KOMMENTAR

Skal Siv Jensens kastes som Frp-leder må Sylvi Listhaug utfordre henne.
Skal Siv Jensens kastes som Frp-leder må Sylvi Listhaug utfordre henne.

Jensens parti nå

Det murrer i Oslo Frp, men skal opprøret vinne frem, må Sylvi Listhaug utfordre Siv Jensen. Det er det ingenting som tyder på nå.

Publisert Sist oppdatert

Før helgen slo den relativt nyvalgte lederen for Oslo Frp, Geir Ugland-Jacobsen, fast at det er langt fra var sikkert at Siv Jensen skulle få førsteplassen på stortingslisten ved neste stortingsvalg.

I går svarte Siv Jensen til NRK: «Dette er en liten gruppering i Oslo, som velger å prøve å overse alle de vedtak og strategier som resten av partiet har valgt. Det er jo selvfølgelig ikke akseptabelt.»

At hun ikke skulle renomineres ved akklamasjon, er altså i strid med partiets vedtak, noe som betyr at fylkeslaget er underordnet landspartiet, også i nominasjoner.

Da fikk jeg den følelsen som amerikanerne kaller «deja vu all over again». La meg ta dere med på en liten historisk reise.

Bolkesjø-oppgjøret i Frp i 1994 førte til at mange fra den liberalistiske delen av partiet, som hadde stått sterkt i Oslo, meldte seg ut. Det ga åpninger for andre. En av dem som meldte seg ut, hadde vært gruppesekretær for bystyregruppen i Oslo. Den stillingen ble nå ledig, og besatt av Siv Jensen.

Men den viktigste åpningen kom for den mest innvandringsfiendtlige fløyen, som Carl I. Hagen hadde hatt bruk for i oppgjøret med liberalistene, og som flere steder nå kom i flertall. Slik var det i Oslo, noe som fikk betydning noen år senere, da Hagen igjen tok kraftige grep for å beholde kontrollen i partiet.

Hagen måtte redde Jensen

Høsten 2000 var Frp landets største parti på meningsmålingene, og hadde lansert seg selv som regjeringsparti og Hagen som statsministerkandidat. Men for å få det til måtte det igjen ryddes i rekkene. Oslo-partiet hadde to problemer: Det var dominert av den mest innvandringsfiendtlige delen av partiet, samtidig som de var temmelig inkompetente og ikke syntes i mediene eller i den politiske debatten.

Nestleder Siv Jensen var frikoblet fra det som skjedde i Oslo og hadde ingen innflytelse der. Hun var blitt innvalgt til Stortinget på tredjeplass i 1997, og selv om partiet gjorde det bra på landsbasis, var oppslutningen i Oslo så dårlig at dette var en utsatt plass.

Den andre nestlederen, Terje Søviknes i Hordaland, var heller ikke garantert sikker plass. Fylkesleder Dag Danielsen i Oslo hadde lyst på andreplassen og nektet å gi seg.

All makt til Hagen

Carl I. Hagen fant imidlertid en løsning. Han, det vil si formelt sett det tamme landsstyret, bestemte i oktober 2000 at det ikke er fylkeslagene som har makten i nominasjonen, men landsstyret (altså i praksis Hagen), og vedtok at de to nestlederne garanteres sikker plass. Det var uten presedens i Norge, der nominasjonsprosessen alltid har vært desentralisert.

Danielsen ga seg, men det var ikke nok, og Hagen satte i gang eksklusjonsprosess mot ham. Danielsen var ingen velgermagnet, men hadde stor støtte i sitt fylkeslag, og Hagen fryktet ham.

Hagen sendte et brev til alle medlemmene i Oslo Frp, der han dikterte de syv øverste plassene på stortingslisten. Samtidig la han frem en rekke anonyme brev fra medlemmer og tillitsmenn i Oslo Frp med anklager mot Danielsen-klikken.

På nominasjonsmøtet i januar 2001 tapte Danielsen-fløyen med 105 mot 88 stemmer. Alle disse 88 stemte blankt på Carl I. Hagen som førstekandidat.

Oslo skjener mot høyre igjen

I årene etter hadde de moderate grepet om Oslo-partiet, men fylkeslaget fortsatte å gjøre det relativt dårlig blant velgerne. Rekrutteringen av nye talenter var beskjeden, og de som utmerket seg var gjerne importert fra Vestlandet, som Sylvi Listhaug og Jøran Kallmyr.

I de senere år har Oslo-partiet igjen trukket i retning nasjonalisme og innvandringsfokus, med Christian Tybring-Gjedde som bannerfører for det som nå eksplisitt kalles nasjonalkonservatisme. Det har ikke hjulpet på oppslutningen, som ble rekordlave 5,3 prosent ved kommunevalget sist høst.

Denne dreiningen ble fullført på årsmøtet i slutten av februar, der fylkeslaget vedtok en resolusjon om at Frp skulle bli et patriotisk fyrtårn og valgte Geir Ugland-Jacobsen til leder, mot valgkomiteens innstilling.

