SPALTIST

Frp vil slite lenge – dette er rommet de må kapre

Fremskrittspartiet har en lang oppoverbakke foran seg. Men om Senterpartiet kommer inn i regjering, får de drahjelp oppover.

Publisert Sist oppdatert

Partiet helt til høyre har slitt på meningsmålingene over lang tid. Spesielt gikk det hardt utover partiet at nærmest alt i ett år nå har handlet utelukkende om det hersens koronaviruset.

Selv om de har kastet seg på ulike saker, er det liten eller ingen gevinst å hente. Helt siden i fjor sommer har de vært i monitor stadig om importsmitten, helt uten noen gevinst å se på meningsmålingene. Selv da regjeringen ga seieren til partiet, og stengte grensene, fikk det null utslag.

Heller ikke innvandringssaken har virket. Statistikken rundt smitte og innleggelse viser at innvandrere er overrepresentert. Men en blanding av «dette står vi sammen om» og en god dæsj politisk korrekthet, har kvalt saken om integreringsproblemene knyttet til pandemien. Dessuten: Det hjelper jo ikke all verden å trekke dette innvandringskortet midt i en pågående pandemi uten noen forslag til hvordan man kan bremse smitten. Det har ingen mobiliseringseffekt.

«Norge først!»

Det siste kortet i pandemien er nok vaksinestrategien. Og her tror jeg Frp reelt sett har en del å vinne.

Men som i mange andre saker, har partiet havnet i bakevja til Senterpartiet. Rabulistene fra distriktene var raskt ute med å åpne statskassen for å punge ut for et samlebånd med Sputnik-vaksiner. De tok også initiativ til samarbeid med Israel. Noe som er rimelig ironisk, når man tenker over at Nei til EU skulle helst for lengst hatt boikott av det skumle demokratiet i Midtøsten.

Da Frp endelig bestemte seg for å gå inn for å kritisere regjeringen noe, og lansere ideen om samarbeid med Israel, var allerede rommet i stor grad tatt over av nasjonal-segmentet i Sp. «Norge først!» runget det i gangene på Stortinget, ispedd den ikoniske latteren til Vedum.

Krise er krise for Frp

Dette er hverken uventet eller overraskende for de erfarne strategene i partiet. Det har knapt vært en krise som har gått forbi uten at Frp har tapt noe voldsomt på det. Det skjedde både under oljekrisen i 2014 og finanskrisen i 2008. (Det finnes selvsagt ett hederlig unntak: migrasjonskrisen i 2015–2016.)

Frp er ikke partiet velgerne sokner til når det blåser som verst. Og det er mange grunner til det.

Det er med andre ord lite grunn til å tro at Frp vil reise seg nevneverdig frem til valget i september. Lojaliteten blant egne velgere er på et grelt bunnivå. Internt synes det rett nok å være langt mer entusiasme i partiet etter at Siv Jensen valgte å trekke seg, og pekte på Sylvi Listhaug og Ketil Solvik-Olsen som den kommende partiledelsen. Men det vil ta lang tid før det får en ordentlig effekt. Mange steder er det de samme gamle som har sittet med vervene siden Carl I. Hagen var Frp-formann. Både i Oslo og i Bergen har man i praksis dysfunksjonelle lag – selv om det er mye begeistring rundt Solvik-Olsens krisearbeid i Oslo Frp.

Det mest avgjørende for Frps fremtid er et regjeringsskifte. Som en Frp-velger skrev til meg på melding da Frp fikk en god måling i Dagbladet: «Hvis vi redder ræva til denne regjeringen igjen, orker jeg ikke mer».

Slitasjen som kommer av å aldri få et ordentlig og rent brudd med regjeringen fortsetter å tære. Partiet er dermed i en merkelig skvis. Det vil gjerne ha et godt valgresultat. Men samtidig må det for all del ikke risikere å sikre fire nye år med Erna Solberg. Det vil sende Frp-lederen inn i skyggenes dal, og bakrusen fra valgnatten vil føre til alvorlige senskader. Dersom partiet klarer å gjøre et greit valg uten å redde regjeringen, vil det nok være Frp’erne som spretter de heftigste champagneflaskene når valgresultatene tikker inn.

Frp-bonanza

Dersom verden blir mer normalisert, og det kommer en rødgrønn regjering til høsten, kan imidlertid Frp gjøre seg klar til en heftig bonanza med opposisjonspolitikk.

Høyre har i økende grad blitt utydelig. Det siste programmet er redusert til store og luftige ord. Det er lite ny politikk. Selv den eldgamle kjepphesten formuesskatt er vraket. I tillegg er det en rimelig antagelse å tenke at Erna Solberg vil gi seg som partileder dersom partiet havner i opposisjon. Det vil dermed kreve en ørliten selvransakelsesprosess før partiet kan gå videre, og finne sin rolle som opposisjonsparti. I mellomtiden har frepperne kvesset klørne og gjort seg klar til å bite seg fast på den kommende rødgrønne regjeringen.

I denne tenkte situasjonen kan Fremskrittspartiet endelige markere seg på tunge kutt i byråkrati, herje med offentlige utgifter, som for øvrig har skutt i været under denne regjeringen, og ikke minst vil de kunne raljere med innvandring og kriminalitet. Alle de gode gamle sakene som gjorde Frp til det store partiet det en gang var. Frp gjorde sitt beste valg noen gang i 2009, etter fire år med rødgrønt styre.

En forskjell fra den gangen er at Senterpartiet den gangen, under Åslaug Haga, fremstod mer som et sosionomparti for distriktene, mens partiet nå konkurrerer om klassiske Frp-velgere. Men også Senterpartiet vil derfor slite i regjering: Den evige dragkampen mellom Senterpartiet og alle andre på venstresiden, vil etterhvert sive ut i offentligheten. Sannsynligvis vil strategene i Sp fortsette å markere motstand, spesielt om de er så heldige å havne i mindretallsregjering.

Men det vil være mange konfliktsaker hvor Senterpartiet ikke vil få gjennomslag. Selv om de har kritisert bistandspolitikken og økning i byråkrati, vil hverken SV eller Ap være med på betydelige seire for Sp på dette feltet.

Flaks kommer til den som er forberedt

Men skal Frp lykkes, må partiet begynne allerede nå. Og det aller viktigste er å ikke bli for dvask og utydelig.

Det er mulig det er pandemien som har gjort partiet ekstra forsiktige, men en av de få som søker å appellere til kjernevelgerne for tiden, virker å være Frp-representant Jon Helgheim. Det er ikke hokus pokus som trengs. Det som trengs er å mobilisere gamle Frp-velgere, hente hjem fra Senterpartiet og ta hjemmesittere inn i varmen.

Sp har i mellomtiden bygd seg et enormt forventningsnivå. Partiet har lovet gull og grønne skoger, og reverseringer som aldri vil kunne gjøres i praksis. Det har gjort dem populære, men etter alle solemerker vil det føre til en real kalddusj kort tid etter partiet havner i regjering.

Mye av appellen Sp har hos Frp-velgerne er definert ut av identitetsaksen: motstand mot tull og tøys – som ideen om å bytte ut tittelen på «lensmann» er et eksempel på – mot å sette internasjonale forhold foran norske forhold, og ikke minst mot svinedyr symbolpolitikk i klimasaken. I alle disse sakene vil Sp havne i samme skvis som Frp. De vil stå alene i kampen mot alle andre. Kamelene vil komme på samlebånd, og Senterpartiet vil i god hestehandel-ånd svelge dem alle.