemmer, men der den endelige avgjørelsen ligger hos Utvalget for statens kunstnerstipend, ville kunne sikre et større mangfold i både demografiske forhold og i kunstneriske uttrykk, blant stipendmottakerne.

Forslaget skapte imidlertid ramaskrik blant mange i kunstfeltet. Noe av det første Trine Skei Grande (V) gjorde da hun ble utnevnt til kulturminister i 2018, var å utsette behandlingen av saken.

Nå mener Wold at det er på tide å etterlyse saken, som han antar trolig ligger parkert på et eller annet skrivebord i departementet, overfor Skei Grande.

– Man snakker jo om å holde en armlengdes avstand på alle andre felt. Det er et prinsipp vi mener også bør gjelde her. Jeg snakker ikke om å detaljstyre hvem som skal få utsmykke sykehjem og rådhus rundt om i landet. Det handler om å sørge for at skattepengene ikke brukes på kameraderi som overser kvalitet.

– Ville økt kunstinteressen blant “folk flest”

FrP er langt ifra kjent for å profilere seg på kunstpolitikk. På spørsmål til Wold om hvorfor det nettopp er disse kunstnerne som holdes utenfor stipendordningene, er  det imidlertid lettere å gjenkjenne partiet “for folk flest”.

– Det må du nesten spørre kunsteliten om. Klassisk figurative kunstnere er en gruppe kunstnere som er populære blant folk flest, som selger bra og som er internasjonalt anerkjent. Men kunstkomiteene ser ned på dem fordi de er ”kommersielle”. I FrP anser vi det som en kompliment. Det betyr at man lager noe folk vil ha.

Jeg mener problemet ligger i at det har blitt slik at en liten gruppe mennesker har fått monopol på forståelsen av hva god kunst er, utdyper han.

Foruten åpenbare økonomiske konsekvenser for kunstnerne, mener han dessuten at dette monopolet bidrar til at færre interesserer seg for kunst i Norge:

– Selv finner jeg ingen dypere mening i å gå på en utstilling for å se på kunst som jeg ikke skjønner hva skal forestille. Jeg tror folk flest liker kunst som de kan forstå. Der de umiddelbart kan kjenne igjen det som er avbildet, som for eksempel natur, byggverk eller mennesker.

– Når samtidskunstnere som maler klassisk figurativt ikke kjøpes inn av det offentlige eller museer, og heller ikke brukes til utsmykningsoppdrag, blir heller ikke kunsten breddet. Hvorfor ser man aldri en Odd Nerdrum eller Vebjørn Sand på norske omsorgshjem eller rådhus, men bare ”kunstpolitisk korrekt” kunst som kun en liten elite forstår?, spør han retorisk.

– Jeg tror ytterligere publisitet rundt klassisk figurativ kunst ville økt kunstinteressen blant folk flest.

– Dessuten er det tross alt snakk om et kunstuttrykk med lange røtter i vestlig og norsk kulturarv. Det er ikke slik at vi mener at den modernistiske kunsten skal bort, tvert imot. Men det gjør at vi mener at det må være rom for å anerkjenne også den klassiske figurative kunsten, mener han.

– Ikke kulturkamp

Den britiske journalisten David Goodheart beskriver splittelsen mellom de urbane, høyt utdannede og globale orientert elitene, og de som fastholder på en tradisjonell livsstil, som den viktigste skillelinjen i Vesten i dag.

Selv om Morten Wold karakteriserer det å gå inn i kunstdebatten som å stikke hånden inn i et vepsebol, vil han imidlertid ikke gå med på at det er snakk om en kulturkamp.

– Det premisset er jeg ikke enig i. Det er du som bruker ordet kulturkamp. Vi ønsker ikke å polarisere, og vi mener at det skal være rom for et bredt spekter av kunstuttrykk i norsk kunstliv.

– Men det er altså i rommet mellom kunsteliten, folkelighet og troskap overfor røttene til den vestlige kulturarv at kunstpolitikk møter FrP-politikk?

– Ja, det er litt i FrPs ånd, vedkjenner Wold.

Samtidig presiserer han at partiets ønske om å begrense midler som gis til kunstfeltet fortsatt står ved lag.

– Vebjørn Sand lever for eksempel godt av kunsten sin. I noen tilfeller bør staten kunne legge til rette for at unge kunstnere skal kunne etablere seg. Men det bør være en forutsetning at de etterhvert skal kunne klare å stå på egne bein. Og dermed at det finnes en viss etterspørsel etter kunsten deres i det private markedet.  

Wold peker dessuten på Gaveforsterkningsordningen som en av FrPs største kunstpolitiske seire i regjeringssamarbeidet. Målet med ordningen er å stimulere til økt privat finansiering av kunst og kultur, gjennom at pengegaver utløser en gaveforsterkning til mottakeren på 25 prosent av gavebeløpet.

– Preges norsk kunstverden av for lite innovasjon og i altfor stor grad av slappe, velfødde kunstnere som lever på stipender?

– Det er ikke riktig å skjære alle over en kam. Men vi må kunne diskutere innretningen på utdeling av utsmykningsoppdrag – og gå gjennom utformingen av kunstkomiteene igjen.

– I Granavolden-plattformen står det at regjeringen skal gå inn for en kulturpolitikk som «reflekterer befolkningen». Dette punktet er det viktig at vi følger opp, avslutter han.