Velgerne er så umedgjørlige at selv ikke Tybring-Gjeddes andreplass på listen lenger er sikker. Forrige gang fikk Frp 9,5 prosents oppslutning, noe som ga ham det 14. av 18 mandater, men siden den gang har Frp falt med 3-4 prosentpoeng på landsbasis. Dette, sammen med en bredere debatt om partiets fremtidige kurs på landsbasis, er bakgrunnen for Ugland-Jacobsens prøveballong.

Tybring-Gjedde må ta kampen

Er det i det hele tatt tenkelig at Oslo-partiet skal kaste Siv Jensen som førstekandidat? Siv Jensen kaller sine motstandere for «en liten gruppering», men Ugland-Jacobsen, og «patriotisk fyrtårn»-resolusjonen hadde altså klart flertall blant de samme menneskene som stemmer i nominasjonen. Han ble leder med 36 mot 28 stemmer. Jensen stemte mot resolusjonen, men hennes fylkeslag ville ha en annen kurs. Hagen kalte Danielsen-fløyen en klikk i 2000, men vant likevel kampen bare så vidt, etter at flere av hans motstandere hadde meldte seg ut, og resten var truet med eksklusjon.

Skal Jensen kastes, forutsetter det at Tybring-Gjedde er villig til å ta en direkte konfrontasjon, og at meningsmålingene fortsetter å være dårlige. Jeg tror også det forutsetter et nasjonalt opprør mot Siv Jensen, slik at hun kastes som partileder. Ellers kommer Oslo-partiet i en umulig konflikt med landspartiet. For at Jensen skal kastes som leder, må Sylvi Listhaug være villig til å ta kampen, noe det ikke er noe som tyder på nå. Listhaug støtter eksplisitt Jensen som førstekandidat i Oslo.

De nasjonalkonservative tror oppriktig, akkurat som Hagen foran Oslo-valget i 2011, at deres oppskrift vil bringe partiet tilbake til gamle høyder. Nominasjonsmøtet er i november. Siden de nasjonalkonservative er åpne trumpister, kan det også spille en rolle om Trump vinner gjenvalg 3. november, etter å ha ligget godt etter på målingene. Det ville være en stor oppmuntring for hans norske fans. Men taper han, og særlig dersom det blir klart, kan det muligens få noen av dem til å innse at de er en perifer gruppe.

Hagen har skiftet side

Carl I. Hagen kan igjen spille en viktig rolle. Etter at den ekstremt innvandringsfiendtlige fløyen ble presset ut i 2000, fikk Carl I. Hagen så total kontroll med partiet at han kunne overlate det til Siv Jensen i 2006. Men allerede i 2011 savnet han seg så sterkt i politikken at han ville bli ordfører i Oslo. Frp var på vei nedover i oppslutning, og Hagen mente han kunne få partiet opp til nye høyder igjen. Det endte med katastrofevalg i Oslo.

Sammenlignet med 2000 har Hagen skiftet side, etter at han føler seg sveket av Siv Jensen, som han også mener drar partiets oppslutning ned. Hagen bruker begrepene nasjonalkonservatisme og det han kaller nasjonalliberalisme. Det er uklart om Hagen mener det er forskjell på de to, men internasjonalt er nasjonalkonservatisme den gjeldende merkelappen. Det kan riktignok være en forskjell, i og med at Hagen alltid har vært tilhenger av markedsøkonomi og frihandel, mens for eksempel franske Nasjonal Samling er direkte markedsfiendtlig og mot globalisering. Her hjemme har Tybring-Gjedde en klar front mot globaliseringen.

Hagen er leder av nominasjonskomiteen i Oslo Frp, i hvert fall enn så lenge. Han har nemlig fått et nytt anfall av «savner-meg sjæl», og vurderer å stille som tredjekandidat, noe som vil bety at han må trekke seg fra komiteen. Etter at Hagen ba om tilbakemeldinger fra «folket» på Facebook, fikk han etter eget utsagn overraskende mange oppfordringer om å gå for førsteplassen, med Tybring-Gjedde som andremann. Om Ugland-Jacobsens utspill skriver han på Facebook: «Det at en fylkesleder ønsker en toppkandidat som deler synspunktene vedtatt av eget årsmøte er vel ikke unaturlig.» Vel, det var ikke akkurat slik han argumenterte i 2000.

Legg ned hele greia?

I oppgjøret med Danielsen-fløyen mobiliserte Hagen resten av landet. Forslaget om at nestlederne skulle nomineres på topp kom fra hans stråmann Kjell Børge Freiberg, senere kortvarig olje- og energiminister. I går var flere fylkesledere ute i Stavanger Aftenblad og ba om at Oslo Frp oppløses dersom de ikke føyer seg. I desember la sentralstyret ned Bergen Frp.

Lenge var Frp Carl I. Hagens parti. I dag er det Siv Jensens.